huff, har det litt tøft nå (ang jordmødrene)

[Anonym bruker]

Hadde en særdeles tøff fødsel, og ble liggende på intensiven i to døgn etter fødselen - og theodor måtte jeg nøye meg med å se på gjennom trillesengen han lå i. Det er forsåvidt greit, men hver eneste gang jeg ser en fødsel på TV nå, begynner jeg å gråte - jeg føler meg så snytt for gleden man skal føle når barnet kommer, jeg var så dårlig, og følte meg bare tom når han kom, og jeg blir så lei meg når jeg ser mødrene få babyen opp på brystet rett etter fødselen, har så lyst til å føle den følelsen. Det er først nå de siste ukene at morsfølelsen har begynt å komme.

 

Beklager syteinnlegg, måtte bare lufte tankene litt, vet jo at det er mange, mange som opplever at de ikke får barnet på brystet, og at jeg ikke skal klage, det var jo tross alt jeg, ikke babyen det var noe galt med under og etter fødselen

[Anonym bruker]

Føler med deg jeg. Klart du savner den følelsen som å få gutten sin oppå brystet rett etter fødtselen. Og særlig når du hadde en tøff fødtsel. Da er det ekstra sårt, Men, kanskje du får oppleve det senere om du planlegger å få flere???

Morfølelsen kommer nok sterkere etter hvert skal du se og snart har du "glemt" at du ikke hadde lille Theodor på brystet...Og nå kan du kose med Theodor på brystet så mye du ønsker. Husker at de første dagene etter jeg kom hjem, lå jeg meg småen (han hadde kun bleie på) på brystet om morningen rett på huden. Det var helt herlig og småen elsket det..

Kos deg videre.... og du syter ikke.... er helt normalt å få slike følelser når en ser på jordmødrene..

(Mimmrer jeg og.....)

[Anonym bruker]

Huff, jeg har det likedan. Hadde også en heavy og langvarig fødsel, som endte med at jenta mi måtte ligge på intensiven en uke. Det er nesten litt terapi for meg å se jordmødrene, men kanskje like greit at det var siste episode i dag. Jeg griner fra begynnelse til slutt.

 

Jeg griner også særlig når de får babyen opp på brystet, for jeg fikk heller ikke det. Jeg så bare toppen av hodet hennes før de sprang ut med henne. Jeg måtte også få narkose for å få tatt ut morkaka.

 

Etter en stund fikk jeg se et bilde av henne, og det var alt jeg fikk se før fem timer etterpå, da ble jeg trillet inn til henne der hun lå på intensiven. Vi lå i hver vår seng og hadde vårt første "møte", ganske ille tilredt begge to.

 

Vel, etter en tøff og uvirkelig uke på sykehuset reiste vi hjem friske og glade begge to. Men jeg begynner lett å grine bare jeg tenker på fødselen og sykehuset.

[Anonym bruker]

Huff da! Jeg syns du har all grunn til å klage og å være lei deg! En kan jo trygt si at høydepunktet med fødselen var å få den lille opp på brystet, det var liksom lønn for strevet og alt var fantastisk! Så jeg har full forståelse for at du er trist!

 

Vet ikke helt hva jeg skal si for å trøste. Men jeg ville bare si at det er lov å være lei seg og skuffet, det ble ikke slik som du hadde tenkt og som du hadde forestilt deg.

 

Kanskje du kan tenke at opplevelsen av fødselen bare er en begynnelse, det er nå som gutten din er ute av magen og du er blitt mamma at de største opplevelsene kommer -og de kan du nyte fullt ut sammen med din lille gutt!

 

Jeg ønsker lykke til med alle de fantastiske øyeblikkene dere skal oppleve sammen, du og din lille prins!!!

[Gjest]

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette best mulig og håper du tar svaret mitt på en god måte, for det er ment slik.

 

Jeg har født tre barn og fått alle tre rett opp til meg med en gang slik man ser på jordmødrene, men det var faktisk bare andre gangen morsfølelsen kom løpende i samme sekund og jeg skjønte hva "alle" mente om at det var så fantastisk dette her med å føde. Første gangen fikk jeg en styrtfødsel som var utrolig vond, jordmor var superstresset mot slutten av fødselen pga fallende hjertelyd og jeg helt fortumlet og ute så da babyen kom ut og ble lagt opp på meg følte jeg bare et par elementære ting: at jeg var lettet over å ikke ha så vondt mer, jeg måtte tisse, jeg var sulten og jeg fikk litt panikk da ungen gråt og jeg tenke "hjelp, hvordan skal jeg klare dette, klare å roe ham og ta meg av ham". Jeg følte null lykke, null morsfølelse, bare forvirring, tomhet og ønsket meg langt vekk fra alt, angret på hele greien for å være ærlig. Da de tok babyen i fra meg fordi han måtte i kuvøse ble jeg nesten litt lettet for at noen tok over (var ikke noe alvorlig altså, han måtte bare ha litt ekstra oksygen). Morsfølelsen uteble lenge, jeg var glad i ham og tok meg av ham, hadde masse dårlig samvittighet for at jeg ikke følte det jeg mente jeg burde føle, men så kom den likevel snikende etterhvert og falt helt på plass når han var rundt 7-8 mnd, så det tok tid (hadde en lett fødselsdepresjon også da).

