Jeg er knust av sorg, trenger noen å "prate" med. Langt.

[Anonym bruker]

Min store, største kjærlighet. En av verdens godeste og snilleste menn var jeg så heldig å få møte helt tilfeldig for 5,5 år siden. Vi har elsket hverandre, hatt det så godt og fått to vidunderlige gutter.

Jeg har slitt veldig med psykiske problemer og gjør det fortsatt. Min oppvekst var preget av konstant uro og sterk angst, min mor hadde flere, klare psykopatiske trekk og holdt meg i sin hule hånd. Det kunne gå og hangle i noen dager, for så å ende opp med forferdelig krangel med mye vold og trusler og ord som ikke passer på trykk. Gikk alltid på nåler og hadde ingen jeg kunne betro meg til. Moren min truet med å ta sitt eget liv hvis det kom ut hva som skjedde hjemme. Og jeg var livredd for henne, tross alt.

Hun var ikke en mor for meg, men jeg passet på henne og passet på så godt det lot seg gjøre slik at hun ikke skulle ta sitt liv eller andres. Jeg var elleve år da jeg satt på kjøkkengulvet med en kniv i hånda og kjente på hvor godt det hadde vært å sluppet fra livet. Men jeg måtte være til og passe på familien min. Ble mobbet og trakkasert på skolen i ni år, jeg var et steinansikt og gjorde aldri noe tilbake til noen. Likevel klarte jeg meg godt på skolen, fikk veldig gode karakterer og er nå høyskoleutdannet.

Da jeg møtte min kjære for fem år siden opplevde jeg for første gang at noen virkelig brydde seg om meg. Jeg sa til ham tidlig at jeg hadde psykiske problemer og ikke ville være enkel og leve med. Han sa at dette kom han til å takle veldig bra, han skulle få meg opp og gi meg verdens beste kjærlighet. Og det har han gjort, ikke sviktet en eneste gang. Men jeg har hatt angst hele veien, har ikke klart å tørre å tro på det fantastiske gode jeg har, helt til for ca et halvt år tilbake. Hadde gått til en god psykolog som hjalp meg å klare å kjenne på at jeg ble elsket så høyt som jeg har blitt.

Jeg har vært mistenksom, kontrollerende og krevd detaljerte svar fra min kjære nesten uansett hva han har gjort. Han har ofte gitt klare signaler på at dette er vondt og trasig for ham. Det har gått bedre, men siste par-tre mnd har det vært værre, han har vært mye borte og jeg har sittet hjemme med ungene og tankene har kvernet i gal retning. Men han har alltid bekreftet for meg at han har elsket meg like høyt og ikke være noe i tvil i forhold til oss.

De siste par ukene har han ikke vært lik seg selv og for to dager siden, etter at jeg hadde spurt om det var noe galt og han nektet og var kald og fjern, skrev han meldinger til meg på tlf da jeg var ute. Han var i jojotilstand, han visste ikke lenger hva han ville. Han visste ikke hva han følte og han var svært ambivalent i forhold til om han elsket meg eller ikke. Hodet hans var fyllt av forferdelig mange tanker og han følte seg helt tom samtidig. Han fortalte meg at han hadde hatt det slik lenge, men ikke turt å fortelle meg det. Måten jeg har vært på har tæret sånn på ham og jeg forstår det så godt. Det har nådd en grense. Stakkars gode mannen min. Han er veldig deprimert og livredd for hvordan ting vil fortsette. Han føler seg fastlåst, at han går med lenke på foten. Dette er min skyld. Den snille, fantastiske gode og kjærlige mannnen min har jeg klart å ødelegge. Jeg har vært redd for det hele tiden, men angsten min har munnet ut i alle disse "anklagene" og spørsmålene fra meg. Han som har vært så positiv og glad en gutt, er nå totalt forandret.

Vi har holdt rundt hverandre, snakket mye sammen de siste to kveldene. Vi kysser hverandre og gir hverandre av hverandres godhet og varme . Men han sa også i går at han visste ikke lenget hva han ville og ser ikke lyst på framtid sammen med meg.

Han er på jobb, jeg klarer ikke det. Jeg faller sammen i gråt på gulvet flere ganger i timen. Han har sagt han nå føler for å snakke med noen fagkyndige. Jeg ringte gammelpsykologen min i går og spurte om det var mulig å få prate med henne selv om jeg er utskrevet av systemet. Hun ringer meg i dag og jeg skal spørre om min kjære også kan få prate med henne. Men han er veldig redd, redd for hva han blir rådet til. Redd for at han blir rådet til å gå fra meg og redd for hva som skjer dersom det skjer.

