Velkommen til verden, Mathias! (min fødselshistorie... litt lang)

[Mamma'n til Thias]

Jeg har skrevet min fødselshistorie som at brev til Mathias. Det ligger et bilde av han på profilen min... hjemmesiden vår oppdateres i dette øyeblikk: www.freewebs.com/niisa

 

Velkommmen til verden, Mathias!

 

Jeg hadde vært inn og ut av sykehuset i 3 uker med svangerskapsforgiftning. Legene var uenige om det var alvorlig eller mild preeklampsi (svangerskapsforgiftning) Jeg var hjemme mandag 24. september etter en helg på sykehuset. Fredagen før hadde en lege uttrykt bekymring fordi babyen min i magenikke så ut til å vokse. Men andre leger mente at man ikke kunne si det sikkert, og at alle andre målinger og blodprøver viste at alt var fint.

Jeg var bekymret og kikket mye på 3d bildene jeg hadde med meg. Tenkte på alt som kunne gå galt og var redd for at du ikke hadde det bra der inne. Jeg var mye ensom på sykehuset, men fikk mye støtte fra flere flotte venninner. Pappa jobbet mye og var redd og bekymret for oss to.

 

Denne mandagen hadde jeg bare slappet av hjemme, men hadde vondt i magen. Jeg hadde ikke lyst til å ringe føden, for jeg ville ikke ligge der inne å være bekymret. Og følte at jeg bare var plagsom og i veien for de som egentlig trengte hjelp. Når pappa fikk høre at jeg hadde vondt i magen ba han meg ringe føden med en gang. De ville ha meg inn med en gang, så jeg pakket nok en gang en bag. Denne gangen gadd jeg ikke pakke med babytøyet – jeg regnet med at de bare ville la meg ligge, fordi alle prøver sikker var fine nå også.

 

Ganske riktig – på sykehuset viste prøvene og ultralyden at alt var bare bra. Men de var bekymret for hodepinen og magesmertene, selv om blodprøvene ikke viste noe. De ville holde meg der over natten. Legen forklarte også meg og pappa at de mest sannsynlig ville starte fødselen, men at de ville vente så lenge som mulig – helst til vi hadde passert uke 36. Du hadde det jo fint inne i der.

Jeg fikk den sammen plassen jeg hadde hatt helgen før, på 4-manns rom. Men det var ingen der jeg kjente fra helgen.

 

Tirsdag 25 september ble jeg vekket av en dame som ville ta blodprøver av meg. Så kom det en jordmor inn som ville ha urinprøve og ta blodtrykket. Jeg spurte hvorfor alt skjedde så tidlig. “Normalt” på sykehuset måtte jeg vente lenge på at noen kom til meg. Hun forklarte at legene ville vurdere meg ved morgenmøtet. Og rundt 10 tiden kom det to leger inn til meg. De forklarte at de nå ville forsøke å starte fødselen. Mest av hensyn til meg. Dette kom til å ta tid, men jeg burde forberede meg på fødsel i løpet av et par dager. Jeg ble full av alle mulige følelser, gråt litt og ringte til pappa. Han hadde egentlig full dag på jobben, men fikk flyttet alt sammen. Jeg fikk den første tabletten rett etter jeg hadde snakket med pappa, bestemor og et par venninner. Jeg ba om å få snakke med en jormor, for jeg hadde ikke rukket fødselsprat med jormoren hjemme. Vi snakket om smertelindringsalternativene jeg hadde og la en liten plan for fødselen. Hun også forklarte at dette kunne ta tid, og alle målingene viste at tabletten ikke hadde noen stor effekt.

 

Pappa kom endelig! Han hadde med seg litt mat, salat og jordbær. Jeg hadde ikke lyst på salat, men spiste litt jordbær. Vi gikk en tur ned i kiosken og pappa var ute og tok en røyk. Vi snakket om hvor spennende det skulle bli å treffe deg og at nå var snart mamma's smerter over.

Vi kom opp igjen på rommet og jeg fikk den andre tabletten. Jormoren forklarte pappa at dette nok ville ta tid. De ville sette tabletter iallefall et par dager, før de ville gå inn og ta vannet og sette drypp. Vi snakket sammen mens jeg hadde CTG-målingen på magen. Jeg kjente litt kraftigere kynnere, men ikke slik at jeg måtte stoppe å snakke. Pappa lurte på å reise hjem en tur og hente blandt annet kameraet vi hadde glemt. Han fikk jo ikke være der over natten allikevel. Men bestemor var på vei og skulle hente den ene hunden vår, som nå satt i bilen, så det var lurest at pappa ble igjen. Jeg hadde snakket med “tante Nunne”, og hun skulle komme ca 18.30/19.00 for å avløse pappa, slik at jeg slapp å være alene. Hun skulle ta med nystekte vafler til meg, og det så jeg frem til.

