Kjedelig start på helga...

[to søte små]

hva hadde du gjort hvis du hadde svigerforeldre som ikke tåler at noen er uenige med dem?

 

Jeg/vi prøver kun å skape et godt hjem for oss selv og å sette grenser for hvordan vi vil ha det og siden det er jeg som snakker(ikke sambo)

er det meg som blir lagt for "hat"..

 

alt jeg gjør er visst galt.

 

Svigermor passet sønnen vår idag for jeg skulle på kurs og jeg kjørte rett og hentet ham etter kurset. Ikke for at de ikke skulle få ha ham der mer, men jeg savnet ham og ville ha ham med på butikken.

Kunne se lang vei at det var galt...

 

Blikket hennes sa "kommer du nå alt??" og det var tydeligvis helt feil.

Det ble til at han ble lenger, selvfølgelig helt greit, men det er så sårt at alt liksom er galt uansett hva jeg gjør. Og jeg har tenkt på dette i hele dag ang når jeg skulle hente han, for jeg er så redd for atsvigermor skal bli sur igjen. så jeg kom fram til at jeg skulle hente med en gang.

 

Det er veldig lett å se når de er sure, det skinner igjennom og det er så ekkelt når jeg prøver å gjøre alt for å bli likt.

 

Jeg tenkte at nå henter jeg han med en gang jeg var ferdig og at det sikkert var fint, men de blir med engang så irriterte...

Hvorfor kan de ikke heller være blide å si hei hei, er det ok om han blir lenger?

 

åhh.... er så lei av å grine pga de!!

Ødelegger hele helga for meg dette.

 

Svigerfar er egentlig værst. Han unngår meg så godt han kan.

En gang vi var der satt jeg alene i tre seteren og da han skulle sette seg gikk han på kjøkkenet og hentet en pinnestol...utrolig sårenede.

 

Og når han leverer gutten her sier han ha det til ham igangen før jeg rekker ned og når jeg kommer ned har han dratt...

 

Alt startet da vi sa ifra at vi etterhvert har lyst til å flytte, fordi vi syns det blir for tett å bo så tett med dem. (nærmeste nabo)

 

Det har de tolket som at vi syns at alt de gjør er galt og at vi er utakknemlige siden de sitter barnavakt osv....

Selv om vi sa at det ikke var pga noe de har gjort/ikke gjort at vi vil flytte.

Rett og slett at det er for tett.( det er mange grunner til at vi ikke klarer å bo så tett med dem, men vi har bare vært hyggelige og sagt at det ikke er dem som gjort noe galt, har ikke villet sagt noe kritisk for ikke å såre dem).

 

De respekterte ikke dette og bare beskyldte oss for ALT mulig. Blandt annet at jeg skulle ha holdt ungene borte fra de...noe jeg da aldri har være inne på tanken om en gang...(da kom det fram at de hadde tellt ant dager siden sist vi hadde vært der, og samtidig bemerket de at vi hadde vært hos mine foreldre oftere)

Og at jeg engang hadde gått rett inn i huset da vi kom hjem fra barneh. og bare sa hei i stedenfor å stoppe når svigerfar kom mot hekken for å prate. -Det nevnte han sånn: "jeg husker den gangen du var så sur og bare gikk rett forbi meg..." da mente han også at jeg hadde holdt sønnen min borte fra ham.

 

Altså mange episoder som jeg aldri har trodd har vært noe problem og aldri har vært vondt ment, har vist seg at de har vært sure for.

Vi prøver jo bare å leve vårt liv ifred!

 

Hvis noen har lest dette, setter jeg stor pris på deres tanker om dette!

Dette er et stort problem for meg! Mannen min er mye på jobb så jeg er mest alene her. + at det er meg som prater når det er noe(han sitter helt passiv, er at den stille typen) så det er meg som tar kjefta.

 

Takk til deg som leste dette.

[*~2barnsmamma~*]

Skjønner godt at du blir frustrert over svigers... Har selv et ganske anstrengt forhold til mine svigers... Kjente meg igjen litt der, så nå ble jeg ganske sint på dine vegne! Hehe!

 

Har fått beskjed fra lege og JM om å ta det HELT med ro etter at livmorhalsen min begynte å bli kortere. Lå på sykehus en natt og fikk stanset det, men får ikke jobbe, gjøre husarbeid eller løpe rundt omkring før babyen er ute.

Når vi skulle hjem fra sykehuset, hadde sambo fått beskjed om at vi måtte komme innom så de fikk se at alt var greit med oss. Når vi så kommer inn døra ser svigermor på meg og utbryer at jeg har da faen ikke noe å gjøre der!! Jeg burde ligge rett ut på sofa'n og slappe av.

