fødselshistorie-det gikk ikke helt som jeg trodde..

[Neverstill]

jeg hadde akkurat reist meg opp fra sengen etter å sovet litt mandag den 16 april 07, da det plutselig rant masse vann nedover bena mine, masse vann.. shit tenkte jeg.. nå kommer det snart til å gjøre vondt.. og innen 48 timer så er jeg blitt mamma.. jeg tittet på klokka og den var 13.21.. så ringte jeg Trygve, han hoppet rett i nærmeste taxi og kom hjem. Så ringte vi til ullevål sykehus føde b og fortalte at vannet hadde gått, de spurte en masse spørsmål om fargen på vannet og når det hadde skjedd osv..

 

de sa vi skulle komme inn til en sjekk kl 19 på kvelden. så fikk jeg beskjed om å legge meg ned å slappe av... hallo? slappe av? det er lett når du skjønner at du er i fødsel og bare venter på å få se den lille engelen.. nei.. jeg klarte ikke helt å slappe av. jeg begynte heller å vaske gulver og rydde og pakke sykehus bagen(den var nesten ferdig men manglet litt klær til meg og trygve)..

en time etter at vannet var gått begynte det å gjøre vondt, men riene var ikke lange og de var foreløpig helt uregelmessige. for å få komme inn på føde stua skal det ikke være mere enn ca 10 min mellom riene, før det må man bli hjemme..

 

så ble klokka 19 og det var på tide med sjekken på ullevål. jeg tenkte at dette gjør ikke vondt nok enda, det kjentes foreløpig ut som helt syke mens smerter "bare" så bagen kan bli stående hjemme for vi blir sikkert sendt hjem igjen..

men da vi kom bort på sykehuset bare økte det på, så jordmoren ba meg gå en runde rundt sykehuset for å få fart på ting..

 

Trygve og jeg trasket rundt på plassen der, med mange stopp hvor jeg måtte holde meg fast, for nå begynte det virkelig å gjøre vondt. kjentes ut som om det lå en ball inne i bekkenet mitt som vokste og dermed presset på både ryggen og bekkenet,for på en måte å sprenge det litt til siden.og det er jo egentlig akkurat det som skjer, det skal jo åpne seg 10 cm. så begynte jeg å tenke at dette her gjør litt for vondt nå.. nå må vii gå inn for jeg vil ikke risikere å føde midt på plassen her..

 

så vi fikk komme inn på føde stuen.. der var det cd spiller, sakkosekk, lenestoler, badekar, prekestol, vask, do og en seng. men der skulle man helst ikke ligge, fødselen går fortere om man bruker tyngdekraften.. så det var bare å prøve å holde seg på bena så lenge som mulig.

hun sjekket for åpning, og jeg var sikker på at nå måtte det jo være nesten 10 cm.. men neida.. 3 usle cm var det bare.. det her kan ta sin tid tenkte jeg.. så fikk jeg lyst gass..vet ikke om det var selve gassen eller bare det at jeg fikk holde maska og ha kontroll på den selv og kunne klemme på den som jeg vlle som hjalp eller om det bare var psykisk, men det gikk iallefall en smule lettere en liten stund, mamma og pappa kom innom en liten tur med jogge dress til meg, for min lå til vask hjemme, men da hadde jeg ingen intensjoner om å ta av meg sykehusfrakken jg hadde fått på meg..

 

det gjorde bare vondere å vondere og veene kom bare oftere og oftere.. jeg fikk tilbud om steriltvannspapler, som er en form for bedøvelse, hvor de setter vann med en sprøyte rett under huden for å numme ned nervene. det kjentes ut som vepsestikk å få de men de hjalp litt etterpå, i ca en halv time eller noe..

 

nå begynte jeg å bli litt desperat for det gjorde jævlig vondt, og det var ikke bare det at det gjorde vondt men man blir jo så sliten av det også.. når det er såå vondt så lenge.. så var det på tide med åpnings sjekk igjen og endelig var det blitt 4 cm.. når det er 4 cm kan man nemlig spørre om epidural.. så da ringte jordmor til anestesi legen og bestilte det.. så var det bare å vente.. jeg prøvde å stå litt i dusjen mens trygve spylte meg med varmt vann, det skulle visst ha en bedøvende effekt, det var behagelig men ikke så veldig bedøvende, så kom det inn en hvit kledd dame til å spurte om jeg ville ha en akupunktur nål i bakhodet som skulle hjelpe meg og slappe av.. herregud tenkte jeg.. noe så teit.. hva skal en nål i hodet hjelpe?? men jeg var så desperat etter bedøvelse så jeg takket ja til nåla.. som jeg ikke akkurat kan påstå at hadde noen effekt..

