jeg trenger hjelp....

[Anonym bruker]

jeg har aldri jobbet i hele mitt liv..har hatt en vaskejobb eneste,hvor jeg ikke møtte noen folk..jeg har angst for å drite meg ut,jeg er veldig sjenert og tror ikke på at jeg kommer til å klare det,kassaapparat osv..kan ikkke regne i det hele tatt..er så redd for å møte sinte og sure mennesker,redd for at jeg ikke kan hjelpe de,og det at jeg rødmer ødelegger så sinnsykt mye for meg..jeg blir så lett flau og føler meg som en dritt..

 

det jeg egentlig sier er at jeg trenger en jobb der jeg ikke møter så mange mennesker og der jeg føler jeg kan briljere..noe som resulterer i ingenting..jeg MÅ jo jobbe..men jeg klarer det ikke..er så lei meg på grunn av dette..ødelegger myefor meg og min kjære,siden han må stå for all inntekten..please hjelp meg noen..råd eller noe..

 

legg gjerne ut på skravle for meg..

vil være anonym nå..

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg sliter også med rødming. Jeg har fått tatt meg en utdannelse. Har veldig lyst til å gå videre på skolen, emn vet ikke om jeg tør. Dumt at det skal ødelegge så mye.

 

Jeg har heller aldri kunne tenke meg å jobbe i butikk o.l. Men jeg har jobbet en del innen omsorg (ikke det jeg er utdannet som, men jobbet mens jeg gikk på skolen). Dette syns jeg går kjempefint. Styrer ofte unna dagvakter da, hvor det er mange på jobbe. Men kvelds og nattjobiing går kjempefint. Å det å jobbe med gamle mennesker er en fin jobb! De har mye og fortelle og bryr seg fint lite om du rødmer eller er litt sjenert.

 

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er. Men om du sliter veldig med dette, å det ikke har gått over i tenårene, så er det en sykdom, som er delvis arvelig. Det finnes en operasjon man kan ta, som er gratis. Men den har en fæl bivirkning.. Det at mman kan få ekstrem svette fra under armhulene (resten av kroppen).

 

Jeg snakket med ei som har startet en forening om dette. Den heter rød. Det koster noen hundre for denne samtalen. Men hun hjelper deg vidrere. Jeg syns det var kjempegodt å få snakke med noen andre som hadde kjent det på kroppen. Snakket over en time. Det var så deilig. Man er ofte alene om dette. Å det å snakke med andre som ikke vet hvordan det er, går ikke. De sier at det bare er søtt.. Men det er det ikke..

 

Si i fra hvis du vil ha tlf. nr. hennes eller om det er noe annet du lurer på.. Håper dette hjalp litt, å at det var noe av dette du lurte på..

 

=)

[Anonym bruker]

tusen takk for langt og fint svar..betyr mye for meg!

 

den operasjonen har jeg faktisk hørt om,men det blir litt drastisk for meg tror jeg,jeg tror ikke jeg tør det..litt kjip bivirkning også..

tror ikke jeg går for den..tror det jeg trenger er en jobb der hvor jeg ikke står oppi personen som trenger hjelp,sånn som f.eks en butikk jobb..det hadde jeg virkelig ikke klart.jeg har ikke noe særlig utdanning heller,er 21 år..har videregående,som egentlig var helt bortkasta med tanke på at jeg ikke fant ut NOE av det jeg ville,ingenting interesserte meg av det jeg gikk på,og det var mye.

 

HI

[Anonym bruker]

Så det ble aldi noen utdannelse? Vi er jevngamle vi da. Jeg er 22 år.

 

Jeg tenkte og tenkte når jeg måtte ha meg jobb. Hvor kan jeg jobbe? Det jeg sliter mest med, er matpausene. Eller om jeg får spm. jeg ikke er ønsker å få, eller trodde jeg kom til å få. Helt utrolig at dette "lille" problemet skal ødelegge så mye. Man må planlegge så mye i hverdan, for å unngå situasjonene man er redd for. Mange sier jo at det er psykisk. Men det er ikke det.. Det psykiske ved dette kommer av rødmingen, ikke omvendt..

 

Men tror du at du kunne jobba i hjemmesykepleien f. eks? Der går man jo rundt alene til brukerene. Eller en lagerjobb? Taxi kanskje?

 

Bare koselig å hjelpe=) Vet så godt hvordan du har det.. Men jeg har ikke turt å fortelle det til samboeren jeg da..

 

Det har du gjort?

[Anonym bruker]

blir nok ingen utdannelse med mindre jeg tar NKI over nettet..det har jeg tenkt på,men det koster jo penger som igjen fører til at jeg må jobbe..har sagt til sambo ja,men han tror nok ikke det stikker så dypt.han tror det kun er en ting jeg tenker på siden jeg aldri har jobbet,ogkommer til å fikse seg når jeg begynner..taxi hadde vert topp,men har ikke lappen..herregud,jo mer kjeg skriver nå jo men innser jeg at jeg er i deep shit her.helt sant det du sier,jeg er egentlig ikke så flau men med engang jeg kommer i en sånn situasjon tenker jeg,nå kommer rødmingen og da kommer den,kjenner det brenner i hele ansiktet og må se vekk,alt for å iikke møte blikket..og sånn kan det ikke være i en jobb..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har også forresten tenkt at den operasjonen er litt drastisk.. Men så tenker jeg også på hvor mye lettere den ville gjort hverdagen min.. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, men som jeg ikke tør. Ta en høyere utdannelse f eks. men jeg vet ikke om jeg tør å sette meg på skolen igjen.. For det å ha foredrag og slike ting, er drepen for meg!

