Å være gravid i godt voksen alder

[Chezka]

Jeg er 39 år og er i 3.pp. Jeg og mannen min har hvert vårt voksne barn fra før, og har veldig lyst til å prøve på å få et lite nurk sammen før det er "for seint".

 

Jeg har tenkt masse på alle fordelene jeg vil ha som såpass gammel nå i forhold til da jeg fikk min datter som 19 åring.

 

Men i det siste har det sneket seg inn noen tanker på om dette er lurt. Jeg tenker da på at jeg er jo ikke like sprek som da jeg fikk barn for 20 år siden. Kan kjenne at jeg er litt stiv i en hofte hvis jeg har ligget eller sittet lenge i samme stilling, kan være litt stiv i ryggen av og til, har antydning til åreknuter (blæh).....

 

Hvor spreke er dere som er omtrent på samme alder som meg? Hvordan påvirker det deg å være gravid når man ikke lengre er 20 år? Hvor slitsomt er fødsel, barsel og spedbarnstid når man er såpass opp i årene som jeg er?

 

Akkurat det med alderen når barnet vokser opp ser jeg ikke på som noe problem da "alle" rundt om jo er godt voksne når de får barn nå til dags )))

 

Noen som har noen tanker, synspunkter og erfaringer på dette?

[Gjest]

Jeg er 37 og føler meg ikke i "godt voksen alder". Er gravid i uke 35 og synes det har gått veldig fint.

 

Jeg tror det ikke bare henger sammen med alder, men også innstilling og hva slags fysisk form man er i ,

[Chezka]

Jeg er ikke i like god fysisk form som da jeg var 19 år og gravid sist!! Det er det som bekymrer meg, at jeg har litt "stivhet og vondter" her og der innimellom.

 

Er litt bekymra for hvilken innvirkning en evt graviditet kan ha på slike ting.

[Gjest]

Jeg er også 39 år og får mitt første barn nå fredag (keisersnitt). Jeg har vært en del plaget i svangerskapet med bl.a. lavt blodtrykk, karpaltunnelsyndrom etc., men ville aldri vært det foruten så lenge jeg er så heldig å kunne sette et barn til verden! Min samboer og jeg er begg godt voksne som du sier og nigleder oss som to små unger til å få treffe nurket vårt :-) Ingen av oss har barn fra før så vi vet jo ikke helt hva vi går til, men jeg kan uansett si nå at jeg synes plagene i løpet av svangerskapet er verdt det!

Hadde jeg vært 10 år yngre ville svangerskapet kanskje vært lettere, men det har man jo egentlig ingen garanti for. For vår del var vi i alle fall ikke i tvil om at vi ønsket oss barn sammen - utrolig nok lyktes vi også på første forsøk. Aner jo ikke helt hva vi går til, men det som eventuelt blir slitsomt tror jeg alikevel man glemmer da gledene underveis nok er større enn sorgene.

Ønsker dere lykke til med forsøkene!

[God gammel aargang - født]

Hei.

Jeg er 40 og førstegangs. Har også tenkt de samme tankene som deg, men er foreløpig kun blitt positivt overrasket.

 

Er nå 28+1 og de plagene jeg har hatt før svangerskapet med vondt i et kne og i korsryggen er som blåst bort. Det til tross for at jeg veier en god del mer enn jeg pleier (+ ca. 10 kg).

 

Resten av kroppen er litt "stiv", men det har den i grunnen alltid vært. Jeg har aldri trent bevisst, men liker å gå turer i skog og mark. I tillegg har jeg holdt på med turridning et par-tre ganger i uka, men sluttet med det for noen måneder siden.

 

Jeg har i hvert fall ingen negative erfaringer med selve graviditeten når det gjelder fysikken. Er litt spent på hvordan kroppen takler selve fødselen, men har ingen betenkeligheter med å få et krevende småbarn inn i huset.

[Chezka]

Så bra å høre, "erikavl" og "senblomstring".

