Jump to content
Sign in to follow this  
Camilla_

Jeg har mistet lille babyen min!

Recommended Posts

Camilla_

Fikk UL rimelig tidlig fordi jeg var så usikker på termin. Den ble satt til 8. Oktober. Pågrunn av mange krangler og diskusjoner med faren til babyen ble min søster med meg. Fikk vite på UL at jeg har spontanabortert. Fikk en reaksjon med en gang. Angst, redsel og psykisk smerte. Ble videresendt til gynekologisk avdeling. Er utrolig irritert på Norge og RIT for hvordan de behandlet meg. Måtte sitte å vente på gangen i over en time for å komme inn til lege. Å sitte å vente på sykehuset er siste du vil etter å ha fått en beskjed som denne. I tillegg var legen jeg skulle inn til, ledig. Hun var ung og vimset rundt i gangene, pratet med andre ansatte og lo. Spiste lunsj, og viste de andre ansatte "morsomme" sms hun hadde fått. Hun hadde ingen anelse om at JEG som satt å så på henne, var hennes neste pasient.

 

Da vi endelig kom inn til legen, var jeg rimelig forbannet. Hun bablet ivei om de tablettene jeg måtte ta. Eneste jeg tenkte på var hvor følelsesløs hun var. Jeg mener ikke at hun skulle grine på mine vegne. Men hva med å vise litt empati? Hun er tråssalt utdannet lege.

 

Helt til nå - og har det fortsatt , har jeg gått igjennom et smertehelvette jeg ikke unner mine verste fiender. Ikke bare psykisk, også fysisk. Den første tabletten tok jeg da jeg kom hjem fra sykehuset. Virkningen begynte noen timer senere, i smerter. Hele tirsdags morgen og ettermiddag lå jeg med store blødninger og et smertehelvette. Smertene som tablettene utløste var og er helt ubeskrivelige. Som sagt, vil ikke unne mine verste fiender denne smerten. Og dette er kun pågrunn av en ting; Sykehuset vil ikke oppholde leger og rom. Utskjæring og operasjon ved sykehuset er ikke vanlig lenger. Å oppleve smerten ved å ha mistet en baby, er nok smerte i seg selv. Men allikevel sender de jentene/kvinnene hjem med tabletter som utløser mer smerte og påminnelse. I et slikt land som Norge, trodde jeg ikke dette var mulig. Hadde aldri trodd dette....

 

Vil takke søsteren min, som har støttet meg gjennom de første, og vanskeligste dagene.

 

Og jeg må si, jeg mister stor respekt for det Norske land, som lar kvinner gjennomgå dette, KUN for å ikke oppholde oss på sykehuset. Hvor ble det av; Norge - det beste landet å leve i? Norge - det rikeste landet i hele verden? ( SOM ikke har penger til å gi operasjon når sånt skjer )

ER så ufattelig skuffet.

 

I tillegg til de fysiske smertene, sitter jeg også igjen med psyisk smerte. Jeg hadde inkludert babyen i alle mine fremtidlige planer. Jeg er bare atten år, og det kom som et sjokk på meg. Ting hadde så og si ordnet seg med barnefaren og hans familie. Skolen kan jeg se langt etter. Jeg har allerede mistet neste to måneder av første halvår - pågrunn av morgenkvalme.

Hadde begynt å glede meg til det som skulle skje, for første gang, bare dager før jeg fikk beskjeden.