 

Men det er en stor sjans å ta.. På en måte så vil jeg heller ha litt mer svette enn å rødme.. Men man vet jo ikke hvor stort svetteproblem man evt. vil kunne få.. Det går an å reoperere da.. Men sikkert ikke så lett..

 

Samme anonym som har svart tidligere

[Anonym bruker]

Jeg bretta ut problemet mitt her for en stund siden. Tenkte jeg kunne gi deg linken, så kan du lese om du vil. Fikk mange flere svar enn jeg trodde jeg ville få! Mange som sliter med det samme..

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/9898751

[Anonym bruker]

tusen takk for link..ikke for å virke utakknemlig eller noe sånt,men dette handla mest om rødmingen og operasjonen,det jeg mener er at jeg trenger hjelp til å finnenoe å gjøre..vet jeg høres utakknemlig nå og det er ikke meningen..virkerlig ikke..en perfekt jobb for meg hadde vert noe fra nettet..hehe..umulig,ja jeg vet..

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet at det handla mest om det, men tenkte du bare ville vite at du er ikke alene om dette problemet..

 

Det med jobb er vanskelig.. Du må bare hoppe i det, den jobben du tror du klarer lettest. Å så prøve å legge det til rette for deg selv, best mulig..

 

Som sagt tildigere, hjemmesykepleien eller hjemmehjelp, er kjempegreit. Eller hva med dagmamma da? Det har ofte jeg tenkt på. Da er du jo din egen sjef..

[Anonym bruker]

ja men jeg tror ikke jeg klarer mange barn på engang..men barnehage kunne jeg kanskje taklet..det står man ikke opp i mennesker hele tiden og er jo som oftest sammen med barna..har i tillegg gått barn og ungdom og vert 3 uker i praksis i bh.godt å vite at man ikke er alene vertfall..hjelper faktisk litt.

 

HI

[Anonym bruker]

kan noen legge dette på skravle for meg ?

hadde vert fint med flere synspunkt og kanskje noen som kan råde meg til en jobb...

 

HI

[Anonym bruker]

Hei,

 

nå har jeg bare opplysningene dine fra innlegget å ta utgangspunkt i, men hvis du sliter såpass med å være sjenert (slik at det hindrer deg i å jobbe)så ville jeg anbefalt deg å prøve kognitiv terapi for sosial fobi til psykolog. Nå vet jeg ikke om du opplever det såpass ille, men hvis denne sjenertheten din legger store begrensninger i livet ditt bør du kanskje vurdere å jobbe litt med dette istedet for å velge en jobb utifra å møte minst mulig mennesker?

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei! Jeg kom over innlegget ditt ved en tilfeldighet, når jeg egentlig søkte på noe annet.

Kjenner igjen meg selv ganske godt.... Jeg har utdannelse, men har ikke fått jobb etterpå. Har prøvd meg på litt andre småjobber (bla frabrikk...) men det har ikke vært noen suksess akkurat... Grudde meg mest til matpausene. Syntes det var helt pyton, da jeg var gravid, og jeg fikk så mye oppmerksomhet. Svarte veldig avvisende, rødma, og oppførte meg sikkert helt merkelig....

Er inne i en fødselsdepresjon nå, og prøver å finne ut av hva jeg egentlig vil.... Det er så veldig mange ting jeg ikke fikser: kassaapparat, si noe i forsamlinger, rådgivning (er så klønete til å forklare ting, og er ganske glemsk....).

Tenk å ha en jobb som en kan like da! : ) Å slippe å grue seg hver morgen.... Skulle ønske jeg hadde skikkelig talent for noe, og kunne jobbe for meg selv hjemme. Kunstner, forfatter, keramiker el. Jeg ville gjerne ha drevet med noe kreativt jeg da. Elsker å pusle med mine småprosjekter her hjemme. Men jeg har så dårlig selvtillit, og ser bare problemer samme hva jeg kommer på. Vanskelig å starte noe for meg selv også, når jeg har null interesse for ønonomi.... Vil helst ikke ha så mye ansvar...

Jeg går til psykolog, og håper at det kan hjelpe meg. Kanskje det kan være noe for deg også? Hadde aldri trodd jeg skulle klare det. Og det er heller ikke så lett å sitte sånn rett ovenfor en person å prate om en selv. Men jeg tror det er bra for meg. Og etter et års tid, går det ihvertfall litt lettere.... : ) Jeg vil så gjerne jobbe med meg selv, og slippe å være så redd for alt mulig. Heller det enn å gjemme meg bort i en jobb der jeg isolerer meg helt, og som jeg kanskje ikke trives i. Det er jo mitt liv, og jeg kan jo egentlig gjøre akkurat det jeg har lyst til. Håper jeg tørr en dag!

Har du fått noen flere svar da? Har du fått noen gode ideer til hva du kan gjøre? Vet ikke om noen andre har lagt dette ut på skravle for deg. Men det ligger der nå ihvertfall.