 

Betryggende å få slike svar, også godt å høre at det er flere som har slike tanker.

 

Jeg trener ikke, men går turer og elsker å være ute i naturen. Er jo i ellers "vanlig" form tror jeg hvis jeg sammenlikner med søstre og venninner på omtrent samme alder.

 

Det å få småbarn i huset er jo noe jeg egentlig bare ser fram til, jeg og mannen min sitter stadig å dagdrømmer om hvordan det ville være å ha et lite nurk i familien )

[lilleluna7]

Hei! Jeg blir 42 nnår jeg føder i slutten av mars, og er i veldig god form. Har to barn født i 92 og 94. Kjenner at jeg er litt trøttere enn vanlig, men ellers er alt fint og er i full jobb. I de forrrige svangerskapene var jeg plaget med bekkenløsning, men ikke nå. Kanskje er det fordi jeg trener, noe jeg ikke gjorde da. Trener styrke og kondis to ganger i uka. Tror at så lenge motivasjonen til et svangerskap er tilstede og man er frisk ellers, er det ingenting i veien for å sette i gang. Skulle det oppstå noe underveis, får man som regel god oppfølging. Fortsett med turene dine, det er veldog god trim! Og det er godt å komme seg ut i frisk luft. Lykke til!

[rosemor*endelig*mamma*igjen]

Jeg er 38, blir 39 før termin, og har hatt flere av de samme tankene som deg. Trener ikke, men går mye.

Ryggplager jeg har hatt lenge er mye bedre nå som jeg er gravid ( ca halvveis i sv skapet nå). Slik var det da jeg gikk gravid sist også. Tror kroppne produserer mer endorfiner under svangerskapet, og det er visst smertelindrende.

Slik opplevde jeg det sist også - for fem år siden.

 

Men, jeg merker at jeg er mer sliten nå enn da jeg var 33. Trøtt, mer stressa og mindre ork hjemme og på jobb.

Men det går greit!

 

Har vært engstelig i forhold til formen, og at kroppen min kanskje skal "forfalle" etter dette svangerskapet (stor belastning osv). Men,- nå er jeg ikke så bekymret lenger.

[Chezka]

Tusen takk for svar, "rosemor" og "lilleluna7"

 

Det er så betryggende å høre om at andre også tenker på dette. Og det er "godt" å høre at andre også har hatt noen "vondter" før svangerskapet som ikke forverret seg på den tiden.

 

Er kjempemotivert for dette, ønsker å bli gravid mer enn noe, så har jo mest tro på at det går helt fint hvis vi skulle være så heldige å få et lite nurk )

[lilleba m nr 5 i magen]

Hei rosemor:)

Jeg er 39 og ganske nettopp gravid. Igjen. Og dette blir mitt 5 barn. Har to voksne barn, og en 11 åring + jeg fikk en flott liten gutt som snart er ett år. Her er mine erfaringer: synes det er lettere nå med små barn og baby enn det var for 20 år siden:) hadde et veldig fint svangerskap, men mye kynnere og smerter spesielt siste mnd. Veldig kjapp og fin fødsel. og mye lettere å takle lite søvn nå enn da jeg var ung. I tillegg gjør man mange ting sammen med barn som man ikke ville gjort uten; f.eks ake i snøen, leke på stranda:)

 

Så jeg trives veldig godt som mamma seint i livet også og ser frem til en liten til..

 

Lykke til da:)

[lilleba m nr 5 i magen]

å sorry:) hei Chezka skulle det være..

