:(

[Anonym bruker]

Må bare klage litt her jeg.

Er bare så utrolig lei av å være helt alene. Er gravid med mitt første barn og alene. Vennene mine har sviktet på halveien, og kontakten med barnefaren er brutt. Har termin om noen uker, men likevel. Føler meg som den eneste personen i verden av og til.

Aner ikke hva jeg skal finne på. Rydder og vasker om dagene, ser på tv på kveldene. Dag inn å dag ut. Er ikke deprimert eller noe sånnt, gleder meg jo fælt til lille gutten min kommer ut, vet at det er verdt å føle seg ensom nå, men blir så lei av og til.

Så begynner jo selvfølgelig tankene å svirre oppi hodet, hvordan blir det når lillemann er ute osv. Uff. Skal ikke alltid være lett dette,jenter.

 

Fredagsklem fra ensomme meg.

[Hege & lille Hannah <3]

Stakkat deg da Det hørtes ikke så bra ut. Men siden du er her på 3.trimester er det vel ikke så mye igjen av ventetiden? Jeg har nå hvertfall samboer, men også her har de aller fleste av vennene sviktet meg.. Det kan føles ganske ensomt, men tenker at de bare får ha det så godt. Det er deres tap. Håper du tenker litt slik du også.

 

Og dessuten finner du helt sikkert en pappa til barnet ditt etterhvert, det er jeg sikker på Og om du ikke gjør det, er jeg heeelt sikker på at du kommer til å bli kjempelykkelig når gutten eller jenta kommer Kjenner et par alenemødre, og de har det kjempebra

 

Håper du klarer å nyte dagene, og tenk på at du snart skal gjøre noe helt fantastisk, nemlig å sette en ny verdensborger til verden

 

Masse lykke til

 

Du må gjerne sende en privat meld hvis du vil prate

[2 TætteRættÅSlætt<3 FøDt]

uff er ikke enkelt..

Hvor bor du henne da?

kanskje du plusselig ikke er så alene alikevell

[Anonym bruker]

Det er helt greit å klage litt av og til! Jeg forstår deg godt. Jeg sitter her også alene, men bare i kveld da. Min samboer har blitt ukependler og er kun hjemme i helgene. Kjedelig nok det syns jeg da! Jeg vet også hvordan det er å være alene med barn. Jeg har en datter fra før som jeg har hatt eneansvaret for i mange år. Det har gått helt fint! Og, det er faktisk en del fordeler også. Du får en veldig god og nær kontakt med barnet ditt! I tillegg slipper en å krangle om barneoppdragelse etc. I alle fall, det går helt sikkert veldig bra med deg og den lille gutten din! Men jeg forstår også at det kan bli ensom, spesielt når en sitter gravid og gjerne skulle hatt noen som kunne tatt seg litt av deg da! Lykke til ) Når har du termin forresten??

[Anonym bruker]

kjenner igjen følelsen.... jeg er riktignok gift og ikke mutters alene, men sitter mye alene om dagene... har ikke noe særlig venner her, jeg er ikke herfra, og går arbeidsledig.. sitter hjemme hver dag og bare glor på tv... dritt lei hele tilværelsen.. er greit nok når mannen min er hjemme, men han jobber jo hver dag, og none dager jobber han overtid, og DA er det skikkelig dritt...

[Mamma'n til 2]

Sjekk opp om det er barselsvømming på svømmehallen i nærheten av deg. Eller når det det er et BIM treff. Det er godt å snakke med andre gravide, og etter at gutten er født så er det hyggelig å gå tur med andre nybakte mødre. Når man får barn går man jo inn i en ny fase av livet, og desverre er det slik at i slike faser er det ofte er utskiftig av hvem man har mye kontakt med. Man får andre interesser og verdier, og er kanskje ikke på samme bølgelengde. Dette blir jo selvsagt ekstra tøft når man er alene om alt.

 

Lykke til med alt. Du skal se at det ordner seg

[Anonym bruker]

kan dere forstå d jenter kæ slags venner har vi??? har noen dretne venninder sjøll som aldri er der for meg etter eg blei gravid.. så siter veldi mye for meg selv om dagene og kveldene samboeren driver for seg selv så han e jo sjelden inne....

