J...* -... HORMONER.. :( Langt syte/deppe innlegg..

[Anonym bruker]

Må vel si jeg har hatt et veldig lett svangerskap hittil- ikke noen plager av noe slag. Men nå sitter jeg her og føler meg helt i kjelleren alikvel.. Alt er liksom galt.. Samboeren har vært bort for å hjelpe søstra si hele helga (helt greit det, men savner han så inderlig..) Har blitt uvenner med bestefar, da han virkelig skuffet meg her om dagen-han begynte å rakke ned på samboer- som jeg trodde han likte. Ble så såra, grein i flere dager. og det henger nok i enda også.. Om han ikke har vært mann nok til å si det før -vi har vært sammen i to år, og jeg er 6 mnd på vei- ja da syns jeg han kunne ha holdt kjeft litt til. Hva f.. er vitsen liksom?.. Sambo syns jeg skulle reise til han igjen. (jeg måtte bare reise derfra forrige gang- da jeg kjente jeg fikk skikkelig grineanfall, begynte omtrent å hyperventilere i bilen hjem..)Men jeg syns bestefar kunne ha ringt å sagt at unnskyld- jeg har gått litt over streken, men det har han ikke gjort.. Han syns nok det er trist at det ble slik han også, og sa til mor og far at han nok sikkert ikke kom til å se meg noe mer. Er det bare jeg som er rar, som ikke reiser dit igjen, før han har bedt om unnskyldning etter å ha sittet å rakket og vært frekk mot samboern min? I mine øyne var han hvertfall det..

Bestefar skal opereres imårrå også, men syns ikke han fortjener å bare bli godsnakka med og at alt skal godtas bare fordi han er gammel og ikke frisk. Det er jo faktisk han selv som har satt seg i denne situasjonen syns jeg..

Men jeg er utrolig glad i han, det er jeg.. Blir bare så skuffa..

Det var dagens utblåsning, måtte bare få det ut. Om det er noen som har noen synspunkter tar jeg gjerne imot..

[Labambie]

Æsj! Jeg vet akkurat åssen du har det! Og nei,du skal ikke ringe bestefaren din å snakke med han. Han som har bæsja på spaden. Og det med at han er gammel,bør jo bare tale til at han ikke skal si sånt.

Vi hadde noe lignende her før i høst,det var søstera til sambo som spydde ut edder og galle om meg. At jeg styrte livet til sambo osv osv. Var liksom ikke grenser. Selvom hu sitter i rullestol,er ikke det noen unnskyldning til å snakke sånn. Jeg og hu er ikke på talefot,og kommer ikke til å komme på talefot med det første. Sånn idiotoppførsel skal iallfall ikke belønnes. Jeg vil heller ikke at den dama skal ha noe med baby å gjøre. MITT valg. Så lenge bestefaren din ikke kan krype til korset når han har gått så langt over grensa,så kan han jo ha det så godt! Da fortjener han heller ikke no fra deg og din samboer..

Send meg pm om du trenger å snakke! Klem

[Anonym bruker]

jo huff, syns du skal ta en prat med han da, går jo an å høre litt mer om hvorfor han sa det osv....

Tenk om d skjer no under operasjonen da, da sliter du sikkert med litt dårlig samvittighet resten a liveet, dessuten er han sikkert en gammel mann, og han er jo tross altbestefaren din. Folk er så egoistiske om dagen så syns du skal ta tak i det..

[Gjest]

Hei!

Var det som ble sagt så ille at du ikke kan ta kontakt?

Dra til han og snakk om hvor mye dette såret deg, og at du ikke helt forstod hvor han ville med kritikken.

Hvis han da ikke ber om unskyldning så må du valget om du ønsker kontakt eller ikke. Men la han i alle fall få muligheten til å si unskyld.

Hvis du gjør det på denne måten, så vil du nok føle at du i alle fall har prøvd. Han tørr garantert ikke ta kontakt med deg etter at dere kranglet. Det er ingen skam å ta det første steget!

[Anonym bruker]

HI her..

Han sa det nok fordi min samboer er endel eldre enn meg, og har 4 barn fra før. Også har man jo lest i allers (eller gud vet hvor) at kvinner blir utnyttet vet du.. (økonomisk altså) Herremin hatt, er det noen som utnytter noen økonomisk i det forholdet vårt så er det vel jeg som bør anmeldes der. Det er jo han som står for det meste av regninger ol, mens den stakkars usle lønna mi blir brukt opp på min kjære hobby hest hehe..

Det jeg ikke syns noe om er at han har gått i 2 år å gnagd på dette uten å si noe til meg. Min søster derimot har han snakket med ang min samboer! Syns han kunne ha tatt med seg synspunktene sine grava (ikke at jeg ønsker han dit såklart!), siden han ikke klarte å få sagt det til MEG før nå..

Men jeg får sove litt på det, og se hva jeg gjør. Er jo stusselig for bestemor også, om jeg ikke vil ha noe kontakt med han lenger. .

Tusen takk for svar foressten:) Det er liksom ikke så lett å diskutere dette i familien heller.. Og har ikke lyst til å plage sambo alt for mye med det heller, siden han sikkert føler seg som opphavet til problemet..

[Anonym bruker]

Huff...det er skikkelig vondt å bli så sviktet av nær familie, og jeg kan ikke fortelle deg hva du bør gjøre... Har opplevd nesten det samme selv. Min far oppførte seg skikkelig dårlig mot meg en gang, og jeg valgte da å ikke snakke med ham/ta kontakt før han ba om unnskyldning for det han hadde sagt/gjort. (Mine foreldre er skilt)

Det endte opp med at vi ikke hadde noen som helst form for kontakt i over 7 år.... Han snudde seg til og med bort fra meg hvis han så meg på gata eller bare snudde og gikk en annen vei.