Jeg klarer ikke se for meg et liv uten ham. Og jeg vet jeg ikke vil klare det etter et brudd på sikt heller. Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å redde dette og for å gjøre det godt for han igjen. Jeg er helt rådvill og han ber meg slappe av og ikke legge press på han. Han trenger å tenke.

Jeg er så livredd så livredd. Har knapt fått i meg mat siden jeg fikk dette slaget for to dager siden.

Takk for at du orket å lese . Noen som kan gi oss råd og synspunkter?

(kan du legge det på skravle for meg? får ikke endret nick og vil være anonym)

 

[*2 LyKkEtRoLL*]

Huff... Hørtes ut som en trasig situasjon. Jeg har dessverre ikke annet å bidra med enn å legge det ut på skravle for deg... Håper noen der kan hjelpe deg mer..

Uansett, lykke til.. Og en psykolog må nok til for å redde forholdet deres. Tror begge dere trenger å prate og prate og prate..

[*Rutletutt*]

Ser det allerede er noen som har lagt det ut på skravle for deg. Har desverre ingen råd til deg - men vil bare gi deg en stor trøsteklem og håper det ordner seg for dere.

 

Klem

[Gjest]

Hei

 

Dette var trist å høre:o(

 

Men det er fortsatt ikke for sent å snu på flisa tror jeg!

ta dere selv i tøylene og søk en fagkyndig å prate med sammen, det tror jeg absolutt det hadde vært verdt.

dere har jo så mye sammen som det absolutt er værdt å kjempe for!

 

med litt hjelp så kanskje du også klarer å lære deg til å stole på mannen du elsker så høyt og da kommer han til å få det så mye bedre sammen med deg også.

Skjønner at det kan være enklere sagt enn gjort, men mann må svelge noen kameler for å få et forhold til å gå.

Tillit er alfa omega:o)

 

Det hjelpe ikke uansett hvor mye man går å dveler med at div ting kan skje... tenk om det aldri skjer da ( at han er utro , eller svikter deg på noen andre måter) da hadde det jo værtr veldi dumt at forholdet har gått skeisen fordi du hadde gått å ventet på at det kanskje kunnet skje en gang.

 

Lev i nuet og nyt hverandre, se alt det gode han gjør for deg og alt det gode du gjør for han og det dere sammen gjør for barna dere har sammen )

 

Gi hverandre litt armslag, så skaldu se forholdet vblir mye bedre også.

Det kan være vanskelig i starten, men etter hvert vil dere begge se godene av det.

Man kan ikke eie hverandre om man skal få et forhold til å gå, men man må prate mye sammen!

 

Jeg ønsker dere all lykke til og håper virkelig dere kommer dere gjennom denne tunge perioden.

ingen forhold er en dans på roser og man må både ofre og gi for å få det til å gå)

[søtematilde]

Synes du er veldig flink og sette ord på hva du føler. Dere virker begge to som noen fantastisk personer. Du må vise han det du har skrevet her.

 

Ellers har jeg ingen råd og komme med, men jeg håper virkelig at det ordner seg for dere to.

 

Klem

 

 

[Anonym bruker]

Alt jeg hører i dette innlegget er meg,meg og atter meg selv.

Hva med barna??????

 

Mannen din sier jo tydelig ifra at han trenger å være litt alene. Det betyr ikke at han vil løpe til en annen. Jeg hadde gitt han pusterom - ikke dratt ham med til psykolog fordi du trenger det. Hva med hva han trenger? Som du sier er du problemet, - hva med å fikse deg selv før du fikser forholdet. Må være forferdelig å ikke ha en personlighet utenfor dette forholdet. Du klarer å leve litt uten han om det hjelper dere senere.

 

Om dette er din store kjærlighet så klart du vil leve livet sammen med ham, men det virker nesten som om ikke hele historien kommer frem her. Vil så absolutt råde deg til å forandre på deg selv - før du krever mer av han. Sikkert ikke så lett med alt du har opplevd, men det er ikke mannen sin oppgave å gjøre deg lykkelig - det er din egen oppgave.

 

Ønsker deg lykke til....

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men for et svar!! Kjære deg HI, skjønner det ikke er lett for deg, men du ser jo selv at du har et problem, men prøv å ikke synk ned i skyldfølelsen, men gjør det du mener du trenger for å komme deg ut av dette. Du har en stor fordel, og det er det at du ser at du har et problem. Lykke til!

