Jeg ser mange har problemer med en sjalu biomor

[:::) Frøken Velferdsrett]

det er trist lesing! og det triste er at det er mange her inne som har det problemet.

nå kjenner jeg ganske mange alenemammaer, men ikke mange stemammaer. å selvsakt så er det noen av de som er sjalue, men jeg sitter ikke med samme inntrykk som dere (sånn generelt sett), det betyr selvsakt ikke at mitt inntrykk er noe mer riktig en deres.

 

det jeg egentlig vil fram til er:

 

hva tror dere vil fått sammarbeide mellom de 2 familiene til og funke bedre?

 

tror dere på foreksempel en slaks familieterapi der alle ste og bio foreldre kom sammen og kunne fått snakket sammen med en psykolog, eller ligenende? også eventuelt enkelt vis og bare stemor og biomor sammen.

 

kunne det ha hjulpet tror dere? å har dere tenkt tanken?

 

 

[Maud]

Jeg tror ikke det har noe for seg med en terapi med alle berørte til stede, i hvert fall ikke når samarbeidsklimaet er vanskelig i utgangspunktet. Hvis man i utgangspunktet mistror eller misliker en av de man skal gå i terapi med, så hører man ikke "riktig" og det er vanskelig å nærme seg hverandre. Den andres forklaring av hvorfor hun gjør som hun gjør, vil gjerne oppleves som provoserende og avstanden kan bli større heller enn mindre. Vet at i parterapi er det som regel ikke mulig å få til en varig forsoning dersom den ene kommer dit og har bestemt seg for brudd.

 

Det jeg har tro på er at hver enkelt jobber med seg selv, gjerne i samarbeid med en terapeut og prøver å finne ut av egne reaksjoner og følelser. I en situasjon der en familie har gått i oppløsning og noen føler seg sviktet, noen føler at de har masse ansvar og ikke medbestemmelse, noen føler at ingen er opptatt av meg, alle har forskjellig formening om hva som er det rette for barna osv, er det godt å sortere og prøve å finne ut hva som er ens egne (kanskje både barnslige og irrasjonelle) reaksjoner og hva som er berettiget. Hva er viktig for meg? Hvordan er det lettest å oppnå det? Hvorfor reagerer den andre på den måten hun gjør?

 

Når den individuelle jobben er gjort - da kan man kanskje møtes i en slags familieterapi, men da vil jeg tro at behovet er mindre eller kanskje ikke er der i det hele tatt. Når man skjønner hvordan man selv bidrar til en vanskelig situasjon og man klarer å skille mellom det det er viktig å ta opp og det man kan leve med selv om det ikke er perfekt, da er det mulig å samarbeide. Hvis man i tillegg klarer å se utenfor seg selv og forstå hvorfor andre gjør som de gjør, hva som er deres beveggrunner for å handle som de gjør, da er jeg sikker på at man klarer å skape et nokså stabilt samarbeidsforhold som tåler uenigheter.

[Travelmor]

Jeg tror at det er vanskelig å dra inn to familier til familieterapi. I alle fall dersom problemet handler om sjalusi. Sjalusi er vondt og vanskelig uansett hvem det er rettet mot. Både den som er sjalu og event. de man er sjalu på, kan lide under det. Terapi er nok hensiktsmessig, men først og fremst bør den som er sjalu få hjelp.(Kanskje også de som lider under andres sjalusi!).

 

Jeg nekter å tro at mødre er mer sjalu enn stemødre, eller fedre mer enn stefedre for den saks skyld. Men det er helt klart at noen er mer sjalu enn andre. Personer som er sjalu har det nok mye vanskeligere i parforhold. Sesielt når forhold ryker kan sjalusien være vond. Jeg tror også at sjalu personer har det veldig vanskelig når de går inn i forhold der det er barn fra før. Fortiden blir så tydelig og sikkert veldig vanskelig å leve med for mange.

 

Det hadde jo vært enklest om sjalu personer aldri ble skilt eller gikk inn i forhold med noen som hadde barn fra før. Men det var dette som kommer og går, kjærligheten...

[Nemesis]

Her inne ser det jo ut som om alle (nesten) har problemer med vanskelig biomor eventuelt dårlig stemor. men så er det jo problemer en gjerne forteller om, ikke om det som går bra. Har lest og lest her inne, men aldri lagt ut noe innlegg om at det fungerer bra hos oss. Begge biomødrene er greie, stort sett jenker alle parter seg. Gir litt og får litt.

Så tror ikke dette forumet nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten.

 

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

Maud: Er helt enig i det du skriver!

