følelser ETTER en abort(ma/sa)...

[Tannpine]

hvordan gikk det med dere når alle andre hadde "glemt" det?? når det på en måte er for sent og sørge? er bare 2 uker siden min ma, men alle rundt meg har omtrent glemt at det er skjedd. unntatt pappan da, men vi sørger på hver vår måte.

 

jeg er faktisk den av oss som har reagert minst, og kanskje vært mindre lei meg enn han. nå klarer han å se fremover til vi skal prøve på nytt(naiv optimist kankskje!!? litt sjarmerende det da..) mens jeg har så mye mareritt/panikkangst på nettene at jeg ikke tør legge meg! kroppen min har liksom fanget opp noe jeg ikke har skjønt selv. har hatt panikkangst i perioder før, men det er to år siden sist og veldig tydelig utløst av dette. første anfallet kom når jeg våknet av narkosen. vet ikke hva jeg skal gjøre for å få slutt på det, jo reddere jeg blir jo kraftigere blir anfallene. fremdeles ikke mer lei meg for hva som er skjedd, det i seg selv er jo litt rart.

 

poenget er vel at jeg føler jeg er "for sent ute" med reaksjonene mine!! skulle ønske jeg bare raste fra meg de første dagene og fikk det overstått og glemt slik familie og venner tydeligvis har gjort. noen som har hatt etterheng som dette? noen råd?

 

skjønner at to uker ikke er lang tid på å sørge, men det gikk veldig bra med meg inntil dette tok helt av, så jeg trodde vel det var over..

[Teltpluggen]

Sorgen virker forskjellig inn på alle. Selv opplevde jeg KUN lettelse da jeg våknet fra narkose etter utskraping. Følte også det var "feil" måte å reagere på. Men det er vel slik at alle reagerer på forskjellige måter og forskjellige tidspunkt..

 

Det er aldri "for sent" å sørge. Er snart 1 år siden min MA, og tenker enda noen ganger på det som "kunnee vært".. Selv om jeg er 30 uker på vei i ny graviditet. La sorgen komme til DEG. Tror ikke det kommer noe godt ut av å "tvinge" seg selv til å sørge.

[Tannpine]

nei, men lurer nesten på om jeg må provosere frem noe for å slippe unna disse angstanfallene også! er liksom som om kroppen min og meg selv ikke henger sammen i det hele tatt.. men så har den da ikke skjønt så mye siden jeg ble gravid i det hele tatt da!

[Rosalille og sjarmtrollene]

Jeg hadde i våres en ma som ble oppdaget i uke 11. Jeg hadde hele tiden følelsen av at det kom til å gå gæli til tross for at vi på ul hadde sett hjerteslag og det hele. Da vi fant ut at det var slutt på liv i magen så ble vi så klart veldig lei oss. Vi dro hjem (gutten vår var i barnehagen) og gråt litt og sov litt og snakket litt. Og så var vi ferdig med det. Hentet gutten i barnehagen og tok han på fotballtrening. Alle rundt oss var liksom hele tiden "går det bra eller?" og "er du sikker på at du er ok?" Og jeg sa som sant var at jo, jeg hadde det fint, livet går videre og vi prøver igjen. Noe var ikke som det skulle og naturen ryddet opp for oss. Det virket liksom som om det ikke var nok at vi ble ferdig med det samme dagen som vi fikk vite det og var på utskrapning. Men det var vi altså. Og kort tid etterpå (en måneds tid) var jeg gravid igjen. Nå er jeg i uke....hmmm.....25 tror jeg.

Greia var at jeg følte (og sa det) hele tiden at jeg hadde en dårlig følelse og at jeg var sikker på at det kom til å gå galt. Det var kjempetrist, men likevel bare en bekreftelse på den sterke følelsen jeg hadde.

[Athina']

Enig med Rosalille. Har også hatt sa'er, men det har bare vært å akseptere egentlig. Er ikke verdens undergang, og man kommer over det. Tror mange bør være mere realister enn hva dem er, for det er som regel noe fryktelig ille med babyen hvis man opplever en sa/ma. Er kroppens fine måte å rydde opp på. Greit nok å være lei seg, men det er mange som 'overdriver' sorgen og drar det fryktelig langt for ett embryo som er noen millimeter, hvis du skjønner hva jeg mener. (ikke ment å være krass)

 

Jeg trodde også det ville gå galt denne gangen, kroppen sa meg det. T.o.m legen som undersøkte meg på ul når jeg var 6 uker på vei sa at jeg måtte ikke bli overassket om dette skjedde. Jeg sa til han at jeg er ikke var hysterisk over det, skjer det så skjer det, for det er alltids en mening med det så smilte vi begge og jeg gikk ut derfra like rolig som da jeg kom inn :-)

[Tannpine]

ok. veldig godt og høre. vet ikke om det kom ut i innlegget mitt, men lurer liksom på om jeg burde sørget MER når det skjedde, siden jeg har slike reaksjoner nå! men det er ikke sikkert panikken/søvnproblemene kommer av aborten-mer av stresset de siste ukene.

 

var også veldig forberedt på at det var noe galt, sa hele tiden at ting ikke var som det skulle. egentlig imponerende hvor mye intuisjon man har!

