Jeg har mistet lille babyen min!

[Sharlis]

Hei, du som mistet i SA.

 

Jeg har jo prøvd å forklart det at alle reagerer forskjellig,derfor må man være forsiktig hvor man tråkker.

Oppfør deg som du ville at folk skulle oppført seg mot deg.

 

Men skjønner at du kanskje sitter med den tanken om at du ikke føler deg mamma for den du miste i spontanaborten..

Men jeg som motte avslutte svangerskapet i uke 13,og det er lenge,og bebisen hvar veldig ønsket så føler jeg meg som mamma til lillepia som jeg motte avslutte livet til.

 

Så igjen, vær forsiktig om hvor du/dere tråkker.

[Anonym bruker]

Tror det er meg du sikter til med "du som mistet i SA"..

Jeg mistet en fullbåren baby, og tidligere en SA rundt uke 9-10.

Jeg føler at å sammenligne de 2 opplevelsene blir så riv ruskende galt at jeg nesten blir uvel ved tanken..

Jeg ser på meg selv som mamma til 1, ikke mamma til 1 og en SA.

Den ene har jeg sett, holdt i armene mine, kost med og sett særtrekkene til. Den andre vet jeg ikke engang om var gutt eller jente, jeg har ikke sett h*n eller fått tid til å utvikle et slikt bånd med.

Derfor kan jeg si at jeg er mamma til 1, ikke 2, og jeg mener bestemt at forskjellen er stor.

 

Men jeg skjønner i grunn ikke hvorfor du tar dette personlig, du har hatt et svangerskapsavbrudd etter uke 12, ikke en SA før uke 12.

Jeg mener også at det er en stor forskjell der, samtidig som jeg også mener at du som har mistet i uke 20 også hører hjemme her.

Jeg er ikke noen "ukenazi", det er opplevelsen og hva man har opplevd som for meg er forskjellig her.. om det skjedde i uke 20 eller 25 betyr ikke noe.

 

Og jeg kan for min del si at jeg føler ikke at jeg har tråkket feil på noe vis her.

Jeg har ikke vært ufin mot verken HI eller andre.

Men jeg syntes også at jeg har rett til å si at jeg syntes det er feil å si at en SA før uke 12 er like ille som å miste senere, spesielt når det kommer på et forum som dette.

Jeg går ikke inn på andre forum og sier at "Hei hallo, hvorfor griner du over en SA, når det er verre å miste senere?" (for å sette det på spissen), men ja, når folk som ikke "hører hjemme her" kommer inn hit med slike uttalelser, da reagerer jeg.

Det mest provoserende er hvordan i all vide verden kan de uttale seg om det? De har jo ikke opplevd å måtte gravlegge en perfekt liten baby..

Så ja, vær forsiktig med hvor man tråkker, men det gjelder også de som kommer inn her og hyler om noe de ikke vet noe som helst om.

[Sharlis]

Jeg tar ikke dette personlig i det hele tatt..jeg sier bare det jeg mener..og jeg er for å hjelpe folk når de befinner seg i en vanskelig situasjon ( for de har jeg hatt mange av).

Jeg vet hvor utrolig vondt det er å gå med byrden over skuldrene alene,det å ikke ha noen å snakke med om det osv..

 

Så når jeg ser noen som blotter følelsene sine for å få litt sympati eller forståelse og de blir tatt i mot på en slik måte, så føler jeg at jeg må ta afære og gjøre noe med det..for jeg står ikke for de uttalesene,sarkasmen,egoismen og den konkurransen dere har med å bevise for hverandre om hva som er mest vondt å ikke.

 

Alle sammen har rett til å mene det de selv mener..

Men hvorfor i alle dager i det hele tatt begynner folk å sammenligne to forskjellige situasjoner??

Det hvar ikke det Camilla hvar ute etter...hun skreiv ikke det hun følte for at dere skulle begynne å belære henne om andre ting som er trasig,at hun må bare roe seg ned å fortsett med livet sitt fremover og at hun er bare heldig som mistet så tidlig,at hun har sjangsen til å få flere barn.