[Tittiting]

Hei

 

Jeg er også 39 år, og er gravid i 6 uke. Kjenner meg veldig godt igjen i dine tanker og bekymringer, selvom deet "bare" er 5 år siden jeg fødte mitt første barn. Men det har nok skjedd noe på disse årene, sånn kroppslig sett også...............bla er det noen kilo (10) som henger igjen fra sist, noe som gjør at jeg føler meg tyngre og mindre bevegelig allerede nå tidlig i svangerskapet. Stivhet i kroppen, særlig i rygg og hofter er ganske fremtredende. Men mine bekymringer er mer rettet mot min "høye" alder ift kromosomfeil og misdannelser hos barnet. Men der er det jo tester som kan avdekke om det er noe. Er også mer bekymret denne gangen for spontanabort. Har vært hos legen til UL, og han avdekket at det trolig hadde vært to, men at det nå er en igjen. Nå krysser vi fingrene for at lille nurk greier seg.............Ønsker deg uansett masse lykke til!!!

(hva betyr at du er i 3.pp??)

 

[pandabjørn]

jeg er 39 år og venter nr 2, har termin 4 dager før jeg blir 40 år !

er i min 33 uke og skal ha ks rundt 22 nov

jeg har en gutt som er 18mnd nå så det blir to tettet kan du si

jeg har slitet veldig i begge svangerskapene har vært sykmeldt siden uke 9 med førstemann, og jeg har heller ikke jobbet etter jeg var ferdig med permisjon for da ble jeg sykmeldt på nytt siden jeg ikke kunne gå tilbake til min gamle jobb...

jeg har et handikap i begge bena (forkorte akillisenere) noe som er medfødt derfor sliter jeg litt mere med gåingen enn dere andre her inne...vet det kommer til å bli tøft med 2 barn, og særlig så tettet men jeg og sambo har valgt det selv jeg hadde en drøm å få 2 barn før jeg ble 40 år og det klarer jeg med margin på ca 14 dager hehe...

 

3pp betyr at man er i sin 3 prøveperiode etter at man fikk siste mens om du skjønner..

 

 

[Mummimamma:-)]

Det er nok riktig at man har mindre å gå på når man blir eldre, husker jo bare hvordan jeg sto opp dagen etter fest før i tiden...:-)

Jeg har fått mine barn som 33- og 35-åring, og vi vurderer nå et tredje barn, jeg er 37. Tror hvor dårlig man blir i svangerskapene er avhengig av fysisk form - jeg er i bedre fysisk form enn da jeg var 19. Det er jo ikke for sent å begynne å trene litt styrkeøvelser i tillegg til turgåing foreksempel! Å trene ryggen og svømme gjør underverker for en gravid kropp. Du klarer det nok:-)

[NinaCath]

Jeg er selv 39 år og jeg har vel ikke så mye mer å tilføre her :-) Har de samme erfaringene som de andre, og her går det veldig fint og er nå 16+1. Jeg har slitt med litt "vondter her og der" en god stund, og i juni hadde jeg 3 behandlinger hos kiropraktor med tanke på at jeg ønsket å bli gravid. Med den korsryggen og bekkenet jeg hadde da, så skremte det meg å bli gravid i en "slik form". Men de behandlingene hos kiropraktor var gull verdt. Jeg fikk masse energi i tillegg til at stivheten ble borte og jeg igjen fikk følelse i føttene. Om det er slike ting du også sliter med, så kan jeg anbefale deg det samme.

Lykke til!

[gingerangel]

Hei,

 

Jeg synes det er fint å være gravid i "moden alder" - føler meg hverken gammel eller avleggs, synes nesten innimellom at de som får barn når de er 22 nesten er for "unge" (for å sette det på spissen)

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med alt, men når vi er såpass "gamle"som vi er her på dette forumet har vi kanskje opparbeidet oss litt mer livserfaring, er kanskje mer tålmodige, og en hel rekke av andre fordeler(!) selv om det knirker i knærne og åreknutene lurer under overflaten...

Nei, HURRA for oss gamle damer!!!!!!!

 

Som et apropos, min stemor fikk min lillebror da hun var 45 og hun sier at det har tatt henne 10 år å hente seg inn igjen...men det er forskjell på oss damer og!

