utslitt tobarnsmor trenger råd.

[Anonym bruker]

Jeg er mor til to ganske urolige barn på 3 og 6 år. Det jeg sliter med er spesielt eldstemann som ikke eier respekt for verken mennesker eller dyr. Vi har to katter som han er ekstrem til å være slem mot,og hver gang slår vi hardt ned på at å misshandle dyr,er ikke akseptabelt. det han gjør da er å bare glise hånlig akkurat som han har fått en tilfrdstillelse ved å plage dyrene. Han har en voldsom og høylytt væremåte og etter en mnd på skolen har han allerede vært i slåsskamp. Her hjemme er det en evig kamp med slåssing med han og lillesøster om hver minste lille bagatell. Tilsnakking og irettesettelse fra oss voksne det (unskyld uttrykket) driter han i. Han er veldig sta og han han satt seg noe fore så gjennomfører han det uansett hva vi sier eller gjør. Det er mye mer enn det jeg skriver nå,men skulle jeg skrevet alt ville jeg ikke blitt ferdig. Dette han nå pågått i så lang tid at spesielt jeg "går med piggene ute hele tiden",og føler at det eneste jeg gjør er å kjefte og er sur og grinete. Han har nå begynt å "straffe" meg på en måte med at han ikke vil ha nattakos om kveldene fordi jeg har vært slem mot han i løpet av dagen,som han sier. for å være helt ærlig føler jeg meg veldig slem og råtten overfor min egen sønn,fordi det er svært lite glede mellom oss. Dette gjør meg vondt,jeg er kjempesliten og blir deprimert av alt dette. Har noen noen råd å komme med for at vi skal få glede av hverandre igjen?

[Setare]

Dette skjønner jeg at man blir sliten og deprimert av - og det høres ut som om dere prøver deres beste ved å sette grenser for sønnen deres.

Ta kontakt med skolen, og få en konferansetime snarest mulig så dere vet hvordan han har det på skolen, og hvordan han oppfører seg der.

Det ville vært veldig leit om det skulle utarte seg der, for med tiden er det ikke sikkert han vil være en attraktiv lekekamerat ovg venn med dårlig oppførsel.Skolen bør ha masse kompetanse på dette, og vil sikkert gi dere hjelp og støtte. ( PPT kan være aktuelt )

I tillegg vil jeg anbefale at dere får hjelp utenfra - kontakt helsestasjonen, og hør hvilke tilbud de kan gi dere som familie.

Jeg vil tro lillesøster også " lider " under denne situasjon, og sikkert delvis tar etter ? Bruk også de dere har rundt dere til litt barnevakt og avlastning så du ikke sliter deg helt ut.

Vær bestemt på ting som dere ikke aksepterer - og gi masse ros når han gjør noe som er bra. Som sagt, søk hjelp utenfra, og ikke gi opp.

Du skal se det ordner seg for dere og gullungene deres.

Lykke til - og klem fra meg

[aurena]

Takk for svar. Vi har vært og er i kontakt med skolen,og vi fikk vite at han er veldig flink inne i timen. Men det er på det sosiale planet han ikke fungerer som andre. Andre unger har klaget til lærerne fordi han er voldsom i friminuttene og dette synes jeg er så leit. jeg vil jo ikke at ungen min skal være friminuttets skrekk bare fordi han ikke klarer å oppføre seg. Det værste er jo det at han reagerer ikke når vi snakker til han på sånn oppførsel. Derfor er nå ppt og bup inni bildet. Jeg føler meg så ubrukelig som mamma når jeg ikke klarer å håndtere sønnen min selv,men jeg tror vi gjør det rette for både han og søsteren ved å koble inn disse instansene. Vi merker jo på henne at hun nesten blomstrer opp og er ei helt annen jente når han er borte. Men et spørsmål til: Deres formening om avlastning?