 

CTG målingen var ujevn, hjertelyden på babyen falt ut stadig vekk. Så jeg måtte ligge med den på lenger. Jeg la meg på siden og sovnet, fortsatt med måleren på.

Plutselig var det som om kroppen min eksploderte! Jeg ropte etter pappa, og trodde at nå var noe alvorlig galt! Jeg hadde så vondt! Pappa ringte med snora, etter hjelp. Klokka var ca 16.00

Det kom en jordmor inn til oss, og jeg forklarte at jeg hadde kraftige smerter i siden og nederst i magen. Det var uutholdelig! Og at jeg trodde jeg blødde. Jeg var sikker på at noe var galt med babyen min, eller at det var blindtarmen eller noe sånt. Men jordmoren tok det helt med ro, forklarte at det bare var fostervann og at nå var fødselen i gang. Dette kom til å ta tid. Hun skulle se om de kunne finne en fødestue til meg etterhvert. Hun undersøkte meg, og jeg hadde da 3 cm åpning. Jeg hadde veldig vondt, og riene kom kjempetett. Pappa forsøkte å pakke ned alle sakene mine i kofferten, men han fikk ikke snudd seg engang mellom riene. Jeg var så gla for at han ikke hadde reist. Jeg ville ha av alle greiene på magen, jeg følte at de trykket og gjorde vondt. Men det fikk jeg ikke lov til, de måtte være der.

De fikk meg endelig ut på gangen, da hadde jeg 4 cm åpning. De mente det var bedre for meg å være på gangen, enn inne på 4-manns rommet der det var 3 andre par. Jeg hadde veldige smerter, men “alle” trodde dette bare var starten og at jeg ikke tålte noen ting. Jeg ba om å få Asha (en jordmor jeg likte veldig godt) men bare pappa skjønte hva jeg mente. Pappa snakket med bestemor også mens vi endelig ble trillet inn på fødestua. Da var klokka ca 17.00. Bestemor hørte meg i bakgrunnen og tenkte at dette kom til å bli hardt, siden jeg alltid har hatt en svært lav smerteterskel.

Jeg hadde 7 cm åpning når jeg kom inn på fødestua. Og innen de hadde løftet meg over i den andre sengen var det 11 cm og full åpning.

Jeg hadde så vondt og ville ha noe mot smertene. Jeg sa til pappa: Dette klarer jeg ikke!

Men han var flink og støttet meg, holdt hånden min og sa: joda, dette klarer du! Nå er han snart hos oss! Jeg fikk beskjed om å ikke presse, men kroppen min ville! Jeg sa til jordmor: jamen, jeg MÅ presse! Så hun undersøkte meg en gang til. Ja, det ser ut som om du er klar og kan presse nå, sa hun.

Jormoren gav beskjed til barnepleieren som også var der om å hente barnelegen og gi beskjed om at hun ikke kunne gå fra, for her kom babyen snart.

Jeg fikk morfin kl 17.25, for å få litt hvile mellom riene. Jormor fortalte at hun så hodet, og at det var masse hår. Hvilken farge, spurte pappa – men det viste jeg! Sort hår. Jormor foreslo at jeg skulle snu meg på ryggen (jeg hadde ligget på siden) og etter 3 pressrier hoppet du ut, kl. 17.35. Pappa fikk ikke klippe navnestrengen din, fordi vi hadde fått morfin og du måtte få motgift så fort som mulig. Jeg fikk såvidt se deg, og jeg kjente deg igjen. Da kom tårene. Jeg hadde ikke grått gjennom de 1 ½ timene de foregikk, men tårene kom da det hele var ferdig. Barnelegen var fornøyd med deg, selv om du kom 5 uker for tidlig. Og jeg fikk kjenne deg inntil meg for aller første gang.

 

Bestemor satt på gangen og ventet, da pappa kom ut og sa at nå var det over. Jeg ringte “tante Nunne” og ba henne ta med barnetøy, for nå hadde Mathias kommet. Hun ble så forfjamset at hun ikke fikk stekt en eneste vaffel.

Vi hadde ikke kamera med, men det ordnet pappa. Han gikk direkte inn på 4 manns rommet, erklærte at fødselen var over og spurte et av parene om han kunne få låne digitalkameraet deres. Det fikk han selvsagt, og vi fikk tatt de første bildene av deg.

Bestemor fikk ikke komme inn før jeg var sydd, og hadde fått ny, ren seng. Det var vist mye blod og sånt rundt omkring som også ble vasket. Jeg følte meg friskere og bedre enn på lenge. Hodepinen var borte og du hadde endelig kommet ut til mamma'n din!

