Besteforeldrene er helt topp, men svigerbror........................

[Anonym bruker]

nei det er en annen historie.

Det er ikke det at han og samboeren hans er direkte ufine, det hele blir litt ullent, men jeg skal forsøke å forklare. Det oppleves som om de føler seg hakket bedre enn oss hele tiden, og måten de gjør ting på, det er akkurat som om det er et poeng å gjøre ting helt motsatt av oss. Jeg forsøker å være hyggelig og fordomsfri, men det begynner å gå meg på nervene.

Jeg har flere barn, mitt siste barn fikk jeg egentlig veldig kort tid før de fikk sitt første, gjennom hele svangerskapet lyste det liksom igjennom hvor frisk og rask hun var hele tiden, jeg hadde bekkenløsning og et veldig vanskelig svangerskap sist, endte med prematurt barn etter for tidlig vann-avgang.Men jeg følte meg som en hypokonder alikevel jeg.

At jeg synes det er helt topp å få vite hvilke kjønn babyen sannsynlig er på UL, nei det var jo bare dumt likssom, nei de vil ikke vite, for da blir det så spennende ved fødselen.De ville ikke være som "alle andre". Og navn var jo ikke bestemt, nei det fikk komme når det kom likssom.

Og da ble det til at hele slekta fikk gå og lure da, i fire uker. Og det var ikke slik at de informerte oss når navnet endelig var bestemt, det fikk vi pent spørre om, og følte oss dumme for det.

Og forsøke å snakke om barn, det å få barn, å ha barn, det virker bare helt uinteressant, som om jeg er idioten som ikke skjønner hvor utrolig emkelt og greit og fint og flott det er for dem.

Jeg syns det er mer og mer vanskelig å forholde meg til dem jeg. Er det jeg som er teit da.

Jeg mener, jeg har det flott med mannen min, har flotte barn, besteforeldrene og jeg har en kjempegod tone, jeg syns de er kjempeflotte, og har vanligvis en normalt god selvtillit, men de får meg til å føle meg helt mislykka. Gud forby at jeg noensinne kommer med noen gode råd likssom, for det trenger de ihvertfall ikke. Så det tør jeg ikke.

Det rare er at det er hans foreldre som likssom ikke er inkludert i alt sammen, hennes foreldre er med og ser barnet ofte og er inkludert og vet alt mulig hele tiden, det er likssom min mann og svigerbrors familie som ikke er helt inkludert, og det er jo på den siden jeg er også da. Og selv om svigerforeldrene mine ikke sier et vondt ord om noe, så oppfatter jeg at de føler det litt sånn de også.

De har kommet med uttalelser som at de nok kommer til å se mer til mine barn, for dette er jo første barnebarnet til hennes foreldre.

 

Så det er jammen ikke alltid det er svigerforeldra det er noe galt med. Og jeg tror det er litt hun som står bak dette jeg egentlig, for jeg tror hun ikke syns vi er spennende og familiære nok. For på vår side er vi nok litt eldre, mer tradisjonsbundne, mindre opptatt av å være "sammen" med familien hele tiden.

 

Jeg vet ikke hvor jeg vil egentlig, kanskje jeg vil spørre, når jeg hele tiden sitter igjen med slike inntrykk og følelser etter å ha tilbrakt tid med dem, er det bare noe jeg innbiller meg da? Er det meg det er noe galt med, for alt er likssom litt ullent, ingenting blir sagt rett ut.

[Anonym bruker]

Åååå som jeg kjenner meg igjen! Jeg har en sånn svigerinne. Mannen hennes er helt ok, men hun skal stadig fremheve at hun er slankere/flinkere/bedre osv enn meg. Dette har på gått i årevis, ikke sånn høyt og tydelig, men mange små kommentarer hver gang vi treffes. Som f. eks: Jeg sier . så fin jakke, er den ny? Da kan hun ikke svare bare ja, hun henger alltid på noe om hvor dyr den er eller at hun fikk den på salg fordi str 34 blir jo aldri utsolgt før hun kommer... (jeg bruker 44). At deres barn har sååå spesielle navn som "alle" synes er så flotte, mens mine har noen helt allminnelige osv. At hun lager all mat fra bunnen av (det vet jeg er blank løgn, for jeg har sett alle toroposene i skapet hennes) når jeg serverer lapskaus til hele familien med god hjelp fra findus osv.

 

Jeg har i mange år målt meg mot henne og funnet meg selv for lett, men nå har jeg smått om senn insett at det nok er hun som måler seg mot meg - og at hun er misunnelig! Jeg er en helt annen type enn henne. Jeg bryr meg ikke så mye om materielle ting (vil heller ha en sofa man kan ha beina i enn en designsofa til 50000), jeg trives med meg selv og er lite ambisiøs på yrkesfronten, jeg er raus og romslig og kan godt ta ting "litt på hær'n". Hun er veldig dyktig på å planlegge, har stramme tidsskjemaer og har altid et strøkent hjem. Men jeg tror at hun har dårlig selvtillit. Og det misunner jeg henne ikke!

