Tigermamma

[Gjest]

Du skriver på donno sin tråd at mor til dine stebarn oppfører seg som barna er på besøk hos far annenhver uke, og at stebarna også har adoptert den holdningen.

 

Leit å høre! Slik går det (forholdsvis) ofte, men ikke alltid når stemor bare er weekend-ste. I ditt tilfelle er jo barna like mye hos dere som hos mor, så du burde hatt en god sjanse til ikke å oppleve dette. Leit!

 

donno, derimot, er så priviligert som steFEDRE gjerne er. Hun bor nemlig sammen med den som har daglig omsorg. Da mener jeg at hun trygt kan investere tid og omsorg i forholdet til stesønnen uten å risikere å bli frosset ut. Bio-mor vil neppe kunne påvirke sønnen til å mene at han "bare er på besøk hos far" hele uken hver uke minus annenhver helg.

[Gjest]

Ja, jeg har vært der Donno er nå. Ikke at jeg var hjemmeværende, men heltidsstemor. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det var 1000 ganger mer givende å være stemor den gangen enn nå. Forholdet mellom mor og meg har hele tiden vært den sammen. Som heltidsstemor kunne jeg overse hennes smålighet/sjalusi for jeg var jo priviligert som fikk ta meg av to flotte barn som var glad i meg.

 

Det jeg ikke tenkte på den gangen jeg var helttidsstemor var at noen anerkjente min innsats - for meg var det en selvfølge at jeg stilte opp - dessverre ble det slik for alle rundt meg også. Kall meg gjerne dumsnill, men jeg stilte opp for noen som trengte meg - en far/drømmemann og hans barn.

 

Så begynte vi med 50/50 og da våknet jeg opp av min rosa drømmesky..... Jeg telte ikke lenger, stebarna som var så trygg og glad i meg gjennom mange år sluttet å snakke med meg. Trengte de hjelp til noe ventet de til far kom hjem, skulle de noe sted sa de fra bare til far enda vi begge var i samme rom "pappa, jeg drar ut....""pappa, kan du......."

 

Så jeg sitter nå her og tenker at kanskje jeg skulle ha beskyttet meg mer mot å bli såret - kanskje jeg ikke skulle brukt mine "frie" år som barnløs til å være reservemor for to på heltid? Det var veldig godt å få være en del av familien så lenge det varte, men sorgen over det som er tapt er desto større - med tanke på at det er en utenforstående som står bak.

 

Jeg ville vel egentlig bare advare Donno mot å gå i samme fellen som meg selv. At hun må kreve noe tilbake når hun gir - ikke penger men respekt og anerkjennelse for sin innsats.

 

Som foreldre får man ubetinget kjærlighet tilbake sine barn, som steforeldre kan man bare håpe på et godlynt barn som liker deg. Jeg merker den forskjellen veldig godt på disse to rollene; mor kontra stemor. Som stemor har jeg alltid trått varsomt i frykt for å gjøre noe galt overfor stebarn/mor/far osv., som mor kan jeg være meg selv på godt og vondt og hele verden godtar det. tom. om jeg er bitch er det ingen som reagerer......

[Scorpiogi]

Takk, du har satt ord på en hel del tanker jeg har gjort meg selv.........

[ostekaka]

Vi også har ungene halvparten av tiden. Jeg opplever også dette om å bli behandlet som om jeg ikke var til stede.

Pappa har vi juice, pappa jeg er sulten, pappa det er tomt for do-papir, pappa kan jeg ringe, pappa det er min tur på dataen, pappa se på meg, pappa vet du hva...... De kan referer til tingen de fikk fra pappan til bursdagen, fordi om de godt vet at den var fra oss begge. De kan rope til faren i et annet rom, om de kan leke med babyen, og la være å spørre meg som sitter i samme rom.

 

Jeg opplever det som en bevisst utestengning fra barnas side, at dette er noe de gjør for å markere avstand. Jeg mener vi bør ta det opp med barna og snakke om det, gjerne fortelle dem at slik kan vi ikke ha det. Faren mener det bare er naturlig for dem å gjøre sånn for det er jo han som er faren deres, og at det er mest naturlig for dem å forholde se til en forelder når det er en i nærheten.

 

Dette er for oss en relativt ny ting, og det er noe som har skjedd gradvis. Hva er det riktige å gjøre i denne situasjonen. Bare la det bero, eller er det mer riktig å ta en konfrontasjon.