Gå til innhold

Jeg er knust av sorg, trenger noen å prate med... Langt


Anbefalte innlegg

Skrevet

Min store, største kjærlighet. En av verdens godeste og snilleste menn var jeg så heldig å få møte helt tilfeldig for 5,5 år siden. Vi har elsket hverandre, hatt det så godt og fått to vidunderlige gutter.

Jeg har slitt veldig med psykiske problemer og gjør det fortsatt. Min oppvekst var preget av konstant uro og sterk angst, min mor hadde flere, klare psykopatiske trekk og holdt meg i sin hule hånd. Det kunne gå og hangle i noen dager, for så å ende opp med forferdelig krangel med mye vold og trusler og ord som ikke passer på trykk. Gikk alltid på nåler og hadde ingen jeg kunne betro meg til. Moren min truet med å ta sitt eget liv hvis det kom ut hva som skjedde hjemme. Og jeg var livredd for henne, tross alt.

Hun var ikke en mor for meg, men jeg passet på henne og passet på så godt det lot seg gjøre slik at hun ikke skulle ta sitt liv eller andres. Jeg var elleve år da jeg satt på kjøkkengulvet med en kniv i hånda og kjente på hvor godt det hadde vært å sluppet fra livet. Men jeg måtte være til og passe på familien min. Ble mobbet og trakkasert på skolen i ni år, jeg var et steinansikt og gjorde aldri noe tilbake til noen. Likevel klarte jeg meg godt på skolen, fikk veldig gode karakterer og er nå høyskoleutdannet.

Da jeg møtte min kjære for fem år siden opplevde jeg for første gang at noen virkelig brydde seg om meg. Jeg sa til ham tidlig at jeg hadde psykiske problemer og ikke ville være enkel og leve med. Han sa at dette kom han til å takle veldig bra, han skulle få meg opp og gi meg verdens beste kjærlighet. Og det har han gjort, ikke sviktet en eneste gang. Men jeg har hatt angst hele veien, har ikke klart å tørre å tro på det fantastiske gode jeg har, helt til for ca et halvt år tilbake. Hadde gått til en god psykolog som hjalp meg å klare å kjenne på at jeg ble elsket så høyt som jeg har blitt.

Jeg har vært mistenksom, kontrollerende og krevd detaljerte svar fra min kjære nesten uansett hva han har gjort. Han har ofte gitt klare signaler på at dette er vondt og trasig for ham. Det har gått bedre, men siste par-tre mnd har det vært værre, han har vært mye borte og jeg har sittet hjemme med ungene og tankene har kvernet i gal retning. Men han har alltid bekreftet for meg at han har elsket meg like høyt og ikke være noe i tvil i forhold til oss.

De siste par ukene har han ikke vært lik seg selv og for to dager siden, etter at jeg hadde spurt om det var noe galt og han nektet og var kald og fjern, skrev han meldinger til meg på tlf da jeg var ute. Han var i jojotilstand, han visste ikke lenger hva han ville. Han visste ikke hva han følte og han var svært ambivalent i forhold til om han elsket meg eller ikke. Hodet hans var fyllt av forferdelig mange tanker og han følte seg helt tom samtidig. Han fortalte meg at han hadde hatt det slik lenge, men ikke turt å fortelle meg det. Måten jeg har vært på har tæret sånn på ham og jeg forstår det så godt. Det har nådd en grense. Stakkars gode mannen min. Han er veldig deprimert og livredd for hvordan ting vil fortsette. Han føler seg fastlåst, at han går med lenke på foten. Dette er min skyld. Den snille, fantastiske gode og kjærlige mannnen min har jeg klart å ødelegge. Jeg har vært redd for det hele tiden, men angsten min har munnet ut i alle disse "anklagene" og spørsmålene fra meg. Han som har vært så positiv og glad en gutt, er nå totalt forandret.

Vi har holdt rundt hverandre, snakket mye sammen de siste to kveldene. Vi kysser hverandre og gir hverandre av hverandres godhet og varme . Men han sa også i går at han visste ikke lenget hva han ville og ser ikke lyst på framtid sammen med meg.

Han er på jobb, jeg klarer ikke det. Jeg faller sammen i gråt på gulvet flere ganger i timen. Han har sagt han nå føler for å snakke med noen fagkyndige. Jeg ringte gammelpsykologen min i går og spurte om det var mulig å få prate med henne selv om jeg er utskrevet av systemet. Hun ringer meg i dag og jeg skal spørre om min kjære også kan få prate med henne. Men han er veldig redd, redd for hva han blir rådet til. Redd for at han blir rådet til å gå fra meg og redd for hva som skjer dersom det skjer.

Jeg klarer ikke se for meg et liv uten ham. Og jeg vet jeg ikke vil klare det etter et brudd på sikt heller. Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å redde dette og for å gjøre det godt for han igjen. Jeg er helt rådvill og han ber meg slappe av og ikke legge press på han. Han trenger å tenke.

Jeg er så livredd så livredd. Har knapt fått i meg mat siden jeg fikk dette slaget for to dager siden.

Takk for at du orket å lese . Noen som kan gi oss råd og synspunkter?