[Anonym bruker]

Jeg er 38 år og gravid med nummer 4. Jeg har vært mer trøtt i dette svangerskapet enn med de andre, men likevel er jeg i god form og ser godt ut. Har kun lagt på meg 10 kg (og er gått over termin). Hele familien gleder seg til å få en baby, og jeg føler meg ikke gammel. Det er klart jeg kan se at jeg tilhører en annen generasjon enn de som er 23 år og starter med sin første. Men i omgangskretsen vår, som består av folk med høyere utdanning og som dermed har startet seint med å få barn, er vi helt "normale". Vi har flere vennepar som venter nummer 3 og 4 og alle er godt over 35 år. Jeg har ingen tro på at kroppen forfaller mer selv om en er gravid i moden alder. Forfallet setter jo inn uansett. Det er dessuten bra for kroppene våre å få barn, både i forhold til brystkreft og livmorhalskreft. Nei, la oss glede oss over at vi fortsatt er fruktbare og la barna våre nyte godt av sine modne og kloke foreldre:) Kan dessuten føye til at jeg ble gravid etter kun ett samleie. Vi prøvde kun en gang! Da var jeg 37 år og 10 måndeder. Strevde mer med å bli gravid med førstemann. Da vi begynte å prøve var jeg "kun" 27 år og det tok over et år før jeg ble med barn.

Lykke til

[senora]

Hei Chezka

 

Jeg er 42 år og venter sønn nr 3 om 12 dager (planlagt keisersnitt).

 

Jeg var 29 år(nesten 30) da vi fikk første mann. Det svangerskpet var det tyngste! Jeg la på meg 35 kilo, masse vann i kroppen og store ryggsmerter. Etter fødselen var jeg trøtt og veldig usikker i lang tid. Jeg syntes det var så slitsomt med amming/flaske på nettene og brukt lang tid på å komme tilbake i form.

Da nr 2 kom, var jeg 39 år. Svangerskapet var mye lettere og ryggsmerter var det lite av. La på meg 25 kilo.

Etter fødselen var jeg i super form!! Det ble keisersnitt og jeg var oppe og gikk samme kveld. Amming på nettene var ikke noe problem og jeg følte meg utvilt og i god form fra første dag. Koste meg gjennom svangerskapspermisjonen og var nok mer bevisst på hvor fort spedbarnstiden går. Vi tenkte da at det var siste baby på oss :-).

Slik gikk det ikke!

Nå er jeg altså 42 år og vi gleder oss over sønn nr 3 som kommer på FN-dagen.

Dette svangerskapet har vært veldig fint. Noe kvalm i starten, men det gikk jo over. Ingen plager med ryggen, ikke noe trøtt. Veldig våken på kveldene - sjelden i seng før 23.30 og "spretter" opp av senga kl 07-08. Har fått litt plager med bekkenløsning, men ble tidlig sykemeldt, så det har hjulpet mye. Lite plaget med humørsvingninger og har bare lagt på meg 12 kilo.

 

Så jeg kan trygt anbefale deg både svangerskap og alt det positive som kommer etterpå!

Vi har også flere venner på egen alder med småbarn, og ingen av de klager!

 

Jeg synes nesten mer synd på de som er "for" unge og føler at nå går de glipp av så mye. Snakket med ei jente på 20 år forrige uke. Hun var så sliten og så bare fram til helgen. Da skulle de ha barnevakt, ut på byen med venner og sove leeeeenge neste morgen.......

 

Vi nyter dager og kvelder med våre barn, har lite behov for å "feste" og vet hvor fort årene går!