 

Greit nok det, men det var de som ba oss om å komme... Senere samme uka kom de en tur på besøk til oss. Dette var rett etter sambo hadde kommet fra jobb. Da fikk jeg spørsmål fra svigers om jeg ikke hadde ordnet middag til han kom hjem. Jeg sa at jeg ikke hadde følt meg helt i form, og mente det var best om jeg slappet av. Da fikk jeg beskjed om at jeg var lat og ikke giddet. Videre drev svigermor og kommenterte hvor skittent og støvete det var hos oss, og at jeg sannelig måtte begynne å gjøre litt husarbeid!! (Sambo hadde vaska hele huset 3 dager før)

 

Sambo sa i fra at det var ikke min jobb, siden jeg skulle ta det med ro. Da ble det stille, men jeg kunne se at hun ikke var helt fornøyd....

 

Så jeg skjønner at du blir sliten av dine svigers... Jeg føler meg ganske drittlei av mine selv jeg! Heldigvis bor de på andre kanten av byen, så vi slipper å ha de rundt oss hele tiden... Håper dere kommer dere inn i nytt hus snart, for det er jammen ikke sunt å ha så sure svigers til nærmeste nabo!!

 

Føler meg mye bedre når jeg får blåst ut litt damp! Hehe!

[Hanne31]

Uff, høres ikke noe morsomt ut. Virker som om svigerforeldrene dine er veldig hårsåre. Helt enig med deg at det må gå an å spørre om barnebarnet kan være der litt lengere når du kommer for å hente han enn å bli sur for at du kommer så tidlig. Kanskje dere kan avtale på forhånd når du skal hente han så de er forberedte? (Nesten som om man forbereder små barn for ting som skal skje, he-he).

Ikke alltid like enkelt med svigerforeldre og man vil jo gjerne ha et godt forhold til dem. Hva sier mannen din om det da? Han må vel ha en mening ovenfor deg selv om han ikke vil si noe til sine foreldre?

Synes svigerforeldrene dine høres veldig nærtagende ut. Kommer ikke på noe smart å gjøre her, men synes mannen din bør støtte deg litt mere, iallefall si sin mening uansett hvem han er enig med.

Lykke til, håper noen kan komme med råd som kanskje har opplevd det samme. Er selv veldig heldig med svigers så det er litt vanskelig å gi deg gode råd.

 

[to søte små]

Han er helt enig med meg og er like frustrert, det er kun i konfrontasjon e med de at han blir stum - mest i sjokk tror jeg.

 

Tusen takk begge to - håper mange flere også skriver! Det er så godt å lese noen støttende ord+ liknende erfaringer!

[to søte små]

dytt

[Gjest]

Først og fremst vil jeg takke deg for å skrive lettlest, med mange luftehull i teksten. Jeg har lesevansker, så ofte kan det være vanskelig å lese hva folk skriver )

 

Jeg har også vært i situasjon med svigers om å føle meg som "syndebukk". Det er ofte jeg som sier ifra hvis det er noe, dermed blir jeg den som "bestemmer" i andres øyne. Sambo sier ikke så mye, men vi er som regel enige.

 

"Alt startet da vi sa ifra at vi etterhvert har lyst til å flytte, fordi vi syns det blir for tett å bo så tett med dem. (nærmeste nabo)"

Her ligger nok roten i problemet. Dere skulle nok aldri ha sagt det på denne måten. Dere skulle ha brukt alle andre grunner dere kunne finne enn å si at dere ville flytte pga det ble for tett. Kan på en måte forstå at de ble fornærmet, selv om jeg forstår grunnen deres MEGET godt!

 

Jeg ville nok ha tatt med meg sambo og oppklart dette. Fortere, jo bedre... Fortell at det ikke var slik ment, og at dere beklager at dere ga uttrykk for at dere ikke ville bo i nærheten av de...eller noe i den duren.

Dette er ingen heldig situsjon for dere eller barna.

 

Håper dette ordner seg! Lykke til! )

 

 

 

[to søte små]

Det var bra at innlegget var lett å lese! -og hyggelig at du svart på det!!:-)

 

Jo, Jeg forstår også at de synes det var dumt, men vi har understreket utallige ganger at det ikke er noe de har gjort galt og at vi setter veldig stor pris på dem!

 

Har også sagt at det sikkert ville blitt det samme om det hadde vært mine foreldre vi hadde bodd ved siden av!

For oss så hadde det nok ikke funket å brukt en annen unnskyldning på å flytte, siden mannen min kjøpte denne tomten av dem en gang i tiden og svigerfar har vært med å bygge på det.

 

Alt er så innviklet og egentlig er det nok der roten også ligger. Men det er så dumt å gjøre det ti ganger værre enn det hadde trengt å være!

 

Og jeg synes allikevel ikke at det unnskylder oppførselen deres!

 

To ganger etter denne krangelen har vi tatt initiativet til å snakke med dem og prøve å klare opp i ting, men de har rett og slett blirr kronisk forbanna på oss.

 

Må også si at krangling ligger til famiien der og de er heller ikke på talefor med hennes søster og mannen hennes...

 

Så det sier vel litt:o)

 

Det er bare så dumt for jeg har en tendens til å bry meg veldig mye om hva andre synes og mener om meg....

Derfor gjør dette meg helt utmattet, siden vi jo ikke har gjort noe galt, men likevel føler meg som djevelen selv!