Han savner barnet sitt sånn!

[Anonym bruker]

Når min samboer har levert barnet, blir han i kjempedårlig humør, og liker ikke at h*n skal dra. Og dette går såklart ut over meg...

 

Noen som opplever det samme? Det sliter på forholdet vårt nå...

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd litt det samme. Han gleder seg over å være med barna sine, og når de drar igjen blir han litt lei seg, han blir ikke direkte sur, men han blir litt mindre sprudlende, litt mindre fornøyd, spesiellt rett etter de har dratt. Og rett før de kommer gleder han seg. Barn krever jo dessuten en hel masse, og samværsbarn krever jo enda mer, for da skal far og barn ta igjen det tapte, samme om det er helge samvær, eller uke samvær.

Mitt utgangspunkt er et litt annet, vi er travelt opptatt begge to, og ukene flyr avgårde og det erikke alltid vi får så mye tid sammen som jeg skulle ønske. Jeg gledet meg til helg, i hvert fall de helgene vi ikke har hans barn på samvær. Før vi fikk egne barn så kunne vi da kose oss, vi kunne sove lenge, elske, spise godt, reise, oppleve ting sammen. Men pga av samværshelgene kunne det kun bli annenhver helg. Jeg så jo på det som et offer, jeg gav opp å gjøre det jeg aller helst ville gjøre, de tingene som gav meg glede, for at han skulle få gjøre de tingene han aller helst ville.Et kompromiss om du vil, vi gjør dine ting en helg og mine ting neste helg.

For han var ikke så flink til å gi meg litt av det jeg aller helst ville, være oss to, når han hadde barna, da var det unger det dreide seg om 200%.

Jeg gledet meg til samværsperioden var slutt, og tenkte da skulle vi dekke bordet, og tappe i badekoaret, åpne en flaske med deilig vin, og kose oss. Det følte jeg at jeg hadde fortjent for vi hadde jo ikke gjort noe av mitt hele weekenden. Da blir kontrasten temmelig stor om han sitter der litt trøtt i trynet, sliten etter alt han har gjort på, og litt depp og følte det var tomt i huset. Følte meg helt elendig av alt.

Hele forholdet vårt var skeivt, jeg satt og ventet på han, jeg lengtet etter han, og han satt og ventet på barna, og lengtet etter barna.

En ting er helt sikkert, det blir ikke lykkelige kjærlighetsforhold, og en får ikke en partner som føler seg elsket om en holder på sånn.

Nå ble det ikke brudd for oss, tenker tilbake så lurer jeg litt på hvorfor, det gikk vel litt opp og ned, dessuten var det jo mer i forholdet vårt som var veldig bra, så vi har nå heller begynt å produsere egne barn.

Ting er blitt annerledes, vet ikke om jeg kan si bedre, men ting er forandret. Har ikke like mye tid til å dvele med problemene og egen skuffelse, men fremdeles har vi vårt. Nå dreier hans helger seg om barn og familieliv, og det som var mine helger, det dreier seg om å få gjort alt det praktiske som vi ikke lenger har tid til å få gjort innimellom.

Men hans helger innholder jo også noe for meg nå, jeg kan kose meg sammen med mitt barn, noe jeg skjelden har tid til.