 

synes bare de jeg har lest om her inne har vært så veldig lei seg, og lurer på om jeg får svi nå fordi jeg ikke har fått det ut mens jeg har vært våken og bevisst. at kroppen min er mer lei seg enn meg på en måte.. skal ikke tenke mer på at det skyldes det da, får heller konsentrere meg om å kvitte meg med panikken- har klart det før!!

[mamma til 2 små:=)]

Kansje du var i en slags sjokktilstand rett etter aborten?Kansje du forholdt deg sterk for å kunne takle det?Kansje du ble så trist at du reagerte med å ta avstand til at du faktisk mistet et barn

 

Kansje jeg er helt på jordet?

 

Jeg reagerte med å bli bitter og sint men tristeheten og tomhetsfølesen kom etter en stund.

 

Jeg syns det er viktig at dem nærmeste gir litt rom for at du som kvinne og mor trenger å sørge over den du mistet selv om du reagerer seint!!

 

Tror du må si som det er til mannen din...at nå trenger jeg at du tar litt ekstra hensyn og lar meg få være litt svak og lei meg uten at han trenger deg for en stund?

[mamma til 2 små:=)]

Jeg skjønner ikke at folk kan tenke:jaja det er naturens gang og jaja det var bare et embryo!!!Hallo liksom?Alle reagere forkjellig og jeg er faktisk ganske så sterk men syns det var utrolig tøft!!!

 

Jeg syns at man skal kunne få lov å reagere med sorg uten å bli kalt en pyse !!

 

Hvorfor i H....... SKAL DET VÆRE SÅ TABU Å SØRGE OVER BARNET SITT!!!

 

Sørg i vei du så lenge du trenger

[*Lenn* :-))]

Jeg synes du har lov å sørge så mye og lenge du vil! Ingen kan måle hva som er "viktig" å sørge over eller ikke!!

 

Jeg har selv mistet 4 stykker etter hverandre, den første var i januar 2004 og den siste var i fjor sommer. Jeg tenker ofte på opplevelsene (det er jo sterkt å oppleve nedturene da...) men jeg sørger ikke over det lenger. Dette er fordi jeg er gravid på ny og har lært meg at det var en mening i at jeg skulle få DENNE babyen som jeg bærer på nå.

Det mest traumatiske for meg var den panikken som kom ifht om jeg noengang skulle klare å bli gravid igjen. Kan det være det du kjenner? Angst for hvordan det skal bli framover?

 

Uansett, du har lov å føle det du vil. Uansett hvor "rart" noen synes det er.

 

Jeg synes iallefall ikke at et foster "bare er en embryoklump"... For meg er en graviditet mye mer, helt fra dag 1. For meg er det planlegging, drømmer, glede og forventning. At andre klarer å tenke rasjonelt og ikke "knytte" seg til fosteret er fint for dem.

 

Anbefaler deg å snakke med noen om du synes det er for tøft. Legen din eller noen andre

[Randine + 2 små]

Enig med innlegget over her med at man sørger ikke bare over tapet av et embryo på et par millimeter, en sørger jo også over at det en har gledet seg til, drømt om og planlagt plutselig stopper. Jeg prøvde å holde forventningene nede forrige gang jeg var gravid, for jeg visste jo at det var en mulighet at det kunne gå galt. Så passerte jeg 12 uker og endelig turte jeg å glede meg litt mer og begynne planleggingen fremover. Sjokket ble derfor veldig stort da jeg i uke 13 begynte å blø, og det ble oppdaget at fosteret hadde sluttet å vokse kanskje så tidlig som i uke 6. De første dagene etter at jeg mista var de fysiske smertene verst, så tok det psykiske over. Jeg ville ikke se andre personer enn samboeren min på over ei uke, og gjorde stort sett ikke så mye annet enn sov, gråt og så på tv. Nå er jeg gravid igjen og tenker ikke så mye på MA'en, men mens det hele pågikk og en stund etterpå så sørget jeg mye, men dette var jo min måte å takle det på. Det oppleves nok veldig forskjellig fra person til person.

[Tannpine]

tusen takk for fine og åpne svar.. setter pris på det! lurer på om det kan være litt at jeg er redd for å ikke bli gravid på nytt. dette var min første graviditet, ett "uhell", og jeg fikk sjokk da jeg fikk posistiv test fordi jeg hadde fått beskjed om at jeg sannsynligvis måtte ha hjelp når jeg skulle få barn-og hadde på en måte godtatt dette! de rundt meg sier "du må hvertfall være glad for at du vet du kan bli gravid", men det holder vel ikke det når det bare var en tilfeldighet at vi fikk det til nå? (i den grad noe som helst er tilfeldig.. )

 

snakker mye med kjæresten min om dette altså, han er fullt klar over at jeg sliter med ett eller annet, men vanskelig for oss begge når vi ikke vet hva det er/hva det skyldes. også føler han seg som king of pop fordi han klarte og få meg gravid, så han er sikker på at det skal gå helt fint neste gang også!!

 

har snakket med psykiateren min og hun mener det kan være en slags post-traumatisk reaksjon, ikke nødvendigvis bare pga dette. vil at jeg skal sykemelde meg, men jeg har gjort en avtale med meg selv om at jeg bare skal ta 30 prosent sånn at jeg får sove om morgenen. er jo ikke jobben jeg er sliten av!

 

ble langt dette, men bottom line er at jeg har sovet 3 timer i ettermiddag uten problemer, og helt alene, så jeg ser lysere på det allerede!

 

takk, nok en gang.