Huff, tårene trillet her i sted, ble så fortvilet...

[Mille**]

Måtte ringe mannen min faktisk å få han til å komme, jentungen på 9 år hører rett og slett ikke etter på hva jeg sier mere. Og når hun til slutt fikk 2 åringen til å begynne å gråte kjente jeg at jeg ikke maktet mere, måtte kapitulere å be han komme hjem litt tidligere. Hun krangler altså på absloutt alt, skal ikke gjøre lekser, svarer nei nei nei til absolutt alt jeg sier. Hvordan skal det gå i puberteten, det lurer jeg på....huff, føler meg mislykket akkurat nå. *snufs* Jeg er så fortvilet nå at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mere... (

[Marthe&AliceEmilie]

huff det skal ikke være greit.. kanskje litt greit og få slappe av litt og:)

[Gjest]

uff da:( 9 år er en deilig alder på godt og vondt. Mye hormoner tror jeg som spretter. Hos oss går det ganske greit selv om det kjeftes og smelles en del. Stenger seg inne på rommet og div slike ting. Må demonstrere litt vet du:)

 

MEN hun har en fantastisk respekt for voksne mennesker og det er jeg veldig stolt av. Så vi er kanskje heldigere enn mange? Ikke vet jeg, men det løser seg alltid stort sett greit her. Hvordan er hun på skolen da?

 

Klem

[*Rutletutt*]

Uffda, vennen - høres skikkelig slitsomt ut det der....har ingen råd å komme med desverre, men sender deg en stor klem

[Mille**]

Hun er ei kjempejente ellers, flink og pliktoppfyllende med masse venner, ingen problemer. Prøvde å sende henne på rommet, men hun nektet!!! Hva gjør man?? Huff...

 

Takk for klemmen, klem tilbake

[Gjest]

Uff da. Har også en stor og en liten. Og det er ikke alltid like lett å unngå krangel, selv om aldersforkjellen er stor.

Og ofte er det den store som får "skylda" siden de er store og forstår.

Ta en prat med henne, vær åpen om hva det gjør med deg når hun er sånn, og la henne komme med tanker på hvorfor hun oppfører seg på den måten. Pleier som regel å hjelpe her, for de er utrolig å sette ord på hva de føler, iallefall vår store jente. Og så lover vi hverandre å prøve å gjøre noe med situasjonen, begge må gjøre sitt.

 

Håper det går bedre med dere snart

[Mille**]

Takk! Klem tilbake...

[Mille**]

Hun kranglet ikke med lillesøstra, men med meg, og så ble lillesøster kjemperedd fordi storesøstra ropte og hylte og skreik....

 

Mannen min tok henne med ut på en biltur, får se hva som skjer....Får snakke sammen mer etter middag tror jeg, nå føler jeg meg bare helt maktesløs...

[Gjest]

Ja, jeg formulerte meg litt feil. Ser bare for meg situasjonen her i heimen, hehe. Lillegutt som gjerne vil låne alle tingene til storesøster, storesøster som blir sinna på lillebror for han ødelegger, og mor som kjefter på storesøster for hun er sinna på lillebror, hehe. Og så ender det med at mor og datter krangler, og begge blir like fortvila. Og da er det en god følelse når vi får satt oss ned og sagt unnskyld begge to. Tror det er viktig at de får se at vi også kan be om unnskyldning, at vi kan ta feil, men at det ikke er unnskyldning for at de skal oppføre seg dårlig for det. Og at de kan si unnskyld når de har oppført seg dårlig.

 

Gir deg en god klem. Og håper dere får ordnet opp snart.

[Mille**]

Joda, det er viktig å si unnskyld, i denne situasjonen fortjener jeg virkelig en klapp på skuldra for å ha klart å bevare roen i situasjonen. Hun har nå sagt unnskyld, men jeg er redd for at det ikke stikker så dypt...

 

Takk for klemmen