 

Travelmor: Er også ening i at ikke noen tittel er mer sjalu en en annen tittel

 

 

Nemesis: at dette froumet ikke gjenspeiler virkligheten spørs litt hvordan man ser det. ja det er mange som har et flott forhold med biomor/stemor. det er også mange som får ting til og fungere helt fint uten og snakke noe serlig sammen, og ikker er uvenner (slik som meg)

 

men der er også noen som ikke får dette til, og mange av de er her inne for og få ut og dele sine erfaringer. om 90% får ting til og funke og 10% ikke. så er sitvasjonen alikvel vond for de 10%

[~~DoraDora~~]

Jeg tror det er få mødre som slipper å føle sjalusi ved det å måtte dele barnet sitt med en annen kvinne....

 

Tror nok de fleste biomødre som dere kaller det her inne, føler sjalusi hver gang de sender barnet/barna sine til en annen kvinne... som på en måte har overtatt hennes plass i familien som en gang var.

 

Jeg kan ihvertfall forstå at moren til mitt barn blir sjalu på hvor fin og god familie vi er.( i forhold til alt det negative hun opplevde da hun var i den familien en gang...)

 

Sikkert ikke lett å få et oppspilt barn hjem etter samvær, som stolt forteller hvor kjekt hun har hatt det den helgen, den julen, den ferien etc.

 

Er nok ikke lett å tenke på at stemoren til ens barn får feire like mye jul med barnet som en selv. Dele ferieminner med ens barn...osv.

 

Jeg vet også at moren til mitt stebarn synes det er vanskelig at det er en annen kvinne enn henne selv som har gitt barnet hennes søsken...

 

Så som sagt så tror jeg det er få biomødre som ikke sliter litt med sjalusi... og jeg synes det er synd på de, selv om jeg vet at vi ikke kan gjøre noe med det. Det er jo ikke vår skyld at det ikke funket for de å ha familie sammen, og at det er vi som er den rette brikken til å få familien til å funke... Sånn er det bare

[Travelmor]

Da er jeg en av de få mammaene som aldri har følt noen form for sjalusi. Tror det henger sammen med at jeg var 200 % ferdig med eksmannen min da vi brøt opp.

 

I forhold til innleggene, som nok ikke representerer gjennomsnittet, sitter jeg mer igjen med en oppfatning at det er stemødrene som er sjalu. Men her må vi huske på hvem sine øyne som ser.. Få av oss som er her inne er helt nøytrale.

Vi skriver, leser og tolker innlegg som mor eller stemor. Noen er begge deler da.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg er også en av de biomammaene som ikke har følt sjalusi ovenfor stemor. bortsett fra en gang, om man kan kalde det sjausi. det var når stemor og biofar kom på sykehuset og satt der og holt min nyfødte sønn. da følte jeg at jeg ikke passet inn. at jeg kansje ikke ville greie og gi han et like godt hjem som de som var 2.

 

men ut over det så har det i gunn aldri stokket at hun har vært inni bildet. jeg glad for at stemor er en del av min sønns liv. og jeg er glad hun og biofar har det bra sammen, at sønnen min vil få en "normal" familie med 2 foreldre i ett av hjemmene sine.

 

her i gården så tror vet jeg at det er vanskligs for henne og takle alt sammen. jeg håper at vi til slutt kan få ett tett og godt sammarbeid, både far, jeg og henne. men om det ikke skjer så funker ting bra sånn som det er nå. og det setter jeg pris på. for nå er alt stabilt og trygt.

 

 

[Maud]

Dette var en voldsom generalisering! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er sjalu på mitt barns stemor. Jeg har vært det, men det er lenge siden det ble slutt mellom meg og barnets far og jeg ønsker meg på ingen måte forholdet tilbake.

 

Av de tingene du nevner er det vel bare julefeiring som fortsatt skaper et savn hos meg. Ikke sjaulsi, men jeg skulle ønske at barnet alltid feiret jul sammen med meg. For min del altså, ikke for hans. Han synes det er fint å feire jul sammen med pappa også. Heldigvis. På samme måte er det fint når han kommer hjem og er glad for at de har gjort noe morsomt hos pappa, enten en helg eller en ferie.

 

Du sier at du ikke kan gjøre noe med det hvis biomor er sjalu, men jeg tenker at det kan du. I stedet for å tenke at det er du som gir barnet den familien der alt funker og ikke mor, så kan du tenke at barnet får det beste av to verdener. En "perfekt" familie hos deg og masse tid alene med mamma. Fine ferier med to forskjellige familiekonstellasjoner. Hvis du tenker at deres situasjon er så mye bedre enn mammans, så merker nok både barnet og moren det. Det skaper sikkert dårlige følelser hos dem også...