 

Ønsker deg lykke til :-)

[Gjest]

Artig å lese om andre voksne gravides tanker om egen situasjon. Livet er full av overraskelser, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli svanger så mange år etter "sistemann" kom til verden. Følelsene mine er ambivalente, og det tar nok litt tid før jeg blir fortrolig med tanken på at livet blir annerledes enn det jeg de siste årene har sett for meg; jeg må jo være ærlig og si at jeg satte pris på at mine 3 kjære barn vokste til etter hvert og ble mer selvstendige mennesker. Jeg elsker dem over alt på jord, og har satt pris på å følge dem i opp gjennom årene. Selv om jeg trolig kan karakteriseres som ei "hønemor" som finner stor glede i å samle alle ungene rundt meg for trivelig samvær, har jeg også opplevd det som befriende å etter hvert få mer tid til meg selv - å ikke bare være mamma 24 timer i døgnet.Nå skal jeg altså, dersom alt går bra, få ansvaret for et nytt lite barn... Misforstå ikke: Jeg ser fram til å bli kjent med det som nettopp nå holder på å utvikle seg til et lite barn, men jeg er så redd! Hva om søsknene ikke synes noe om å få et søsken, nå som mamma er så gammel? Hva om barnet har en medfødt sykdom, eller om det skjer noe alvorlig under fødselen? Hva skjer med kroppen min, vil jeg ha like mye tålmodighet med babyen som jeg hadde med de andre barna da de var små - osv. osv.

 

Flere som har det som jeg, eller er alle bare storlig fornøyd og forventningsfull?

[Anonym bruker]

jeg fikk min første da jeg var 38 år (for halvannet år siden), foreløpig er jeg ikke gravid igjen, men har sannsynligvis planer om en til:-)

 

Før jeg ble gravid fikk jeg høre at de nesten rutinemessig sykemelder gravide over 35 år. Tror ikke dette stemmer;-) Jeg må si at jeg var i veldig god form, gikk mye og trente yoga for gravide. Jeg hadde ikke èn sykedag pga svangerskapet, jeg har ikke ett strekkmerke, la på meg i underkant av 8kg - alt var borte innen en uke etter fødsel, ingen tegn til bekkenløsning el noe og følte meg ellers ganske i flott form:-)

 

Fødselen gikk veldig fint, født 24 timer fra jeg kjente første rie, fra jeg kom på sykehuset tok det 4 og en halv time til han var født, grei fødsel vil jeg si. Tror dette også er indivduelt selv om kanskje sjansen for komplikasjoner øker med økende alder?

 

Fra han var født har det vært ganske slitsomt, fikk en som helst vil være våken både dag og natt:-( og svært aktiv etterhvert som han vokser til:-) Jeg vil likevel ikke si at alderen gjør at jeg sliter mer enn en ung mor hadde gjort, kanskje tvert imot at man får et annet perspektiv, at tross alt er det snakk om et par år av et langt liv, så jeg skal nok klare det. Dessuten hadde jeg min partytid i 20- og tidlig 30 årene, og kan si at jeg festet fra meg etc før jeg fikk barn:-)

 

 

[mcar]

Da jeg passerte 35, hadde 15 år på p-pillen og ikke hadde noen kjæreste slo jeg meg til ro med at jeg kom til å forbli barnløs.

Så traff jeg en knakende kjekk kar rett før jeg fylte 37... Han hadde flere barn fra første ekteskap, men ville gjerne ha et barn med meg.

Jeg var skeptisk!

Ville være sikker på at jeg ikke endte opp som alenemor (passer dårlig med en nordsjø-jobb!), vi drømte om en fremtid der et barn ville forkludre og forskyve planene, vi bodde på hver vår side av kloden og så var det alderen min da... Meget skeptisk!

Men kjæresten ga seg ikke og til slutt ga jeg etter. Sluttet med pillen i september og kjølte ned kjæresten med at det på langt nær var sikkert at jeg kom til å bli gravid.

Vi bor langt fra hverandre så sexen foregikk litt i rykk og napp... var sammen 3 uker i november og igjen i slutten av januar. Hadde min siste mens 17 januar og fylte 39 i februar...

