Kopiert fra småtroll...

[*2 LyKkEtRoLL*]

Min store, største kjærlighet. En av verdens godeste og snilleste menn var jeg så heldig å få møte helt tilfeldig for 5,5 år siden. Vi har elsket hverandre, hatt det så godt og fått to vidunderlige gutter.

Jeg har slitt veldig med psykiske problemer og gjør det fortsatt. Min oppvekst var preget av konstant uro og sterk angst, min mor hadde flere, klare psykopatiske trekk og holdt meg i sin hule hånd. Det kunne gå og hangle i noen dager, for så å ende opp med forferdelig krangel med mye vold og trusler og ord som ikke passer på trykk. Gikk alltid på nåler og hadde ingen jeg kunne betro meg til. Moren min truet med å ta sitt eget liv hvis det kom ut hva som skjedde hjemme. Og jeg var livredd for henne, tross alt.

Hun var ikke en mor for meg, men jeg passet på henne og passet på så godt det lot seg gjøre slik at hun ikke skulle ta sitt liv eller andres. Jeg var elleve år da jeg satt på kjøkkengulvet med en kniv i hånda og kjente på hvor godt det hadde vært å sluppet fra livet. Men jeg måtte være til og passe på familien min. Ble mobbet og trakkasert på skolen i ni år, jeg var et steinansikt og gjorde aldri noe tilbake til noen. Likevel klarte jeg meg godt på skolen, fikk veldig gode karakterer og er nå høyskoleutdannet.

Da jeg møtte min kjære for fem år siden opplevde jeg for første gang at noen virkelig brydde seg om meg. Jeg sa til ham tidlig at jeg hadde psykiske problemer og ikke ville være enkel og leve med. Han sa at dette kom han til å takle veldig bra, han skulle få meg opp og gi meg verdens beste kjærlighet. Og det har han gjort, ikke sviktet en eneste gang. Men jeg har hatt angst hele veien, har ikke klart å tørre å tro på det fantastiske gode jeg har, helt til for ca et halvt år tilbake. Hadde gått til en god psykolog som hjalp meg å klare å kjenne på at jeg ble elsket så høyt som jeg har blitt.

Jeg har vært mistenksom, kontrollerende og krevd detaljerte svar fra min kjære nesten uansett hva han har gjort. Han har ofte gitt klare signaler på at dette er vondt og trasig for ham. Det har gått bedre, men siste par-tre mnd har det vært værre, han har vært mye borte og jeg har sittet hjemme med ungene og tankene har kvernet i gal retning. Men han har alltid bekreftet for meg at han har elsket meg like høyt og ikke være noe i tvil i forhold til oss.

De siste par ukene har han ikke vært lik seg selv og for to dager siden, etter at jeg hadde spurt om det var noe galt og han nektet og var kald og fjern, skrev han meldinger til meg på tlf da jeg var ute. Han var i jojotilstand, han visste ikke lenger hva han ville. Han visste ikke hva han følte og han var svært ambivalent i forhold til om han elsket meg eller ikke. Hodet hans var fyllt av forferdelig mange tanker og han følte seg helt tom samtidig. Han fortalte meg at han hadde hatt det slik lenge, men ikke turt å fortelle meg det. Måten jeg har vært på har tæret sånn på ham og jeg forstår det så godt. Det har nådd en grense. Stakkars gode mannen min. Han er veldig deprimert og livredd for hvordan ting vil fortsette. Han føler seg fastlåst, at han går med lenke på foten. Dette er min skyld. Den snille, fantastiske gode og kjærlige mannnen min har jeg klart å ødelegge. Jeg har vært redd for det hele tiden, men angsten min har munnet ut i alle disse "anklagene" og spørsmålene fra meg. Han som har vært så positiv og glad en gutt, er nå totalt forandret.

Vi har holdt rundt hverandre, snakket mye sammen de siste to kveldene. Vi kysser hverandre og gir hverandre av hverandres godhet og varme . Men han sa også i går at han visste ikke lenget hva han ville og ser ikke lyst på framtid sammen med meg.

Han er på jobb, jeg klarer ikke det. Jeg faller sammen i gråt på gulvet flere ganger i timen. Han har sagt han nå føler for å snakke med noen fagkyndige. Jeg ringte gammelpsykologen min i går og spurte om det var mulig å få prate med henne selv om jeg er utskrevet av systemet. Hun ringer meg i dag og jeg skal spørre om min kjære også kan få prate med henne. Men han er veldig redd, redd for hva han blir rådet til. Redd for at han blir rådet til å gå fra meg og redd for hva som skjer dersom det skjer.

Jeg klarer ikke se for meg et liv uten ham. Og jeg vet jeg ikke vil klare det etter et brudd på sikt heller. Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å redde dette og for å gjøre det godt for han igjen. Jeg er helt rådvill og han ber meg slappe av og ikke legge press på han. Han trenger å tenke.

Jeg er så livredd så livredd. Har knapt fått i meg mat siden jeg fikk dette slaget for to dager siden.

Takk for at du orket å lese . Noen som kan gi oss råd og synspunkter?

(kan du legge det på skravle for meg? får ikke endret nick og vil være anonym)

 

[MissUnderCover]

Hei!

 

Ikke noe morsom situasjon, har ikke så mange råd egentlig, men det høres ut som at det ligger noen følelser i bunn hos dere begge, så prøv å slappe av, kanskje det tross alt går bra når dere begge får snakket med noen? Skjønner jo at han trenger å lufte seg litt, og hvis dere får hjelp, ja så er det jo muligheter!

 

Håper virkelig at dere finner ut av det, og kan fortsette å leve sammen og ha det bra begge to!

 

Stor klem fra meg!!