[☆:*´¨`*snuppa*´¨`*:☆]

Ja hva er dette?? Skjønner ikke hvordan de bare kan svikte helt. Har heldigvis noen gravide bekjente så det hjelper jo på, Men alle de beste venninnene mine har forsvunnet helt etter at jeg ble gravid. Får skaffe meg noen nye venner med barn jeg, og det burde du også.

[Amanda-]

hmmm.. synest synd på deg... men tenk deg om.. vist vennene dine svikter deg... hvor gode venner er de da???når babyen kommer så får du nok mer enn nok og henge fingrene i....

[Anonym bruker]

Hei HI her.

Jeg er 34 uker på vei ca. Har vært alene hele svangerskapet og følt meg veldig lykkelig og ikke minst heldig for at jeg skal få en baby.

Men sånne kvelder som dette her er bare så triste og ekstra ensomme:/ Har nær familie som jeg er veldig glade i, men snakker ikke noe med de om at jeg føler meg ensom.

Håper bare virkelig at alt dette forandrer seg når gutten min kommer ut til meg. Skulle ønske jeg hadde noen å dele alle desse tankene mine med. Alle følelser om det å være gravid og alene. Har jo vært inne å sett litt her på Snart Alenemor, men føler at alle andre er i så annerledes situasjon enn meg. De fleste har kontakt med barnefar, eller i det minste gode venner rundt de.

Skjønner ikke hva jeg har gjort for å ikke ha noen nære venninner egentlig.

Ser jo på meg selv som en okei jente å henge sammens med, og når jeg har gått på skole og jobbet, har jeg ikke hatt problemer med å få kontakt med noen. Skikkelig kjedelig at det har blitt slik som dette nå. Serriøst beklager en del syt fra meg nå altså, men litt godt å få ut litt tanker hehe.

Håper dere har en super helg allesammens! Stor klem:)

[2 prinser og en prinsesse]

da får vi være dine nett venninder ikkje sant jenter?? her siter vi nå alle i en lik situasjon alle samen... så kan di dretne vennindene våres holde seg borte å d kan di nå jør når barnet våres komer åsså mener eg...

[Anonym bruker]

Vil bare si tusen takk til dere alle som har svart på innlegget. Dere er helt herlige! Vet det er mange her inne som er lei av syte-innlegg så fint at noen gidder å svare meg. Føles litt bedre når man får luftet sine tanker og følelser. Igjen, god helg fra HI!

[Anonym bruker]

kjære, kjære deg! jeg vet godt hvordan du har det! jeg var sammen med bf under sv skapet, men det var en utrolig vond tid, og jeg visste at jeg kom til å bli alene. jeg satt mye hjemme alene da jeg var gravid, og når bf var hjemme, bare kranglet vi. jeg følte meg veldig alene.

 

etter at datteren min kom, flyttet jeg fra bf og hjem ti lhjembyen min. der hadde jeg kun familie, ingen venner. og jeg hadde en stor konflikt med bf, og ble utsatt for alvorlige trusler. midt oppi dette, skulle jeg ta vare på barnet mitt, og meg selv. og jeg opplevde mange, tunge dager. mange ensomme kvelder og. men midt oppi dette opplevde jeg også en enorm styrke, og en ekstrem lykke over å få være to - min datter og meg. og de dagene vi ikke hadde noen å besøke, eller som kom på besøk, så gikk vi til byen. hadde jeg flere ærend, spredde jeg dem over flere dager - for ikke å bruke opp alt jeg hadde å gjøre med en gang. venner tok det tid å få, men jeg gikk på kafe, og var mye sammen med familien min.

 

uff, rekker ikke skrive så mye nå. men du kommer til å få et godt liv! du kommer til å kose deg med gutten din, og du kommer til å kjenne din egen styrke og få oppleve en enorm stolthet over deg selv. du kommer til å få noen venner tilbake, og du kommer til å få nye. en dag møter du en mann hvis du vil, og menn har faktisk evnen til å elske alenemødre (da jeg var alenemor, var jeg så redd for at ingen kunne elske meg fordi jeg hadde barn). etterhvert må du passe på å få litt barnepass en gang i blant, f eks 2 timer fast en kvled i uka, hvor du kan besøke venninner eller gå på dansekurs.

 

du og gutten din kommer til å få det fint! skulle gjerne fått lov til å følge deg framover!