 

nå hadde jeg hatt veer i ca 14 timer og begynte å bli veldig sliten da det plutselig dukket opp en grønnkledd mann i rommet.. han passet ikke inn blandt alle de hvit kledde damene så jeg utbrøt :DU MÅ VÆRE EPIDURAL MANNEN!!!??. han lo og sa at det var han..

jeg måtte sitte på senge kanten og lene meg fremover og sitte helt muse stille mens han stakk den lange nåla inn i ryggen min, og det er ikke bare lett mens man har rier. han måtte ha noen forsøk før han greide det.. men da etter en liten stund kom himmelrike... jeg hadde ikke vondt mer.. hurra!! jeg slappet av litt i kroppen og vi fikk beskjed om å sove litt mens epiduralen virket.. jeg klarte ikke å sove men trygve duppet av litt i sakkosekken.. jeg lå å tenkte at nå er det ikke lenge igjen til jeg får se Nicolay før første gang..

 

de sjekket et par timer etter for åpning igjen og da var det blitt 6 cm.. jeg syntes at jeg begynte å få litt vondt igjen og det klødde så fælt på hele underkroppen, på bena og leggene og på ryggen og rumpa, jeg trodde det var en bi effekt av epiduralen men etter fødselen fikk jeg vite at det var epiduralen som var på vei ut av kroppen, man kan nemlig ikke få epidural på slutten av fødselen , i tilfelle man da ikke kjenner press riene. jeg sa til jordmora at jeg trodde epiduralen snart var tom og hun sa hun skulle hente påfyll.hun hentet mere trodde jeg, og jeg ble fornøyd selv om det gjorde sinnsykt vondt igjen, jeg trodde det bare var smertene som overdøvet epiduralen..

 

jeg pustet forsatt lystgass som en gal på alle rier. så gjorde det så vondt at jeg ikke trodde jeg skulle klare mer.. så jeg spurte legen om hun kunne være så snill å skyte meg.. men hun svarte bare vennlig: nei det kan vi ikke gjøre vettu.. jeg gråt og var sinnsykt sliten, da det plutselig kjentes ut som om jeg måtte bæsje.. jeg sa det til legen men fikk beskjed om å ligge i ro.. så kjente hun etter åpning og det var 9 cm... nesten i mål.. de neste veene som kom var 100 ganger værre enn de som var før men fordi det var press rier så kunne man på en måte jobbe mot de.. så det ble litt lettere.. i stedet for å bare ligge å kjenne at man hadde vondt så kunne jeg nå presse imot.. det føltes helt merkelig, sykt vondt, men merkelig, det kjentes ut som om kroppen på egenhånd hadde tenkt til å presse ut alle organer gjenom rompa eller noe.. det gjorde fryktelig vondt, men man har ikke noe man skulle ha sagt, kroppen presser enten du vil eller ikke..

 

så kommer dette som er litt uklart for meg.. legene oppdaget at hjerterytmen til lillegutt var på 200 så han måtte ut.. og det FORT!!(det fikk ikke jeg med meg før etterpå) den ene legen tok tak i sykehus frakken min og dro alt hun kunne i den så den strammet rundt magen min Trygve fikk beskjed om å dytte hodet mitt oppover, en jordmor sto for å ta imot barnet og jeg fikk beskjed om at på neste press rie så skulle jeg presse alt jeg klarte... 1.....2......3..... PRESS.... jeg hylte.. for det gjorde så ubeskrivelig vondt.. det tok bare et par min så plutselig kjente jeg at det var akkurat som om noe bare datt ut av kroppen min.. og plutselig kl 08.47 lå det en nydelig liten prins i armene mine... han var så vakker.. men han hadde ikke noe lyst til å skrike.. han bare lå å gryntet litt.. men etter litt massasje fra jordmora så gråt han litt..