 

Tenk at fremtiden kan forandre seg så fort.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

HDEO

Så trist å lese din historie. Jeg kjenne flere som har opplevd det samme som deg på sykehuset. Dessverre er det mange leger som mangler empati. Jeg ønsker deg alt godt videre. HUsk å snakke med andre om smerten din ved å miste et ufødt barn, det tror jeg er eneste vei å komme seg videre på.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Det er ikke en baby, det er et foster.. Sorry og måtte si det men, du overdriver litt synes jeg. Du var jo ikke mer enn noen uker på vei. Tror det er litt mer ill og miste sitt ufødte barn når man er nærmere fødselen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lunajenta og Alvegutten

Fy faen, anonym, så ufølsom det går an å bli! Selvfølgelig føles det som en har mistet babyen sin selv om en ikke er kommet så langt på vei, og selv om det blir betegnet som et foster så tidlig! Jeg vet det så godt, for jeg har vært der selv, mistet i uke 6, men det var grusomt trist uansett. Ikke alle reagerer på samme måte, noen greier sikkert å la livet gå videre og tenke at "jaja, det var jo så tidlig", men vær så snill å ta hensyn til de av oss som trenger lengre tid på å takle en sånn situasjon.

 

Trist å lese historien din, Camilla, ta den tiden du trenger på å fordøye det som har skjedd, men vit at en kommer sterkere ut av det, uansett hvor håpløst det føles nå. Send meg gjerne en pm hvis du har lyst til å snakke om det.

 

Mange varme klemmer til deg!

Share this post


Link to post
Share on other sites
lykkeliten i magen

Det er trist når man spontanaborterer, men jeg må si meg enig i anonym lenger oppe her... Klart vi har lov å synes ting er trist osv, men dette skjer annenhver kvinne før de første 12 ukene. Jeg har selv mistet 2 ganger, i uke 7 og i uke 10. Ikke no gøy - men for å komme ut av smerten tror jeg det er viktig å heve blikket litt, se litt ut av tåka man sitter i. Det er kroppens måte å skille klinten fra hveten på, for å si det litt hardt. Og at man skal operere ut fosteret i steden for tabletter er jo helt fjollete. Norge er et rikt land med gode helsetilbud - men for guds skyld - man opererer jo ikke mennesker for å være hyggelige. Det blir gjort dersom det er medisinske årsaker til at det bør gjøres. Mister man tidlig så er det - synd men sant - ingenting annet å gjøre. Utskrapning - som du kaller operasjon - er absolutt ikke noe å anbefale - skal love deg at du har smerter etter det også!! Har prøvd begge deler.. Og en helt annen ting - 8 måneder med skole, istedenfor 10, er bedre enn ingen da! Du har kanskje godt av å tenke på noe annet??

Share this post


Link to post
Share on other sites
LINM

Du er umenneskelig . Tenk på hva du seier. Det er forferdelig å miste et barn/foster uansett hvor lenge du er på vei. Så lenge det er ønsket.

At det er mulig. Helt sjokket. Hilsen en som har opplevd det selv!!!!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker

Enig med anonym på at dette faktisk er et foster og ikke en baby! -de fleste som skriver her har mistet etter uke 23. Det er en stor forskjell å miste før uke 12 og etter uke 23!

 

Har et par kommentarer til innlegget ditt: hvordan har det seg at du hadde/har termin 8 oktober? -det er jo noen dager siden eler nærmere 1 år til.

Når det gjelder tidlig abort som dette så skjønner jeg at helse-personellet ikke fremstiller dette som verdens undergang, prøv og vær litt rasjonell og ta det som det er: her har naturen selv ordnet opp i den forstand at fosteret ikke var levedyktig. Det er dumt å innbille seg at man kunne blitt mamma den og den datoen for det kunne man faktisk ikke. Helsepersonellet kan ikke ta alle slike tilfeller inn over seg, hvordan skal de da kunne fungere? -vær heller glad for at de er fornøyde på jobb, da gjør de nok en langt bedre jobb.

 

Må for ordens skyld si at jeg har erfaring med å miste (10 og 18 uke) og har vært gjennom både å måtte "føde" et dødt foster og utskrapning.

 

Vær litt rasjonell og ikke menneskeliggjør noe mange av oss opplever! -det er selvfølgelig greit å sørge men man bør passe seg for ikke å sulle seg ned i sorgen men heller sette fokus på andre ting! -når det gjelder akkurat deg så er du ung og har mange muligheter til å bli mmma i årene framover!