 

Det blir det samme som om at jeg skal si på en side at jeg er så utrolig bakrus og det er så trasig,ligger å spyr osv..så komemr det noen å sier"men hva i alle dager er det du klager over??...du selv som valgte å drikke alkohol,slutt å klage"

 

Dette hvar et veldig teit eksempel, men like teit synes jeg de fleste innleggene hvar av de som ble rettet mot camilla sin situasjon.

 

 

[Anonym bruker]

Tror ikke at man skal sitte og dømme sorgene til hverandre. Typisk damer og sitte og kjefte på hverandre om hva som er værst. Det er en belasting uansett , om man er 2 mn eller 8 mnd på vei. Det blir for dumt og sitte og si at jeg hadde det værre en deg fordi ........ Det er vanskelig og si for den som skriver det, fordi den veit ikke noe om hva som skjedde , hvordan det føltes, før etterpå. Vær så snill , kjenner jeg får ont i meg av og lese slikt. Mistet selv , og ingen kan komme og si at det hvordan det var fordi det var jeg som var igjennom det og ikke de.

[Anonym bruker]

Et tap er et tap. ingen sorg er lik, så hva er vitsen med å krangle?

 

Ja, det finnes andre forum her som er for de som mistet før uke tolv. Men hvorfor krangle om det? Noen har planlagt barna sine, andre har ikke. Likevel er reaksjoner på en graviditet forskjellig. De som planlegger kan bli overrasket og reagere på endre måter enn man hadde tenkt, mens de som ikke har planlagt kan se på alt på en ny måte. Alt overrasker, det finnes ingen fasit på hva som er riktig og hva som er galt.

 

Selv om det "bare" er et foster så er det et liv. Jo lenger man bærer barnet sitt, jo mer kjent blir man med det, men det betyr ikke at man ikke kan sørge over tapet hvis man mister tidlig i svangerskapet?

 

Hvis man ikke har noe godt å si, kan man heller la være. Kanskje man trenger å få snakket ut om det som skjedde for å få sorgen over den lille?

[Anonym bruker]

Hei alle kranglefanter..

Jeg må si meg veldig enig med de som mener at det er verre å miste senere i svangerskapet enn før uke 12.

Jeg er en av de veldig heldige som hadde en utrolig hard fødsel der de trodde lilleguten min døde på veg ut. Etter mye stress fra mange jordmødre og leger hørte jeg endelig skrik fra min lille gutt:)

Fikk da beskjed om at vi var utrolig heldige. Hadde han kommet noen sekunder senere hadde han ikke vært her den dag i dag.

Det jeg egentlig skulle si var at jeg ahdde nå en spontan abort i uke 6.

Selvfølgelig var det veldig vondt og sårt, men jeg kunne aldri sammenlignet dette med det å miste senere i svangerskapet.

Når du er 6 uker på veg har du ikke kjent liv til lillevennen i magen, og kanskje til og med nettopp funnet ut at du er gravid?

Er du lengre på vei kjenner du liv fra den lille hver dag, snakker med h*n, synger og styker på magen.

Jeg er ikke her for å rakke ned på deg som startet diskusjonen, men tror kanskje du hadde fått flere gode svar og folk som kunne hjelpt deg å handtere det om du hadde gått in på rett forum?

Har lest igjennom alt her, og kan ikke si at folk har tråkket på hverandre, tror ikke det er noen som har prøvd å være stygge med de andre, heller tror jeg at de har prøvd å forklare forskjellen på de to situasjonene (og ja, jeg tror det er en veldig stor forskjell).

Enda har ikke jeg mistet sent i svangerskapet. Fikk en "aha-opplevelse" med min førstefødte da det holdt på å skjære seg, og må si at hadde jeg mistet da hadde jeg følt at verden gikk under. Fra jeg følte første spark i magen såg jeg nsten meg selv som mamma. jeg var blitt kjent med den lille i magen. Det var jeg absolutt ikke etter de 6 ukene nå når jeg mistet.