 

Kanskje det faktisk er sånn med din svigerinne også? At hun føler seg litt "liten" i forhold til deg, og at det gir seg utslag på denne måten? Kanskje hun rett og slett måler seg med deg som har flere barn, takler de problemene som dukker opp og fortsatt er et "helt menneske"?

 

Min erfaring er at de fleste som prøver å fremheve seg selv og sin egen yppelighet på bekostning av andre egentlig føler seg ganske små og lusne inni seg. Prøv å ignorere dem når de er sånn, og fortsett med å være snill og god og tenk at det kanskje bunner i misunnelse.

 

Littegranne anonym i dag.

[Anonym bruker]

Det gjør meg uendelig trist å lese historien din.

Men jeg tror på deg. Jeg er denne forferdelige farmora som noen brukere av siden her, mener ikke bør ha rett til å svare her. Men det ser jeg på som latterlig. For hvor seriøs er en besteforeldredebatt uten at den ene part deltar i diskusjonen?????

Det er forresten første gang på flere måneder at jeg skriver inlegg her.

Du beskriver en familiesituasjon som jeg føler meg helt hjemme i.

For å si det med en gang! Det er ikke deg det er noe galt med. Siden din mann og hans familie oppfatter de samme signalene, måtte det helt plutselig bli noe galt med dere alle samtidig.

Det virker som din svoger og svigerinne ikke har til hensikt å inkludere hans familie. Svigermoren din har desverre nok rett i det.

Jeg kan ikke si deg hva du bør gjøre. For å følge andres råd, bør du kjenne deres verdigrunnlag. Og det vet du ikke siden vi bare møtes her.

Men det jeg kan si deg, er hva jeg ønsker noen hadde fortalt min sønn før det ble helt brudd. Og som jeg tror kunne fått ham til å tenke seg om før det var for sent.

I en slik situasjon vil andre i familien helst ikke bry seg. Av hensyn til seg selv. For det kan selvsakt bli litt ubehagelig.

Men å bry seg med, kan være å bry seg om. Svigerforeldrene din har allerede satt ord på det. Derfor kan du og din mann trykt ta det opp med de. Jeg er sikker på at de også lurer på hva som er galt med de.

Det kan være stor trøst, å høre, fra deg spessielt, at du oppfatter de samme signalene. Det betyr så uendelig mye å høre at du bryr deg om. Du har den største muligheten du kan få, til å vise dem din kjærlighet og omsorg.

Kan det være en mulighet at din mann, i forståelse med dine svigerforeldre, snakker med sin bror?

 

Spør om han er klar over hvor dypt han sårer foreldrene sine, og dere!

Er det likegyldig at han sårer? Be ham definere hva han forventer av sine foreldre i forhold til sine barn. Skal de få lov å være besteforeldre?

For det er hans ansvar å ta vare på forholdet til sine foreldre hvis han ønsker det. Om hans kone vil være en del av familien får så være hennes eget valg.

 

Svigermor kan ikke si noe. Det er helt klart. Og det er det som gjør det så forferdelig vanskelig for de.

Du kan jo bare lese noen av inleggene på siden her, så forstår du hva jeg mener. Så fort en svigerdatter får kritikk av svigerforeldre,samme hvor berettiget den enn er, så har hun en svigermor fra helvete.

 

Jeg tror svigerforeldrene dine kan være overlykkelig for å ha en svigerdatter som deg, med både hjerne og hjerte

 

Klem fra farmor

 

 

[KariMari]

Jeg tror mange har det slik som deg HI. Har også en "sånn" en, med sine særheter. Hun setter også sin ære i å være et hakk foran på alt, selv om hun ikke alltid er det......Hun prøver iallefall veldig på det:-/

Slike folk er slitsomme, og hun i mitt tilfelle gidder jeg ikke ha så mye med å gjøre. Bare det mest nødvendige og ikke noe særlig utover det. Så får det være et hint til henne sånn sett.

Har bare innsett av noen mennesker har det fint med seg selv, så lenge de kan dra ned og rakke på andre og andres. Det må de bare! Følgene blir jo at de vil sitte igjen med en bitteliten omgangskrets. Dessuten vil de aldri bli fornøyde! Tenk så fælt om vi skulle få et større hus enn dem, finere bil, flere barn, etc. Det hele blir bare så latterlig!

 

Men at det er er slitsomt, det er helt sant!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Det er godt å vite at jeg ikke er alene, men samtidig litt trist også, for da er det tydeligvis veldig mange egosentriske mennesker der ute som ikke skjønner hvor viktig familie er, spesielt for barna. Nå har ikke min svigerbror og hans samboer akkurat vært veldig aktive som onkel og tante, men jeg har bestemt meg for at deres lille sønn skal oppleve at det er en tante og onkel og kusiner og fetter som gjerne vil tilbringe tid sammen. Så får jeg bare fortsette med familietradisjoner som bringer både barn og voksne i alle aldre sammen i hyggelige samvær.

Kanskje de skjønner etterhvert som de blir eldre. Min mann bare rister påhodet over dem og sier jeg ikke skal bry meg om det, at de finner nok ut av det, og gjør de det ikke er det deres tap.