At man gir tabletter og ikke tar en utskrapning er nok ikke for å unngå sykehus-døgn, det er nok i hovedsak for å gjøre det lettere for oss kvinner. Jeg er enig i at man kanskje bør diskutere mulighetene og at vi bør få medbestemmelse men jeg ville nok valgt å stole på helepesonellet.

 

Så lurer jeg på en ting til: hvorfor sluttet du på skolen? -det er da vanlig for jenter og kvinner å fungere helt fram mot fødselen. Dessuten er det absolutt mulig å ta igjen et par mnd om man er motiverte for det!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Veldig leit at du mistet spiren din! Jeg har selv mistet tidlig, altså spontanabort som du, og til termin! Ja, det er vondt å miste uansett, men det er ikke det samme!!! Tro meg, det finnes ikke sammenlignbart i det hele tatt!! Blir provosert av dere som sier at det er like vondt uansett, for det er det ikke! Det er tydelig (heldigvis såklart) at dere ikke har mistet et BARN!!! Vil også si til HI at det finnes et forum her som heter ufrivillig abort (?). Der er det nok flere i din situasjon! Dette er stedet for oss som har mistet ETTER uke 23.

Share this post


Link to post
Share on other sites
LINM

Blir proversert av deg også som sier at det ikke er like vondt å miste et foster tidlig enn en barn seinere i svangerskapet.

Jeg har sykdommen pcos og har prøvd å bli gravid i 3 år.

Ble gravid for 2 mnd siden men mistet i uke 7.

For meg var det en forferdelig opplevelse fordi det var så inderlig ønsket.

Fosteret ble fjernet på sykehuset.

Ikke nok med det- 2 uker seinere blir jeg oppringt av sykehuset om at eg må legges inn øyeblikkelig til operasjon.

Blodprøvene viser at det er 1 forster til inne meg. Det lever men ligger utenfor livmor. Dette blir fjernet + eggleder.

Nå har jeg kun en ubrukelig eggstokk igjen som ikke virker.

Så den eneste sjansen for meg å bli gravid er prøverør.

Selvførgelig det kommer litt ann på hvilke situasjon du er i ,men for meg var det en forferdelig tøft. Ikke bare det at jeg mister et forster men alt dette andre også. Og ikke minst det at sjansen for meg å bli gravid på normalt vis =0.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Selvfølgelig er det værre å miste jo lengre ut i svangerskapet du kommer! -dere må ikke innbille dere noe annet!

 

Når det gjelder deg så er jo det forferdelig triste at du måtte fjerne en eggleder og det du måtte gjennom i forbindelse med det! -det unner jeg ingen. Også DET kan ikke sammenlignes med en tidlig abort.

Share this post


Link to post
Share on other sites
LINM

Det må være helt forferdelig å miste så seint i svangerskapet .

Men prøv å holde motet oppe. Dere ha jo faktisk klart å bli gravid og en dag kommer dagen til dere også. For min del kan jeg ikke bli gravid.

Og har fått bekjed at prøverør utgjør liten sjanse for meg å bli gravid, siden eg ikke produserer egg.

Har sykdommen pcos og har selv mistet og fått fjernet den ene friske eggstokken min pga svanger skap utenfor livmor.

Så hold håpet oppe og tenk at dere kan faktisk bli gravid, og det er ingen selvfølge.

Beklager veldig at jeg tidligere skrev at det var det samme å miste tidlig eller seint. Det ble feil.

Det er forferdelig vondt å miste, og spesielt når kan er kommet så langt i svangerskapet. Er nok tøffere det en tidligere. Tenkte meg ikke så godt om før jeg skrev . Og angrer. Beklager!!

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Camilla_

Jeg har aldri sagt at dette er verre enn å miste i uke 32. Hvis det jeg skrev kom ut slik så har dere misforstått. Selvfølgelig er det verre.

Jeg beundrer virkelig dere som mister så tidlig og som "ikke bryr dere" ..