[Gjest]

For et svar av anonym litt over her!! At det går an! Skjerp deg!!! Tenk deg litt om før du svarer.. ikke mye som skal til før det renner helt over for noen, og du kan være skyld i det!!! Ikke en koselig tanke!!

 

Til HI. Jeg syns du er utrolig god til å se problemene og å reflektere! Du er svært klar over hva som er skjedd og jeg syns absolutt ikke du tenker bare på deg selv. Det kommer veldig godt frem at du er bekymret for mannen din og at du sliter med at han ikke har det godt!!

 

Mitt råd er absolutt å få profesjonell hjelp.. Virker som om dere har mye kjærlighet til hverandre, men at dere trenger noen utenifra til å se på situasjonen for dere! Ikke gi opp før dere har prøvd alt;) Plutselig snur hele situasjonen seg.

 

Ikke rart du har angst når du er vokst opp med en syk mor. Du har i maaange år gått på nåler, du har hatt det vondt og det har ødelagt mye med tanke på tillit og å stole på noen. Når en så nær person som din egen mor har sviktet, så kan jo alle svikte, ikke sant! Ikke lett å gjøre om på slike tanker.. du beskytter deg selv på den måten, "jeg tar deg, før du tar meg"! Det jeg ville med dette var ikke å høres ut som en psykolog, men jeg ville bare si at jeg forstår;)

 

All lykke til videre. Stor klem

 

[Anonym bruker]

Synst ikke svaret mitt er noe ille. Hoveinnlegger ville ha råd og jeg gav henne ett. Jen mener man må bli lykkelig alene før man kan bli lykkelig sammen med noen. Dessuten ser jeg at jeg er den eneste som kan forstå mannen hennes. Ønsket henne også lykke til!

 

Ikke alle mennesker som trenger å høre "Stakkars deg" hele tiden - enkelte mennesker vil ha reflekterte råd. Ser ikke at hoveinnlegger har klaget på svaret mitt. Hvordan vet du hva hun trenger? Jammen frekt om blande deg....

 

Tror du virkelig jeg ikke synst synd på hovedinnlegger? Ønsker virkelig hun får løst problemet. Jeg tror bare at hun løser det ved å bli litt friere fra mannen.

[Gjest]

Klart jeg tror du syns synd på henne. Det eneste jeg mente og skrev var at man må være litt forsiktig... Det skal så lite til noen ganger om du forstår. Ikke meningen at det skulle høres ut som om jeg ikke trodde du følte med henne.

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Jeg har angst og depresjon og sliter veldig med å bli kvitt det..Plaget psykisk de siste årene og vi har pratet maaase...du må gjøre det klinkende klart for han hvordan du har det og hvordan det er å være deg.

 

Jeg må selv ta meg selv i nakken for å ikke la det gå ut over han..han er verdens snilleste og tryggeste og jeg er trygg på hans kjærlighet til meg,,,men du kan aldri vite..en dag får de nok.

 

Prate prate prate...er viktig...DU må gi dere alenetid, få kosen tilbake, vise han dette dersom du vil beholde han. Vis ham at dere kan ha det fint også. Dersom du fremdeles sliter psykisk må DU jobbe med det. Gå til psykolog igjen, gjerne ta han med og psykologen kan forklare hvordan du har det.

 

Jeg har ingen fasitløsning siden jeg er oppe i det enda. Men så fort jeg kjenner jeg har en god dag, er jeg god med han. Det er vel så tungt å være "pårørende"...Lykke til videre..

[FanteGuri]

For all del, ikke bry deg om det svaret fra den anonyme her oppe! Du tenker ikke bare på deg selv, du tenker i høyeste grad på mannen din.

Jeg forstår deg veldig godt, at du sliter med psykiske plager pga av vond barndom og at dette følger en hele livet. Jeg har også opplevd forskjellig i barndommen, som gjør at jeg er litt mistenksom ovenfor mannen min.. Men, som du sikkert vet, tillit er alt i et forhold!! Hvis man ikke klarer å stole på mannen sin, så blir det vanskelig å fortsette forholdet. Det er veldig vondt for en som elsker deg, å ikke bli trodd på at han vil stå ved din side på godt og vondt! Alt er til sin pris, til slutt tror jeg man blir tom, og vil gi opp, slik som mannen din føler seg nå. Han får ikke kreditt for at han vil deg det beste og er trofast mot deg. Jeg tror absolutt dere trenger hjelp av en fagperson, da vil dere begge få hjelp til å forstå hverandre og kunne gjøre det rette for hverandre. Tiden er nå inne for å hamle om med den berømte arvesynden!! Din mor ødela for deg i barndommen, ikke la henne ødelegge livet ditt!