Men ikke misforst! jeg føler med deg, og vet at det ikke er lett!

Gå heller inn på et forum som passer for din situasjon så skal du se du får mye bedre og mer hjelp;)

[Anonym bruker]

Folk oppfører seg som dritt her jo!?! Tviler på at det hjelper noen i det hele tatt at dere sitter å rakker ned på ei som har hatt en forferdelig opplevelse.

Og når det gjelder om det at hu har lagt innlegget her, så har det da vel ikke så mye å si. DET er iallfall ikke noe å skylde på når dere sitter å rakker ned på henne. Empati er en fin ting. Å slutt å gjør dette innlegget som var et søk etter litt medfølelse inn til en krangledebatt! er dere ute etter å krangle kan dere gjøre det på en annen side enn dette.

 

Tragisk oppførsel av voksne mennesker.

[Anonym bruker]

hvor mange uker/mnd var du på vei?? for det ser ut som du venter en i april 2008? men mistet i okt 2007?? snodig gitt

[opsi fødeklar]

Hm, en hormonell tråd. Jeg har mistet i uke 7, uke 12 og uke 19. det er vondt hver gang, men det er forkjell på å føde frem en baby og en sa- ma tidligere i svangerskapet.

Dette er siden for de som har mistet et barn. Det er et annet forum her inne som heter ufrivillig abort og der får en mye støtte.

 

Det er ikke til å unngå at slike sårbare temaer kommer opp, og det er jo ingen som har rett til å sørge mer enn andre og person angrep er bare patetisk.

 

Henviser heller til ufrivillig abort, der det er flere likesinnede.

 

 

[nr3hososs-og kanskje en til...]

Kjempetrist at akkurat dette forumet skulle bli en krangel... Jeg stikker innom her av og til for å se om det er flere som er uheldig som meg og mister babyen sin... Og ja, jeg kaller det for baby, selv om det er et foster.

 

Husk på, dette er et forum som er til de som virkelig er langt nede, trist og motløs. Det er ikke dette jeg vil lese når jeg tenker på min baby som døde i uke 39...

 

Vi kan da være vennlig å si pent i fra om vi mener noen er kommet feil. Men vi er da heller ikke så egosentrisk at vi ikke kan dele heller. Blir bare trist å tenke på at vi skal sammenligne våre smerter over forventet glede over et barn som ble til en engel. Det er nok sant at det å vente i 9 mnd og vente i 3 mnd og deretter bli skuffet over at det ikke ble noen levende baby er forskjellig. Men vi kan ikke sammenligne. Det ville være det samme som om noen sa til meg; "Jaja, du kan være glad du ikke rakk å bli kjent med babyen din... "

 

Jeg håper denne diskusjonen er over, og at vi kan være litt mere medmenneskelig i fremtiden. Det er vondt for oss "ny-mista" å miste et godt forum...

[Anonym bruker]

Aller først vil jeg si at det var trist at du har mistet.Har selv mistet 2 ganger i uke 6 og ble svært lei meg.

 

Men MÅ bare presisere at det kan ikke sammenlignes med da vi mistet vår lille jente i uke 18.Det er en helt annerledes dyp sorg å sitte der å stryke på det lille barnet og ta farvel....helt perfekt lite barn som ikke fikk vokse seg større og moden.

 

Man kan jo si det slik at når man mister i uke 6 så mister man "begynnelsen" til det som skal bli et barn.Et primitivt hjerte har begynt å slå allerede og ulike deler vokser ut.Man blir jo trist ,for man mistet spiren.Det heter faktisk embryo i det stadiet og ikke blitt til foster.

 

Virker på meg som du er veldig ung og dette er ny opplevelse for deg,som dessverre endte trist.Du har lite erfaring og derfor kommer dette uheldig ut for deg.Tenker på hvordan du oppfatter ting.

 

Håper du klarer å gjennoppta skolen og se fremover.Du er så ung og du har absolutt muligheter for å få en ny spire i magen senere:-)

 

 

 

 

[Anonym bruker]

ikke lett dette,mange følelser ute å går

[Anonym bruker]

jeg ville hellere ha mistet min jente i uke åtte enn å få henne dødfødt og må begrave henne. det er ti ganger vondere.henne måtte jeg føde.