 

Kunne vell kanskje lagt innlegget til en annen debatt. Var ikke klar over at den fantes.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sharlis

Hva er det egentlig med folk her inne???

Er dere så UTROLIG opptatt av deres egen smerte at dere må pirke på andre som er nede??

Er dere seriøst så utrolig egoistiske å onde?

Synes folk som skal snakke nedsettendes om andre og fortelle de om hva de liksom"skal" føle å ikke..hva som er vondest eller ikke, kan ha seg ut fra forum som dette.

Dette er ikke en smerte konkurranse..

 

Om Camilla etter denne opplevelsen sitter med trasige følelser,så er det INGEN som har rett til å nedverdige det.

 

SKJERP DERE!!!!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker

Det er da ingen her som er onde eller ute etter en smertekonkurranse.

MEN, dette er forumet for oss som har mistet sent i svangerskapet, ikke iløpet av de første 12 ukene.

Grunnen til at det i utgangspunktet har blitt opprettet flere forum for de som har mistet, er vel nettopp fordi at det er en ENORM forskjell på å miste tidlig og sent.

Vi har født barn på liik linje som alle andre, vi har holdt barna i armene våre og vi har gravlagt de i sorg.

Du ser kanskje selv at det er en stor forskjell?

HI har heldigvis aldri opplevd det vi har, og for henne er hennes sorg den største.

At vi har mistet større barn hjelper ikke på det hun opplever nå.

Allikevel så sliter vi som mister større barn allerede nok med å få folk til å forstå at barna våre er så uendelig mye mer enn en SA, derfor syntes jeg ikke det er rart at det kommer reaksjoner på slike innlegg her inne.

For HIs egen del, så er det også greit å få beskjed om at livet tross alt går videre.

Dette er ikke verdens undergang for henne, kommer vi oss videre gjør nok hun det også.

 

HI: beklager hvis noen innlegg her inne ble litt krasse, men du kan kanskje forstå at dette er noe som er ganske sårt for oss som har mistet senere i svangerskapet?

Jeg syntes det er trist at du har opplevd møtet med helsevesnet slik, men pillene er faktisk det beste for kroppen din.

En utskrapning er alltid forbundet med en risiko, og det er unødvendig å ta den risikoen om man ikke MÅ.

Helsevesnet burde ha tatt seg bedre tid til å forklare deg dette, spesielt siden du er så ung, så hadde kanskje ikke opplevelsen din blitt så vond.

Jeg forstår også at du har det vondt nå, jeg opplevde noe lignende før jeg mistet babyen min på slutten av svangerskapet.

Det var vondt, men det går over.

Dette er noe mange kvinner opplever, og livet går videre.

Jeg håper du har noen du kan snakke med nå, som kan hjelpe deg litt.

Det verste med en SA er alle drømmene som blir knust, alt som skulle ha blitt.. prøv å sette ord på det og få det ut.

Og prøv å huske at du er ung med livet foran deg, du har god tid til å bli mamma og alle drømmene dine vil med all sansynlighet gå i oppfyllelse senere.

 

Ta vare på deg selv..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sharlis

For å være ærlig så kan jeg ikke si meg enig i det utsagne du skreiv der:

"Grunnen til at det i utgangspunktet har blitt opprettet flere forum for de som har mistet, er vel nettopp fordi at det er en ENORM forskjell på å miste tidlig og sent."

 

Jeg har vært på begge sidene..jeg hadde dødfødsel i uke 25 og nå nettop motte jeg avslutte svangerskapet i uke 13.

Jeg motte gjennom en fødsel(uke 25) og en minifødsel(uke 13),og med jentebeibin som kom ut nå(13 uke) skal vi gravlegge nå på fredagen vesiden av sin søster.

 

Så her motte jeg igjennom en minifødsel,tatt på lille beibijenta mi og det eneste som mangler er det å gå igjennom begravelsen og for å ikke snakke om sorg.Hva er forskjellen??