Var fryktelig trøtt de 4 første månedene. Så kom en periode med uforklarlige gråtetokter og angst for et unormalt barn. Siden har livet vært en lek :-)

Jeg hadde litt smerter i en hoven hånd for et par månders tid siden, men det forsvant igjen da jeg kom hit ned i varmen. De siste tre ukene har jeg vært hoven i føttene (smertefritt), men det hjelper å gå litt lange turer. Jeg er i form til å gå 7 km langs en kupert grusvei i 28 graders varme så jeg kan ikke klage.

Har mensen-termin den 24 oktober og har lagt på meg 8 kilo. Ingen strekkmerker, kun sunnere negler, et hår som vokser fortere enn vanlig og en forventningsfull glede over fremtiden.

Jeg har aldri trent regelmessig, men alltid gått turer og jogget i rykk og napp. Turene har ikke blitt hverken kortere eller færre etter at jeg ble gravid, men jogge sluttet jeg tidlig med (ble ubehagelig). Har aldri vært plaget av vondter noensteder så jeg er antakelig heldig stilt.

Nei, jenter. Vi bor i et maskineri som er skapt for oppgaven å frembringe barn. Jeg tror ikke systemet vårt lar oss bil gravide om den ikke kan fullføre oppgaven.

At det går galt noen ganger har mange årsaker, men feilprosenten er da forvinnende liten!

Vi i vår vestlige verden er nok litt bortskjemte, alt skal være smertefritt og perfekt, eller kunne fikses på av legevitenskapen (helst ved hjelp av en pille). Og vi skal passe inn, ikke skille oss ut :-/

Vi skal glede oss over at kroppene våre fremdeles vil gi oss den gaven et barn tross alt er, selv om kroppen vår etterpå blir litt slappere i fisken.

Så må vi kanskje legge om takten i en periode og gi våre omgivelser, og oss selv, beskjed om at de ikke får ødelegge gleden vår med alle mulige, og umulige, negative innvendinger.

 

Jeg vet fremtiden vil være full av utfordringer, men er ikke alles fremtid det da, uansett?! Økonomien kommer jeg i alle fall ikke til å bekymre meg for :-)

 

 

[frøydis m/ 4]

Hei Petronella!

Jeg kjenner igjen de tankene du tenker. Venter nå mitt fjerde barn. De andre er 17, 14 og 10. Det var ganske panikkartede følelser som raste gjennom både meg og mannen da vi skjønte at vi skulle bli foreldre igjen i en alder av 41 og 42 år. Nå hadde vi nettopp begynt å tenke på hva vi skulle gjøre når "ungene var blitt store". Og bekymringer for at noe skulle være galt med den lille, - og hvordan de store ville takle dette.

Vi fikk god oppfølging av vår fastlege, som skjønte at vi var kastet ut i noe vi ikke helt visste hvordan vi skulle forholde oss til. Jeg fikk tilbud om fostervannsprøve og tidlig ultralyd. Jeg takket ja til dette, men fostervannsprøve tror jeg nesten jeg heller ville vært foruten. Det tok så lang tid før vi fikk svar,- og jeg var så redd at den skulle vise avvik. Hvordan skulle vi i så fall takle det.

De andre ungene taklet nyheten helt fint når vi endelig fortalte dem det. vi måtte først venne oss til tanken selv,- og være rimelig trygge på at ikke noe gikk galt følte vi. De ble hverken flaue eller syns det blir kjipt, men gleder seg alle tre. Nå er jeg i uke 35 og vi venter spent på å få møte lillebror.

Noe annet jeg syns er litt vanskelig å takle er alle de menneskene jeg møter på butikken og sånn, som plutselig syns de er berettiget til å mene noe om mitt svangerskap. Det er mange rare og litt småfrekke kommentarer som jeg skulle ønske jeg kunne slippe å høre, men jeg vet jo at det egentlig ikke er noe å bry seg med, men, men.

Lykke til iallefall. Jeg tror på dem som påstår at dette blir desserten :-)