 

I dag er du 14 dager gammel. Og jeg synes du vokser for hver dag. Vi hadde nesten ikke startproblemer, sett bort ifra at jeg var syk den første natta. Du måtte få litt tillegg, men så fort melken til mamma kom gikk det riktig veien. Barnelegen på barselavdelingen mente at du hadde begynt å tape deg i magen og at det derfor var veldig riktig å få deg ut. Du hadde en litt betent navel, men den ble bra så fort vi fikk litt mindre bleier til deg. Du har hatt litt øyekatar, men det ser det også ut som om vi har kontroll på nå.

Du bruker fortsatt premature-bleier og str 50 er fortsatt for stort. Men noe av tøyet som passet på sykehuset passer ikke lenger. Du passerte fødselsvekten din etter en uke, og vokser fort! Mamma er så stolt av deg, lille gutten min, og jeg nyter hver dag sammen med deg. Jeg gleder meg til å se deg vokse opp, og få være der for deg så lenge du ønsker og trenger meg. Jeg vil alltid være gla i deg, lille Mathias.

 

 

[Mamma til snart 4]

gratulerer så masse med lille Mathias;)

[temi & keli]

Gratulerer så mye, med den lille "kanonkula" )

Håper dere koser dere!

[Gjest]

 

Gratulerer så mye med den lille gutten )

[Gjest]

Gratulerer med pjokken

[Ioren]

Høres ut som en dramatisk opplevelse, men alt endte jo fint=)

Har sgat det før, men gratulerer så mye med Mathias

 

sitter selv og venter på min nå... 10 dager fra termin, spennende =)

 

Klem

[dritgrei hei hei!]

for en rørende historie! ofte er de frekke nok til å ikke tro på oss når vi sier det gjør vondt! Så flink du var!!!!!

 

Gratulerer med Mathias!

[Mamma'n til Thias]

Tusen takk. Vi koser oss masse hjemme. Han er helt fantastisk. En liten engel!

[temi & keli]

Flott å høre ;o)

Håper du fikk full klaff i vogne-valget, og at dere koser dere litt med tusling også, i det flotte høstværet )

[Mamma'n til Thias]

Det føltes litt dramatisk mens det stod på... Men fordi mannen min var der hele tiden var jeg alltid trygg. Vet ikke om det hadde gått så bra om han hadde reist hjem. Han hadde ikke rukket fødselen om han hadde gjordt det.

 

Lykke til!

 

Så får vi ta en is når du er trygt hjemme med din lille

[Mamma'n til Thias]

Tusen takk.

Det er helt utrolig å tenke på at jeg nesten klarte hele fødselen uten smertelindring... og at resultatet ble så bra.

[Gjest]

Gratulerer! Snufs, blir alltid så rørt av fødselshistorier.

[trollemor med hybelboer]

takk for at du delte historien din med oss, rørende å lese...

lykke til på livetsvei alle tre ;o)

[♡Minimus nr2♡ høygravid]

Gratulerer! Så flink du har vært!! fantastisk bra skrevet!!! Sitter her og tørker tårer nå!!

Kos dere videre....

[Gjest]

Gratulerer med Mathias :-)

[Mamma'n til Thias]

Tusen takk.

 

Skrev endel av det på sykehuset - for å ikke glemme. Jeg vil ikke glemme den fantastiske, men usansynlig vonde opplevelsen.

Men når jeg ser på resultatet som sover ved siden av meg i sofaen, vet jeg at det var verdt det!

 

Vi skal snart en tur ut å trille tur, men først må det spises litt, tror jeg

 

Lykke til alle sammen, dere som venter - dere har en fantastisk tid foran dere!

[Ioren]

Skjønner at det var godt å ha mannen der ja.. Kan ikke se for meg fødsel uten samboeren min jeg heller...

 

Og en is må vi få til ja Må jo la småttingene hilse på hverandre

[pandabjørn]

gratulerer så mye med gutten din )

 

[*~2barnsmamma~*]

Åh, gratulerer så mye!=) Blir helt rørt av å lese det du skriver jeg!=)

[Mamma'n til Thias]

Tusen takk for alle gratulasjoner!

 

Han tar mye av min tid nå, og jeg er sliten og trøtt når kvelden kommer. Men det er definitivt verdt det! Jeg er så utrolig glad i det lille nurket - så glad at det innimellom triller en tåre eller to.

Og selv om jeg vet at det nå bare er muskeltrekninger, tror jeg han kommer til å få et nydelig smil!

 

Også jeg som ønsket meg en jente!! Tenk hvis jeg hadde gått glipp av denne lille gullklumpen! Nå ville jeg ikke byttet han for alt i verden!

[Mamma til 2 søte jenter]

Å så gøy! Gratulerer med gutten!

En skikkelig rørende historie du hadde skrevet!

[Bea har snart 4 barn?]

Grattis med den lille

[TrøttSomEiStrømpe-]

gratulerer så masse, godt å høre at alt sto bra til. kos dere masse sammen!