 

stor klem fra meg;)

[lillemor og lillebror]

Huff, høres ikke greit ut... Har det også litt sånn. Er sammen med barnefar, men han jobber 4 uker på havet:( Har ingen venninner som skal ha eller har barn, så føler meg ganske alene. Er på BIM-treff 2 ganger i uka og hadde det ikke vært dor det hadde jeg blitt gal! Hvor bor du? Er det ikke treff du kan gå på der du bor?

[Gjest]

Vet litt hvordan du har det, selv om jeg er så heldig å ha barnefaren her hos meg. Men jeg kan love deg at det ikke er lett for ham, for jeg har heller ingen venninner, har ikke hatt ordentlige venninner på mange år (noe jeg savner). Når jeg har tenkt på det, har jeg faktisk funnet ut at jeg aldri har hatt en skikkelig bestevenninne.

De fleste jenter snakker så fint om venninnegjengen og bestevenninnene sine, men jeg har ingen sånne, og føler at det er noe galt med meg.

Jeg har et par gode venninner som jeg treffer en gang i halvåret kanskje, men det er jenter jeg har blitt kjent med på videregående o.l., og som allerede har sine bestevenninner fra før, så jeg blir liksom aldri noe mer enn en "venninne".

Har ingen som jeg kan ringe til, og som kommer kjørende for å ta en spontan jentekveld med meg.

Alle problemene jeg har (også typeproblemer) snakker jeg med typen om, og det kan faktisk føre til større problemer i forholdet.

Føler et savn når det gjelder å ha en venninne (eller fler) som jeg kan diskutere gutter og andre jenteting med...

Og skal typen min til noen kompiser (noe han sjelden gjør) er det liksom kjipt, for da sitter jeg alene, har ingen alternativer føler jeg.

Har vært deprimert i en del år nå, og det blir vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med nye mennesker. Føler det liksom er nyttesløst å prøve å "få en venninne", for alle har jo sine venninner og sin jentegjeng fra før, skjønner? Føler egentlig at jeg aldri kommer til å komme nær noen andre enn samboer...

Og hva gjør jeg uten ham? Da har jeg jo ingen...(utenom barnet mitt da, men barnet skal jo ikke være en jeg skal støtte meg på, det er heller omvendt).

Har jo familie, men både moren min og broren min sliter psykisk (min bror med medfødt sykdom og min mor etter nylig skilsmisse og utroskap fra min far), min far er ikke en veldig "nær" personlighet (selv om han støtter veldig økonomisk og stiller opp med det meste utenom "følelsesnakk") og min søster har liksom samme personlighet som min far og er i tillegg ganske ung og bor i et annet land...

Så det blir samboer som får all tyngden her,

Ble litt langt dette her. Ville egentlig bare si at du er ikke alene om å være ensom, og når du er på det ensomme stedet så er vi flere der med deg! ;-)

[*~2barnsmamma~*]

Hei HI!=)

Ser du la inn innlegget ditt i går kveld, men jeg håper du leser dette likevel!=)

 

Skjønner godt at du føler deg ensom! Selv går jeg sykemeldt, men er heldig og har barnefar sammen med meg når han ikke jobber. Men akkurat som deg (g tydeligvis mange fler her inne), har de fleste venninnene mine "glemt" meg nå når jeg går gravid. Trodde det skulle bli helt annerledes, siden alle venninnene mine har barn. Spesielt siden jeg var veldig nøye med å ta vare på vennskapet vårt når de selv gikk gravide.

 

Flere av dem hadde samboere som bare var ute på fylla i helgene, og da var det jeg som stilte opp og var der til langt på natt! Men hvis jeg spør om de har lyst til å finne på noe, så får jeg til svar at de ikke har tid, skal ut på byen, skal på konsert eller lignende. Og INGEN spør om jeg vil bli med! Trenger jo ikke drikke alkohol for å ha det gøy, mener jeg!

 

Så nå har jeg bestemt meg for at disse såkalte venninnene ikke er verdt det! Jeg klarer meg fint uten dem, nemlig!!

 

Heldigvis har svigerinna mi nettopp født, så jeg og hun har fått et kjempefint venninneforhold de siste mnd! Så jeg sitter ikke helt alene...

 

Men du må huske at vi på BIM alltid er her!=)

 

Lykke til videre!!!

*klemmer*