(kan du legge det på skravle for meg? får ikke endret nick og vil være anonym)

 

 

PS:Jeg har lagt dette ut for ei annen ei, fordi hun ville være anonym.

Fant det inne på en annen side og hun ville noen skulle legge det ut her. Vuggi Vuggi :o)

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hei

 

Dette var trist å høre:o(

 

Men det er fortsatt ikke for sent å snu på flisa tror jeg!

ta dere selv i tøylene og søk en fagkyndig å prate med sammen, det tror jeg absolutt det hadde vært verdt.

dere har jo så mye sammen som det absolutt er værdt å kjempe for!

 

med litt hjelp så kanskje du også klarer å lære deg til å stole på mannen du elsker så høyt og da kommer han til å få det så mye bedre sammen med deg også.

Skjønner at det kan være enklere sagt enn gjort, men mann må svelge noen kameler for å få et forhold til å gå.

Tillit er alfa omega:o)

 

Det hjelpe ikke uansett hvor mye man går å dveler med at div ting kan skje... tenk om det aldri skjer da ( at han er utro , eller svikter deg på noen andre måter) da hadde det jo værtr veldi dumt at forholdet har gått skeisen fordi du hadde gått å ventet på at det kanskje kunnet skje en gang.

 

Lev i nuet og nyt hverandre, se alt det gode han gjør for deg og alt det gode du gjør for han og det dere sammen gjør for barna dere har sammen :o)

 

Gi hverandre litt armslag, så skaldu se forholdet vblir mye bedre også.

Det kan være vanskelig i starten, men etter hvert vil dere begge se godene av det.

Man kan ikke eie hverandre om man skal få et forhold til å gå, men man må prate mye sammen!

 

Jeg ønsker dere all lykke til og håper virkelig dere kommer dere gjennom denne tunge perioden.

ingen forhold er en dans på roser og man må både ofre og gi for å få det til å gå:o)

Skrevet

Dette er ikke lett å svare på! Å prate med profesjonelle fagfolk er nok det beste for deg og dere. Men selvsagt kan jeg komme med noen tanker:)

 

Er nok ikke lett for deg nå, men mannen din har det sikkert vondt han også. Har selv värt veldig när et menneske med psykiske lidelser (en barndomsvenninne) og det er krevende! Jeg kan forstå at det virker håplöst når det menneske du har fölt ekte kjärlighet fra, en dag sier han ikke lenger vet hva han föler. Vil tro du opplever det som veldig ensomt. Men fordi om han kanskje ikke lenger elsker deg som kone, trenger ikke det bety at all kjärlighet for deg er borte. Når han sier han trenger tid, så våg å gi han det! Gi han rom til å kjenne på hva han föler, det betyr ikke at det blir slutt. Som oftest er det våre egne tanker i vårt eget hode som ödelegger for oss. Fordi vi er redde for konsekvenser og fordi vi er egoistiske klarer vi ikke lytte og dermed oppstår misforståelser, vi kan ilegge andre mennesker egenskaper/meninger/tanker som ikke er riktige. Du sier du ikke vil klare et evt. brudd, men hva med barna dine da?? De trenger deg, DE elsker deg! Uten deg vil de måtte bäre på en evig sorg. Ikke påför dem det...

 

Livet er brutalt, vakkert, hensynslöst og det går i bölger. For alle mennesker. For mannen din også! Min erfaring med mennesker som sliter med psykiske lidelser er at de blir både selvopptatte og egoistiske. Lei for å måtte si det så direkte, men det er mine opplevelser. Hvis du tör å ikke bare tenke på deg selv, på hva som vil skje med deg ved et evt. brudd og på hvor vanskelig alt er for deg så kanskje du vil klare å se at også mannen din trenger noen som kan ta vare på han. Kanskje du vil se at han er sliten. Han er din mann, din kjäreste, elsker. Han er IKKE din mamma, ikke din pappa. Du er ikke et barn som han skal passe på. Du er voksen.

 

Jeg vet det er vondt, og at det er vanskelig å skyve unna de vonde tankene. Men du må pröve! Begynn å tren! Trening kan gi underverker. Og du får tankene på noe annet, du får brukt energien din til noe konstruktivt!

 

Beklager hvis svaret ble for direkte, men jeg tror ikke på å pakke ting inn i bomull. Selv ikke når det stormer som verst. I deres familie er du ikke alene. Du har mann og barn. Og sikkert flere. Og de trenger deg!!!!

 

Håper det löser seg, og at du ikke finner på noe dumt. Ta tyren ved hornene, kanskje er det ikke så ille som du forestiller deg!! Din mann er ikke din mamma, han er ikke som henne. At du föler deg sviktet av din mor bör ikke han lide under...og du, du har ikke ödelagt mannen din! Men at du har värt krevende å väre sammen med er vel ikke umulig, men det kan vi alle väre, selv uten din livserfaring... Hold ut! Keep on going! if you love somebody, set them free..... Våg å gjöre det som er vondt, vanskelig å utenkelig. Vis at du elsker din mann ved å gi han tid! Lykke til:)

 

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...