 

Med tredjemann, lille mini, så ble jeg veldig tatt på sengen av en plutselig akutt fødselsangst når riene begynte og over pressetiden (han kom med armen inntil hode = veldig mye ekstra vondt!) og var litt i sjokk når han kom ut også selv om jeg var mye mer fattet enn første gang. Men jeg fikk ikke morsfølelse med en gang, var mer lettet over at det var over og kjente nok en gang et snev av panikk over hva vi hadde begitt oss ut på, men med ham kom morsfølelsen i løpet av første dagen da, når jeg bare fikk hentet meg litt inn igjen.

 

Poenget mitt med dette var i hvertfall at det ikke trenger å være slik at morsfølelsen kommer kastet på en selv om man får babyen opp til seg med en gang, at det ikke er sikkert du egentlig ble snytt for så mye som du føler at du ble. Uff, ble klønete og rotete dette her, håper du får tak i det jeg prøver å fortelle deg?

[Forskeren]

Jeg håper virkelig du får oppleve en "normal" fødsel og glede etterpå! Jeg hadde en dårlig opplevelse rundt hastesnitt med førstemann (da får man naturlig nok ikke ungen før flere timer etterpå) og jeg gråt hver gang venninner av meg fødte normalt...

 

Jeg fikk heldigvis oppleve en fødsel bedre enn noen av dem jeg har sett på jordmødrene. Jeg svever litt ennå, 4 mnd etterpå. Det var så godt for meg og jeg setter så stor pris på det når jeg vet hvordan jeg hadde det etter førstemann.

 

Men uansett, man blir like glad i barnet etterhvert, det er kanskje det at "lykkehormonene" kan utebli rett etterpå.

 

Trøsteklem

[Anonym bruker]

tusen takk alle sammen, er godt å høre at det ikke bare er meg som overdriver, alva, skjønner hva du mener, er vel slik at man ikke har energi til å glede seg når det er tøft for mor...

Men, ligger masse med lille på brystet nå, og nyter tiden med han veldig godt. Ellers driver jeg med å klage på behandlingen min gjennom pasientombudet, grunnen til at fødselen min ble dramatisk er fordi personalet gjorde flere feil underveis. Det er jo kjipt å tenke på at det burde ha gått så mye bedre...

Dessverre blir det ikke flere fødsler på meg, pga fødselsskader blir det keisersnitt neste gang - det er 5 uker siden fødsel, og det er ingen tegn til bedring, fødselsriften er åpen og vil ikke gro, jeg har operert 2 ganger til nå, og må nok ha fler... Ble litt mye syt, deilig å lette hjertet til noen andre enn sambo

 

HI

[Anonym bruker]

Hi, du har all grunn til å føle litt "sorg" og bitterhet over at fødselen ikke ble helt som den skulle, enda mer nå som jeg leser at personalet gjorde feil og at du sliter med fødselsskade. Jeg hadde også sett for meg i hodet om og om igjen det øyeblikket jeg skulle få minsten på brystet. Endelig skulle jeg få møte han eller henne. Slik ble det ikke, etter dramatisk fødsel løp de avgårde med babyen vår og jeg trodde at den var dødfødt. Slik var det heldigvis ikke og det øyeblikket da jeg endelig fikk babyen på brystet så var det liksom bare et ødelagt øyeblikk. Jeg var livredd og slo meg ikke til ro med at alt var som det skulle. De første ukene etter fødselen brukte jeg til å bearbeide fødsel og slite med min egen fødselsskade, heldigvis var morskjærligheten der fra første sekund. De første ukene er tøffe for alle og må være ekstra tøff for deg, håper du har gode personer rundt deg til støtte. Sykehuset er vel ikke rette stedet for deg å søke hjelp men kanskje har du en jordmor/lege som du kan prate med hvis du ønsker å få ut alt om fødselen? Tror ikke sambo, venninner eller andre helt kan hjelpe oss videre. Håper du koser deg masse med baby og at det går bra med det fysiske videre!

[*betty*]

Jeg er litt enig med Alva - mamma til 3. Jeg fikk datteren min rett opp på brystet mitt etter fødselen, men må ærlig innrømme at jeg var mer opptatt av hvor vondt jeg hadde (hatt) det.Var egentlig litt i sjokk. Er jo glad for det nå, men det kom hverken tårer eller morslykke fra min side med en gang. Det er noe som har kommet gradvis. Blir nesten litt "misunnelig" når jeg ser de som gråter av lykke, men det er vel bare sånn at ikke alle reagerer likt.

Så, for å trøste deg litt, det er ikke sikkert du hadde følt denne morslykken med en gang uansett.

[*Rutletutt*]

Hadde det på samme måte etter jeg fikk nr en. Han ble tatt med hastesnitt og jeg fikk han trillende inn til meg dagen etter, nybadet og påkledt. Morsfølelsen kom ikke umiddelbart, nei...drømte (mareritt) at jeg hadde fått feil baby osv...ikke noe særlig. Var ikke noe galt med hverken meg eller ham, men jeg var veldig sliten etter en tøff fødsel. Var deilig å klare det selv denne gangen, og få snuppa rett på brystet.

[MathildeC]

Som Alva og Betty, saa fikk jeg ogsaa min paa brystet med en gang, men selv om jeg ble glad da jeg saa henne der, fikk jeg overhodet ikke lykkefolelsen med en gang. Har snakket med mange etterpaa som heller ikke fikk det. Var i sjokk, og var lettet det var over. Fikk en mild fodselsdepresjon og etter 6-7 uker folte jeg mye mer for den lille.. I mellomtiden var jeg glad for den stoetten jeg fikk fra min samboer.