Vrange mannfolk? Det finnes håp :)

[Ønsketanke]

Visste ikke at det var så mange av dere med vrange mannfolk, så jeg tenkte jeg skulle skrive en liten solskinnshistorie for å få dere til å få litt motivasjon.

 

Det hele startet 9 dager etter nyttår i år. Jeg fant verdens nydeligste gutt, og vi har i bunn og grunn vært samboere siden den dagen. Ett par måneder inn i forholdet vårt gikk jeg leeenge over tiden før jeg skulle ha mensen og jeg tenkte "yes, jeg er gravid" (vi bruker ikke prevensjon). Jeg snakket med samboeren min om dette og han fikk lettere panikk. Alt han ville var å vite om det var noe der inne og hvordan han lettest kunne få meg til å fjerne det. Etter mye om og men tok jeg en test og jeg trippet og ventet det laaaange minuttet før testen viste meg resultatet. Negativt. Så skuffa og lei meg, og han så utrolig lykkelig. Først da fikk jeg føle hvor ulike vi egentlig var.

Etter dette diskuterte vi mye rundt det å få barn, og han mente oppriktig nok at han ville bli klar, han ville reise, ha tid med bare meg alene og de klassiske greiene. Jaja, tenkte jeg, og la dette litt på hylla. Diskusjonene uteble og jeg visste ikke hvor lenge det kom til å gå før det kom opp igjen.

En kveld lå vi i senga og jeg var i møkkahumør og jeg visste at om jeg ikke fikk ut alt jeg følte snart kom jeg til å sprekke. Heldigvis kan vi snakke om alt mulig rart så jeg visste at det eneste jeg trengte var å få han til å møte meg på halvveien. Etter en hel natt med prat, gråt og latter gikk han endelig med på å "ikke gjøre noe for å forhindre en graviditet". Jeg visste ikke helt hvor mye han tålte av dette så jeg prøvde meg forsiktig frem, snakket litt med venninner som har barn (foran han) om hvordan de klarte å bli gravid, snakket om eggløsning osv...

Og nå, bare 2 måneder senere ser han på meg med sinnsro der jeg ligger med beina i været etter sex og ser ut som en dust, han følger sånn halvveis med på når jeg har eggløsning og han er faktisk enig i at babyer er søte!

 

Jeg er så lykkelig over at jeg turte og være så ærlig for han å si at jeg virkelig ville ha barn. Nå vil vi det begge to og jeg er glad jeg har støtte fra han når det skal komme en liten arving i huset.

 

Så nå prøver vi, akkurat begynt, men det går fremover. August 2008 gifter vi oss

 

Jeg vil bare ønske dere med vrange mannfolk masse lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Kjekt for deg! Vi her inne har prøvd å ta det opp med mennene; har vært mange tårer som har kommet, og tro meg, det fleste av oss har vært sammen med våre kjære lenger enn siden nyttår.. gjerne i to - tre, fire, fem, seks og kanskje syv år! Noen av oss er til og med gift, men mannen er ikke klar.

 

Kjenner jeg ble litt provosert av innlegget ditt. Kjekt for deg at han ble klar "nesten over natten" etter at dere ble sammen. Men for meg ville det være utenkelig å bli sammen med en kar, og rett etterpå tenke på barn. Vi er forskjellige.

 

Dersom du leser innleggene bakover i tid, kan du se at vi alle her inne har fortalt mennene våre på en ordentlig måte hvorfor barn er viktig og hvorfor vi ønsker det. Likevel, de behøver tid, og det gir vi dem. Din historie er nok heller uvanlig; de fleste foretrekker kjærestetid før en tenker på etablering.

 

Får håpe det klaffer fort for dere da!