 

Forskjellen er at med første pia mi så hadde jeg kjent sparkene hennes,magen hvar større og hun hvar selvsagt større..

Kjærligheten min for hun som kom sist nå er ikke mindre den enn for hun førsten for det.

 

Så nei,ser ikke stooor forskjell her nei.

 

Det er en del ting jeg reagerte på når jeg leste innlegget til Camilla,men hvorfor skal jeg bli sint eller begynne å belære henne om ditt å datt??hva er vitsen..hva med å vise mer omsorg for hverandre??

 

Så hva om hennes historie ikke passer inn 100% her?Da er det jo bare for folk å si det på en pen måte,og veilede henne istedet.

 

Dere selv vet hvordan det er å ha det så vondt inni seg selv at man føler man har mistet seg.

Dere vet bedre enn å snakke så nedlatendes til andre i en slik situasjon.

 

Og en annen ting er som jeg synes er litt dobbeltmoral her...

På en av de innleggene står det at når du er så tidlig i svangerskapet så er det bare et foster og ikke en beibi..hun som skrev det trur jeg bør lese litt mere i bøker angående utviklingen av beibier.

 

For det første så blir det kaldt foster helt fram til den dagen de kommer ut..så det vil med andre ord bety for oss som har mistet seint i svangerskapet at våres barn hvar ikke "mere" enn foster...Men vet du det at foster er det faglige ordet for beibi???

 

Når jeg motte avslutte 13 uke svangerskapet og lillepia mi kom ut,så hvar alt der..5tær,5 fingrer,2 hender,to søte føtter,2øyne,1 nese med 2 nesebor, 1 munn og 2 ører..Er ikke dette en beibi??Hvorfor i alle dager slo hjertet hennes når hun lå i magen min da? Hvorfor i alle dager sparket hun å rørte på seg?

 

NEI folkens..hun hvar ikke en beibi!!!Hun hvar BARE et foster..pisspreik!!!!

 

Fint at du skreiv til henne og beklaget,for det fortjente hun.

 

Vi er alle forskjellige, for om du/dere har en annen mening så betyr det ikke at man skal slakte den personen..respekter hverandre..

Hvordan ville dere likt måten hun ble behandlet og mottat på,at dere skulle bli mottat slik?

 

Hva om Camilla hadde blitt så lei seg over reaksjonen hun fikk her inne at hun f.eks ville tatt livet av seg(for hvem vet om hva hun sitter å føler)??

 

Tenk dere om nesten gang!

Det er andres følelser dere leker med.

 

Og hvorfor i alle dager er folk anonyme når de skal belære eller være negative mot andre???

Share this post


Link to post
Share on other sites
LINM

Hei hei. Det jeg skrev var ikke rettet mot camilla i det hele tatt.

Det er svært vanskelig å miste , har vært der.,

Ble bare så irrerert på de som skrev at det ikke var noe særlig vondt.

Alle mennesker reagerer forskjellig. Og for noen kan det føles like tøft å miste tidlig som seint. Noen blir gravid fort og andre prøver lenge.

For de som prøver lenge tror jeg det er ekstra tungt for. Fordi det er så ønsket. Har vært der selv, prøvd i 3 år. Men alle har ulike meninger om alt. Det er unødvendig å hakke ned på en person selv om hun kansje lettet på hjeret sitt i feil forum.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Veldig trist å lese at du mistet spiren din.. Det er sikkert veldig vondt..

 

Men må si meg enig at dette er ett underforum for de som har mistet etter uke 23.. Og alle må da skjønne at det er vondere å miste sent i svangerskapet enn i begynnelsen. Jeg mistet selv jenta mi for ett år siden, to dager før termin.. En fullbåren pike, som vi måtte begrave..

Dere ser vell at det er en forskjell på det og en spontanabort??!!