[kaang]

At et innlegg om personlig sorg på "feil" forum utløser sinne/irritasjon i stedet for forståelse, toleranse og empati... er utrolig.

 

Er det rart det er krig i verden?

 

[Gjest]

Huff, en trist diskusjon. Leit at HI la dette inn på feil forum, skulle vel heller vært på "ufrivillige aborter". Skjønner utrolig godt at dere som har mistet etter uke 23 mener at dette er noe annet, for da har du jo en baby inne i deg. Kan ikke tenke meg hvilken psykisk smerte denne er!!

Jeg har selv spontanabortert, og jeg syns det var helt forferdelig!! Både vondt, og syns ikke legepersonellet var noe hyggelig mot meg.

Men tenk da å faktisk ha fått mage, sett babyen på ultralyd og kjent den i magen. T.o.m. vite hvilket kjønn det er... Helt utenkelig!! Det må rett og slett være forjævlig å oppleve noe sånt!!!

Håper det går bra med dere alle sammen!

[Anonym bruker]

Jeg må si at det er jo trist for deg som mistet spiren din, det er jo alltid litt trist, men jeg kan ikke si at det er helt det samme som å gå ut ett helt svanger skap. Jeg har selv hatt en spontan abort og aborterte. Hadde endel menssmerter og etter en uke så var det hele over. Trist nok, men en har ikke gått så lenge med forventingene i forhold til en som har fått ut og født ett barn. Jeg ventet en jente i Januar, men hun døde i uke 37. Fødselen ble satt igang, og jeg må si dette er noe helt annet enn å spontanabortere. Til og med ikke her tar de keisersnitt. Jeg kjenner jeg blir en smule provosert. Kunne du holde babyen i armene? Kledde du på babyen din? Hvor ble den gravlagt? Etter å ha ligget med harde rier og en har klart å presse babyen ut, uten å egentlig å ha noe å presse for så kom hun ut. Verdens nydeligste perfekte engel. Jeg fikk henne i armene mine, og hun var så nydelig. Så syr de deg nedentil hvis det trengs, og det er faktisk ganske vondt. Først så er hun så varm og god, for hun har blitt holdt varm av min varme, så blir hun kald. Når du kommer hjem fra sykehuset så er det enda tristere, for der står vogna, rommet var blitt malt rosa og klærne som var vasket og lå klar ligger fortsatt ubrukt. Håper det lykkes neste gang for deg. Men jeg må si enda engang, NEI, en spontanabort er ikke det samme som å gå ett helt svangerskap!

[Venter nr3 er 22 år]

Jeg er i uke 13,men er enig med de som har opplevd død fødsel,eller senabort....det må være 100 ganger værre enn å miste et foster. jeg har aldri mistet etter uke 14,og jeg syntes det var ille,for det skjedde hjemme på badet,og hele fosteret kom ut,men å miste senere er jo mye mye værre....når man mister tidlig så er det jo mest sannsynelig at det er noe galt med fosteret,og naturen rydder opp selv.Klar det var tris....men tenk det å se det lille barnet sitt der livløst.... dette er et forum for de som har mistet etter uke 24,kan ikke skjønne hvorfor folk begynner å skrive om sine spontan aborter her.....

[Gjest]

Hvem kan si til hvem hvor vondt den personen har det.

Det er da for faen ingen konkurranse?

Gå å skam dere!

 

[Anonym bruker]

Nå håper jeg denne tråden kan få ligge og forelde...Dette forumet er for oss som har mistet et ferdig barn. Ikke bruk denne tråden til å diskutere hvorvidt min sorg er større enn din. Sorg er individuelt og kan ikke sammenliknes. Camilla la dette innlegget på feil sted, jeg antar at hun har skjønt det nå.

 

Jeg ber om respekt og la denne tråden forsvinne slik at dette kan være det forumet det er ment for ¨være.

 

Tusen takk:)