hm tror jeg urnormal..

[ampelasoa]

jeg er kvinne , 38 om en måned og har foreløpig ingen barn. Mannen min eøsnker seg barn overalt, mens jeg e r mer opptatt av hund---så kan barn komme etterhvert!

 

(Har logget meg inn her for å begynne å se på hva det dreier seg om, ettersom alderen tilsier at jeg vel må begynne å tenke på det hvis det sklabli noe)

 

Men, jo jeg kan godt tenke megbarn, men skulle gjerne ventet 20 år til om jeg hadde kunnet!! Jeg kan overhodet ikke forstå unge jenter under 25 som går rundt og drømme rom familie og barn med en gang!

ikke misfortså, jeg synes barn er hyggelige, men tanken på hvor krevnede det e r å være mor gjør at jeg vil være 100 prosent tilstede som mor, noe jeg vel egentlig ikke er klar for riktig ennå..

 

Men mannen min er jo så klar for det, og han har lovet å ta mesteparten av fødeselspermisjonen, så da går det vel bra likevel:)

[Anonym bruker]

Det er jo en ærlig sak det å ikke ønske seg barn. Jeg kjenner flere kvinner som er godt voksne (over femti) og som ikke har barn. Det ble ikke naturlig for de, de er godt gift og har vært sammen siden de var 20. Jeg kjenner også de som begynte prøvingen for sent, og som dessverre aldri ble foreldre. For noen er det andre interesser som styrer livet. For min del ville det være utenkelig å ikke ha barn, det er mitt høyeste ønske å kunne "føre slekten videre", kunne gi min kjærlighet over alt på jord!

 

Jeg synes synd på mannen din, jeg kan jo se det fra hans side, i og med at jeg er der selv. Han vet jo også at risikoen for å få barn med misdannelser øker betraktelig etter hvert som en passerer 35 år. I tillegg reduseres jo fruktbarheten betydelig med alderen.

 

Mannen din er heldig som evt får mesteparten av pappapermisjonen!

 

Håper han får sitt høyeste ønske oppfylt!

 

Klem

[Chezka]

Du er vel ikke helt alene om å ha det slik, jeg vet jo om flere jenter på vår alder (jeg er selv 39) som ikke ønsker barn og lever et fullgodt liv uten.

 

Jeg selv har en datter på 20 år, og har etterhvert blitt godt vant med et barnløst luksusliv etter at min datter ble voksen og flytta ut. Mannen min derimot har over lengre tid hatt ønske om at vi skulle forsøke å få et barn sammen (han har også et voksent barn fra før).

 

I begynnelsen var jeg helt i mot, nektet plent bare temaet kom på banen. Mente det var galskap å starte på nytt igjen. Men....etterhvert som tanken fikk modne virket det ikke så ille lengre. Dessuten, hvis en av partene i et forhold har et sterkt ønske om noe så viktig som barn så har man faktisk plikt til å i det minste vurdere det seriøst.

 

Og når man er såpass oppi årene som du og jeg (i denne sammenheng) så har vi ikke all verden med tid å vurdere frem og tilbake om vi vil forsøke!

 

Nå er vi i 3. pp, og jeg er vel så ivrig som mannen min ) Dette har gitt oss en helt ny giv i forholdet, det oppleves veldig fint, romantisk og sterkt å være sammen om noe så fantastisk som å forsøke å lage et lite kjærlighetsbarn!

 

Selvsagt har jeg innimellom tanker om hvor slitsomt det blir med barn, at vi gir avkall på et luksusliv hvor vi kun har oss selv å tenke på.

 

MEN - jeg har til dags dato aldri hørt noen som har angret på barna de har fått!!