 

men det var ikke helt over enda.. det kom en liten press rie til og ut kom morkaka..da skulle det egentlig vært over.. men da begynte det å renne blod..masse blod..men det fikk ikke jeg med meg, jg lå på ryggen men lille prinsen min i armene og var helt i min egen verden.. trygve ble redd og uvel men klarte å ikke vise meg det. jeg trodde han bare var rørt over å se Nicolay..

legen la armen på magen min og presset nedover.. jeg kjente det rant noe ut, men tenkte at det var vel sånn det skulle være.. men så ble jeg så trøtt.. og svimmel..de hentet et ultralyd apparat for å se om de kunne se mere blod..jeg husker jeg sa at det føltes som om jeg skulle svime av.. de tok Nicolay og Trygve med seg for å skylde av Nicolay og veie han.. så etter at de hadde sydd og diverse spurte de om jeg kunne sette meg opp på sengen og etterhvert gå å tisse.. det var visst en av kriteriene for at de skulle se om det gikk bra med meg det at jeg kunne tisse selv..men jeg klarte ikke å sitte. jeg sank sammen ned på sengen igjen og spydde som en gris.. jeg var så svimmel og kvalm. de satte et kateter på meg og lot meg ligge i sengen.. jeg følte det som om jeg var i koma.. jeg var helt fjern, og så utrolig trøtt.. de sjekket hele tiden blod trykket, det datt ned til 70/40. så jeg takket ja til blodoverføring.så de gikk igang med å finne det til meg. da oppdaget de også at crp'en min hadde steget til 67. så de gav meg intravenøs antibiotika også. og næring intravenøst.

lillegutt lå ved siden av meg i sengen og trygve passet på oss. han var så flink til å holde seg rolig.. enda så redd han var. jeg var våken og sovnet om hverandre så trygve fikk beskjed om å passe på at lillegutt lå inntil brystet mitt for babyene skal rett til puppen med en gang de har kommet ut for å starte melke produksjonen og for at barnet med en gang skal få kontakt med mor. så det ble trygve som ammet Nicolay første gang:)

jeg var fjern, trøtt, slapp og uvel hele dagen og klarte ikke å stå eller gå eller tisse, så vi måtte bli på barsel avd. de skulle ha meg til å gå på do en gang til men da svimte jeg av. det var et kaos av ledninger inn i kroppen, blodtrykksmålere og forskjellige jordmødre hele dagen.. husker egentlig ikke så mye av det. jeg er så utrolig heldig som har Trygve, han holdt seg rolig hele dagen og var så utolig flink.. både med meg og den nyfødte lille prinsen vår:) dagen etter følte jeg meg mye bedre, for da hadde jeg fått blodoverføring, jeg kunne da ta opp Nicolay selv, endelig.. jeg kunne tisse selv, og jeg klarte til slutt å reise meg opp!!

 

 

[-oOOOStorken AirlineOOOo-]

gratulerer med gutten din=)

hørtes ut som en "fin" fødsel men en litt skummel ettertid fra da han var kommet ut!

håper alt står bra til nå iallefall=)

[Neverstill]

nå er alt super bra og vi koooooser oss:)

[Mamma`n til Will& Ailo]

Kjempe bra skrevet cecilie.

klem.

[snart mamma til 4 <3]

Du er godt til å fortelle! Jeg må innrømme at jeg lo litt underveis. Alvorlig avslutning da. Jeg har opplevd noe lignende selv, og har mange ganger tenkt på hvordan det hadde gått for 50 år siden (til meg kom ikke morkaka ut- så jeg blødde til jeg ble lagt i narkose slik at den kunne taes ut kirugisk... Våknet opp 4 timer seinere med blodoverføring- og var helt fjern... fikk ikke sett far og barn før over 10 timer etter fødselen....)

Men det gikk bra med deg og meg!

Heldigvis:-)

Gratulerer så masse!!

 

 

[Neverstill]

glad jeg skrev ned historien tidlig, hvis ikke hadde jeg sikkert glemt mye av det..

[Queen_of_the_road*2_gull]

Gratulerer så mye med gutten.

Bra det gikk bra, og at du har en sånn fantastisk mann.

Kos dere sammen alle sammen.

[dritgrei hei hei!]

og jeg gråter..... fin fødsel og alt, men for en avslutning, så fin mann du har, så flink og snill og god han er! Gratulrere med lille Nicolay, du har gjort en kjempejobb!

 

klem fra

[Mamma'n til Thias]

Gratulerer så mye med lillegutten... Tårene renner her.. kjenner igjen mye av det du beskriver

 

Hørtes slitsomt og dramatisk ut, men det var bra det gikk fint.

[line_n & sara]

gratulerer!

leit at det ble så dramatisk, da! men godt å høre at det gikk bra til slutt!