til alle som orker å være psykolog....

[Lille-nusse]

Hvorfor er jeg ikke lykkelig? tar imot alle gode råde og dårlige også Jeg har alt, og da mener jeg alt...

Mann:

En fantastisk mann som støtter meg i det meste, men han jobber mye da og har mye ansvar på jobben. Han har ansvar for 15 mann så mann legger seg aldri syk hjemme eller har aldri anledning til å prioritere meg eller barna, jobber foran alt. Vi har snakket mye om det og han vet hva jeg føler, men det er ikke lett å gjøre noe med det. Dette medfører at han har liten sexlyst og tar neste aldri intivativet til kos, og jeg har prøvt det meste som ville gjøre andre menn overlykkelig så som pornofilm, diverse sexleker (og jeg er ikke særlig høy i hatten når jeg snakker om sånn) men alt for en liten gnist... men nei!

Barn:

To fantastiske barn, en gutt og jente, Som er livet mitt. Dei er friske, raske, kvikke og helt utrolig nydelige! Bare det bør være nok til å føle seg overlykkelig! De er 3 år og 1/2 år, og jeg kunne godt ønske meg flere allerede! Men jeg har aldri vert den som har vert trillepike og beundret andre sine barn opp og ned i mente hele livet. Har vert lykkelig å bare være meg selv og mitt ansvar, men mine er jo det dyrbarest i verden.

Hus og hjem er topp, alt er innredet fint og flott. Barna har vert sitt rom og katt og hund har det bedre enn di fleste dyr tenker jeg. Di får masse kos og mye god mat. Huset er rent og pent og masse rene klær til meg og mine.

 

Men hvorfor er ikke dette nok... nei jeg savner meg! Hvor er meg i alt dette. Savner ikke jobben min som jeg har hatt i 10 år og trives bra i og er flink i men er likevel ikke fornøgd med meg? Hvor og hva er jeg? Mor og kone? Er det "alt"? Er det meg? Hobbyene mine er lagt vekk for lenge siden, litt trening har jeg tid til, kroppen er i nogelunde god form... men hodet er ikke lykkelig! Noen som leser gjennom linjene mine og kan gi meg et spark bak! Hva er hemmligheten med å være lykkelig? Vet jeg er heldig... men det er ikke det samme:)

[WAndrea]

For det først vil jeg si; jeg har ingen fasit! Men jeg har følt meg sånn jeg også, men i en annen situasjon. Går ikke inn på det, men skal prøve å fortelle hva spm hjalp meg. Det første jeg gjorde var å ta tak i meg selv og satt igang en tankeprosess om hvilken mål og ønsker jeg har for livet. Til å hjelpe meg leste jeg boken "Tenk nytt. Utnytt dine evner" av Brian Tracy. Den gav meg inspirasjon til å gjøre nettopp det; starte på nytt. Finne det positive med meg selv, og utnytte det potensiale jeg har. Skriv de gjerne ned. Det gjorde jeg, og i dag er det veldig morsomt for meg å se at jeg har oppnådd mye av det jeg ønsket på den tiden. Selv om det da virket uoppnåelig! I tillegg gikk jeg til psykolog.

 

Håper det kan være til hjelp. Stå på.

[little old lady hoo]

Bestem deg for å være lykkelig. Det fins helt sikkert bøker om emnet ), men så enkelt og så vanskelig kan det altså være.

 

Dersom jeg var deg, med mine verdier og mine holdninger, ville jeg begynt å jobbe frivillig. Jobbe for noen som trenger deg, samnmen med barna. Engasjer deg i lokalsamfunnet, ved å ta på deg verv o.l. Det er utrolig givende og kan hjelpe mot kjedsomhet )

 

Jeg er ikke psykolog, og later ikke som heller )

[___]

For meg høres det nesten ut som om du har for mye. I hvertfal på fasaden.

Har du ingenting du brenner for? Noe du må kjempe for eller noe du ønsker deg, som du må jobbe hardt hvis du skl greie å oppnå/få?

 

 

[Mamsebumsen- med gutt og jente]

Har du følt det sånn lenge?

 

Hos meg har det vært sånn med begge barna i denne perioden etter 6 mnd alderen. Den litt nummene følelsen av å bare eksistere... Har lurt på om det kanskje kan være hormonene!

Men det går over!

 

Den eneste som kan gjøre noe med situasjone er meg selv.

Svaret for meg har vært å gjøre MEG ting (hobby, med andre venner). Ikke bare mammating og koneting!

Eller dratt i svømmehallen alene. Tatt steambadstu og badstu... Smurt meg leeeeeeenge inn med en lotion (noe jeg ikke får gjort hjemme ;-)

Eller dratt på jentetur..

 

Sakte men sikkert klarer jeg å komme meg ut av likegylidighets gjørma...og finner smilet mitt igjen!

 

Sist meldte jeg meg inn i HOME START Familiekontakten, og ble en ressurs for en annen trengende familie..

Det var et 30 timers kurs om alt mulig, og jeg lærte mye av meg selv og fikk masse energi.

Det hjelper.. å hjelpe andre... Få ting litt i perspektiv!

 

Denne gangen står jeg midt i kjøp, salg av bolig, flytting og alt som fører med det.

Så jeg skal begynne å tenke på meg selv etter jul.. før det har jeg ikke tid!

 

Sexlivet kommer og går er min erfaring. VI hadde det også sånn i en periode han jobbet mye, vips så var det min tur med lav libido ;-) Men har jo bare 10 års erfaring...mulig det er mye som gjenstår å lære..

 

 

Men enkelte dager går jeg rundt som en Zombie, og det eneste meningsfulle er facebook.com. HEHE!! Mens verdens nusseligste pode ligger på gulvet og er bare ustyrtelig skjønn!!

 

Opp med haken Lille Nusse, livet har en måte å gå seg til av seg selv... Ha litt tillit, prøv å ta vare på deg selv. Så ordner det seg!

 

PS. mine barn er på samme alder som dine..