 

Men uansett så føler jeg med HI her som mistet spiren sin, verden er urettferdig...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

jaja.. du som sier vi må lese litt mer.. frem til 12 uker kalles babyen for et embryo, etter 12 uker er det et foster.. Men - poenget for flere her har vel vært at før en har gått 12 uker så er "babyen" ikke ferdig utviklet. Dersom det oppstår en feil i noe nå, så mister mann - naturen ordner opp. Å miste et barn som man har forberedt både en selv og alle rundt en på til det siste er en helt annen type opplevelse. Man har kjent spark osv...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Nå syntes jeg du er litt ute og kjøre Sharlis.

 

For det første, om HI er så ustabil at hun kan komme til å ta selvmord fordi noen på et nettforum syntes det er forskjell på en SA og å miste et barn senere, så burde hun i utgangspunktet hatt hjelp fra et helt annet sted enn BIM.

Jeg tror heller ikke det er tilfellet, så jeg må si jeg syntes du overdramatiserer en liten smule.

Jeg er helt sikker på at HI har det det vondt nå, og det er helt normalt. Men det er like normalt at hun også etterhvert oppdager at livet går videre.

En SA er trist, men dessverre ganske vanlig, og det beste man kan gjøre for seg selv er å gå videre med livet sitt.

 

Om jeg forstod HI rett så var dette en SA før uke 12.

Om du vil sidestille det med å miste et større barn, så er det din rett.

Jeg gjør ikke det, og jeg tror ikke det er så mange andre som gjør det heller.

Jeg har opplevd begge deler, og for min del kunne det ikke ramle meg inn å sammenligne de 2 opplevelsene.

Når jeg opplevde SA var det trist en liten stund, det var et håp om noe som kanskje kunne ha blitt som gikk i knus.

Når jeg opplevde dødfødselen ble jeg mamma..ikke til en drøm eller noe som kunne ha blitt, men til en perfekt liten baby.

 

Om HI betror seg til riktig forum er også sjansen større for at hun blir forstått av mennesker som er i samme situasjon som henne, så det er like mye en fordel for henne.

Dette ER et forum for oss som har mistet etter uke 23, mens de som opplever ufrivillig abort har sitt.

Ikke så vanskelig vel?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sharlis

ja jeg er den som sier at DU bør blandt annet lese litt mere.....

Se på denne linke du...

 

http://www.babyverden.no/templates/PeriodPage____586.aspx

10 uker

Embryoet er i begynnelsen av denne uken åtte uker gammelt, og ettersom alle indre og ytre strukturer nå er komplette, avsluttes embryofasen. Barnet er nå et foster! Foster betyr ”liten” eller ”avkom” og skal bare vokse og modnes frem mot fødselen.

 

Undersøk litt mere for en at du kommer med utsagn som ikke stemmer med virkeligheten.

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sharlis

Kondolere for tapet ditt.

 

Og ser hva du har skrevet, og om du føler etter å vært på begge ender at det ikke kan sammenlignes ,så uttal deg derretter.

 

Jeg har som sagt vært på begge sidene,og synes det er like vondt..og står fast på det jeg skrev lenger opp.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sharlis

Må si at du ikke helt fårsto det som ble skrevet..

 

INGEN som har sagt at hun kunne komme til å ta livet sitt på grunn av at noen andre mener det er forskjell mellom å miste sent enn tidlig,derimot mot MÅTEN HUN BLE MOTTAT og all sarkasmen og spydigheten.

 

Og jeg sa heller ikke at hun kom til å gjøre det,men at muligheten har kunne vært der..for om du mener det at hun burde vært en helt annen plass en BIM for om hun kanskje satt med de tankene,så hvar ikke tilfelle slikt..Hun kom på BIM, og da syns jeg dere som sier noe og blander dere inn i innleggene som kommer, at dere skal vise hensyn, ingen har sagt at DU /DERE skal ta dere av folk som kommer her på BIM som er helt ødelagt,...MEEEN om dere blander dere oppi innleggene så er det deres valg.