[Gjest marie-s]

Først så må jeg bare beklage at jeg nok ikke er i samme situasjon som deg, siden jeg er alene med en gutt som hele tiden har fått min fulle oppmerksomhet. Men en ting som slår meg er at det høres ut som han hele tiden får feil type oppmerksomhet. Har han vært slik helt siden han var liten og før han ble storebror? Har du mulighet til å ta en helg alene med han eller noen timer av og til? Hvor dere ikke har andre planer enn å kose dere sammen og snakke sammen? Oppfyller han de "forventningene" dere har til han nå? Jeg har flere ganger måtte ta meg selv i det å sette feil forventninger, ikke tro at sønnen min kommer til å gjøre noe han ikke får lov til for de gangene jeg har begynt å mase om "ikke ditt" og "ikke datt" så skjer gjerne nettopp det.

[Ruske-Sara]

Jeg har ingen hokuspokus svar å komme med, men de fleste av oss har vel vært borti trass, frekkhet og skriking. Min eldste på 4,5 år har sine faser, og det jeg sliter mest med er meg selv og mine følelser. Jeg klarer ikke like fort som datteren min å snu fra å være sint, frustrert og lei, til å være kjærlig og glad. På den måten kan det være vanskelig å komme ut av en konflikt. Jeg føler inni meg at "ikke kom her med "jeg er så glad i deg mamma" og tro at alt er i orden etter sånn som du har holdt på i kveld". Men jeg må jo som voksen, heve meg over det. Der har jeg mye å jobbe med...

 

Det blir selvfølgelig mye at voksne forteller barna hvordan de skal oppføre seg, og påpeker feil osv. Det jeg føler hjelper litt er i en situasjon hvor vi har det hyggelig, påpeke hvor hyggelig vi har det, og at det er trivelig å være sammen med ungen. Så kan man spørre hvordan ungen har lyst at vi skal ha det, og hva både ungen og jeg må gjøre for at det skal skje.

Hvis hun har lyst til at vi skal leke sammen, lese bok på sengekanten og gjøre trivelige ting, kan hun ikke gjøre ting som får meg til å bli sint, frustrert og sliten. Samtidig kan jeg bli flinkere til å spørre henne pent om ting, istedet for å kommandere, for det blir hun sint og trassig av.

 

Alt går i perioder. Nå har vi hatt noen slitsomme dager som gjør at man får nok av ungen etter 10 minutter, og vips i går merket vi at hun anstrenger seg for å være grei. Og da er det selvsagt viktig å skryte av det, og fortelle hvor fint jeg synes vi har det.

 

I tillegg er det viktig å fortelle at man er glad i ungen uansett om vi er sinte.

 

Ikke at jeg har vært så flink til det selv i det siste, men noe som hun setter veldig pris på, er om jeg legger meg ved siden av henne noen minutter når hun legger seg, og forteller litt om da jeg var liten, eller fra når jeg traff pappa'n etc. Hun elsker å høre om det. Etterhvert kommer vi mer inn på hvordan hun har det, og hva hun tenker på. Det blir en litt mer intim situasjon enn ved middagsbordet, og man kan få ungen til å åpne seg litt mer hvis det er noe som plager henne.

 

Jeg vil tro sønnen din har mye han bærer på inni seg. Han kan jo ikke synes det er noe ålreit at andre i klassen ikke liker ham. Kanskje dette er en metode som får ham til å åpne seg. Jeg tror da at det er viktig å ikke være dømmende, men heller få ham til å finne svar på ting. Og jeg tror også at det er viktig at du begynner først å fortelle om deg selv.

[Anonym bruker]

der gav du meg faktisk en ide`som jeg ikke har tenkt over før. Vi har også kommet frem til det at han bærer på mye som han ikke klarer å snakke om. Jeg tror en av tingene er at han får veldig lite god oppmerksomhet fra pappan sin. Har lagt merke til at fra faren får han stort sett bare irettesettelser og negativ respons. Hele denne situasjonen har pågått ca fra sønnen min var 1,5 år,så ja han har vært en smule vanskelig før han ble storerbror.