 

Skulle likt å sett hvordan DU hadde reagert etter at du mistet, om du hadde f eks mistet i uke 26 og jeg mistet i uke 35 og så hadde jeg sagt til deg at hva er det du klager over, livet går videre ,du mistet no i vertfall tidligere enn meg..jeg hadde en større beibi blabla..???

 

Det er jo helt idiotisk og hadde vært helt fjernt for meg i det hele tatt kunne tenke på å si noe slikt.

 

Og hvordan kan du si at du ble mamma når du hadde dødfødelen men ikke til lillen som du mistet??

Jeg føler meg like mye mamma til begge piene mine selv om de ikke hadde hadd sjangse til å vokse seg like store..

 

FORUMENE ER LAGET FOR Å HJELPE FOLK GJENNOM EN VOND PERIODE,IKKE FOR Å BRYTE DE NED!!!!!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Må bare korrigere litt..... Forumet er for oss som har mistet etter uke 23 eller har opplevd dødfødsel.

 

Jeg mistet i uke 20 og fikk slengt etter meg at jeg ikke hadde noe her å gjøre for jeg mistet før uke 23, men jeg gikk faktisk gjennom en dødfødsel. Jeg var ganske langt nede psykisk og kom inn på dette forumet og fikk omtrent beskjed om å pelle meg ut. Det gjorde VONDT. Heldigvis var det noen sjeler som oppførte seg normalt.

 

Man er faktisk ganske så sårbar når man har mistet og hvordan man reagerer er veldig individuelt. Uansett hvor lant man har kommet. Selv om noen kommer inn på "feil" forum så svar litt høflig da. Det er vell ikke så vanskelig???

 

Å har man ikke noe godt å si til noen som har det vondt og er sårbar så sier man ingenting!!!

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg har ikke svart HI på en ufin måte, mener jeg ihvertfall selv.

Men som jeg skrev, jeg mener at det er bedre for HI å lette hjertet på det andre forumet, fordi hun sansynligvis vil møte mer forståelse for sin opplevelse der enn hun gjør her.

Selvfølgelig er det trist det hun har opplevd, jeg påstår ikke noe annet, men det er 2 forskjellige ting.

 

Jeg har fått mange spørsmål og påstander rundt akkurat det du skriver, om det hadde vært verre å miste babyen min senere.

Akkurat det har jeg ingen formening om, for jeg har ikke opplevd å miste et større barn.

Men jeg mener at det er ingen vits i å rangere sorg, poenget er at sin egen sorg er den største, det er opplevelsene som er forskjellig.

Akkurat som det HI har opplevd er forskjellig fra det jeg har opplevd, er det å miste f.eks en 2 åring forskjellig fra det jeg har opplevd.

Det er ingen vits i å rangere hvem som har det verst, men jeg er ikke blind for at det er forskjellige opplevelser.

 

Og nei, jeg føler ikke at jeg ble mamma etter en SA tidlig i 1 trimester.

For meg er det starten på det som -kan- bli et barn, ikke en baby i ordets rette forstand.

Jeg var også såpass obs på at sjansen for å miste er der de første 12 ukene, så jeg hadde ikke knyttet meg såpass at jeg så på meg selv som mamma de få ukene jeg visste at jeg var gravid.

På det stadiet er det jo ikke engang mulig å si om det er gutt eller jente, så for min del blir det å skulle kalle meg mamma til en tidlig SA helt fjernt..

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sharlis

Hei anonym som mistet i uke 20:)

 

Det er helt klart at du motte gjennom en dødfødsel...og du har like mye å gjøre her som alle andre.

Det er snakk om 3 uker for guds skyld..men greit om folk er så insnervet på det,men de kan pakke nesen sin en annen plass en på akkurat de innleggene da iså fall.

 

Men det du skriver på ditt innlegg er akkurat noe av det jeg har prøvd å få frem på alle mine innlegg som jeg har lagt inn.

 

Men så utrolig vanskelig å forstå tydeligvis.

 

Men kondolere til deg foresten.

 

ha en fin dag

Klem

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×