 

Det hører med til historien at han sliter (og alltid har slitt) med en fryktelig vond oppvekst, og dermed har store problemer med å vise følelser og å snakke om ting som er litt vonde.

 

Til å begynne med var jeg mest sint. Så gikk jeg over til å være likegyldig, før det til slutt ble veldig vondt. Jeg sørget skikkelig over at far/datter-forholdet vårt ble ødelagt, men følte fortsatt at jeg fortjente en unnskyldning. Og jeg skulle i allefall ikke ta kontakt først.

 

Som sagt hørte jeg ikke noe fra ham på 7 år (fra jeg var 16 til jeg ble 23), før jeg plutselig fikk en SMS på bursdagen min i fjor. Der gratulerte han meg med bursdagen og ba fint om å få møte meg. Jeg sa ja, og dro dit dagen etter. Han fortalt at han hadde begynt i terapi, og at han hadde innsett hvor dum han hadde vært. Jeg må innrømme at jeg følte at jeg hadde like stor skyld i dette jeg også. Jeg hadde jo kunne prøvd å snakket med ham om det, men følte meg så sint og såret at det var utelukket. Når jeg begynte å angre litt på valget jeg hadde tatt, så var så mange år gått, at jeg ikke følte jeg kunne ta kontakt igjen.

 

Nå har vi hatt jevnlig kontakt i snart et år, og jeg begynner så smått å føle at vi har fått et nogenlunde godt forhold igjen. Men de 7 årene får jeg aldri tilbake, og jeg tror ikke vi får et normalt far/datter-forhold på mange år ennå. Mistet liksom følelsen av at han var pappaen min på de årene.

 

Så jeg synes du skal tenke godt på hva du egentlig vil. Bestefaren din er gammel, og det kan kanskje være for sent når du endelig innser at valget du tok var feil.

 

Dette ble fryktelig langt...!=P

Jeg håper du finner ut hva du vil og hva du synes er best for deg!=)

 

Lykke til videre.

[*~2barnsmamma~*]

Hmmm...den anonym-knappen kom litt i veien... skulle ikke være anonym altså!=)

[Anonym bruker]

HI her igjen.

Alt er vel relativt, men jeg syns det var såpass frekt sagt -det han sa, så jeg mener HAN bør ta det første steget.. De har tross alt tlf, og han skjønte jo at han såret meg.. Han er på sykehuset for operasjon idag, så jeg tenkte jeg kunne reise å snakke med bestemor (som ikke var hjemme da han luftet synspunktene sine forrige gang), så får vi se hvor det fører hen.

Huff, det er noe drit når det blir slik Men det er nok sikkert noe hormoner ute å går her også vil jeg tro.. Har hatt så mye å tenke på ellers også, og føler bare for å grine hele dagen:( og da jeg sa fra at jeg ikke kom på jobb idag, kjente jeg at jeg ble 10 kg lettere:) Tanken på å stå å smile og være høflig til kunder, med oppsvulma, røde øyer, i hele dag var ikke så fristende.. Begynner snart å lure på om jeg kan være deprimert..

[yvve73]

Vet du, jeg tror faktisk at mange menn i den generasjonen sliter med å krype til korset og si unnskyld. Han har tydligvis skjønt at han har såret deg, i og med at han regner med at han ikke får se deg igjen. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg tror du burde ta en prat med ham allikevel. Fortell ham at du ble veldig såret, og at du tross alt kjenner din mann bedre enn din bestefar gjør. Kanskje han bare er bekymret for deg, og bare har en litt klønete måte å vise det på. Jeg tror du også vil føle deg bedre etterpå hvis du snakket med ham. Og ta for all del en prat med bestemoren din. Kan jo hende hun kan hjelpe dere litt på vei.

 

Lykke til.

[Lars'a]

Hei der!

Har opplevd noe lignende selv i et tidligere forhold, og det er sårende. Nå var ikke jeg i den situasjonen at hormonene hærjet i kroppen da, så jeg hadde kanskje en fordel når det gjaldt å takle situasjonen )

 

Min tanke om det hele er at besteforeldre har holdninger og opplevelser som er så langt fra dagens virkelighet som den kan komme. De vokste opp på 40 og 50 tallet, og gudene skal vite at mye har forandret seg siden den gang! Og hormoner vet han vel knapt hva er ) Tror ikke mennene i den generasjonen fikk så mye info om slikt når konene var gravide. Selv om det han sa var veldig sårende, synes jeg du skal ta det med en klype salt, og heller le av det hele, han vet jo tydeligvis ikke hva han snakker om... Selv har jeg også uendelig respekt overfor mine besteforeldre. De er døde nå, og man skal jo ikke snakke stygt om dem, men jeg har hatt mange fighter med morfar. Han var håpløst gammeldags, og hadde noen holdninger som jeg bare ikke kunne eller ville akseptere både når det gjaldt kvinner og barn. Men jeg elsket han over alt på jord likevel, og har en endeløs respekt for det han utrettet i livet sitt. Jeg fant tidlig ut at her var det bare å svelge både kameler og flodhester, og til slutt lo han også av våre uenigheter. Og tro meg, det er værdt det. Når de er borte er det for sent å angre....

Mitt råd er derfor at du prøver å svelge stoltheten din, ringer han eller drar på besøk, sier at du ikke likte det han sa, men gir han en klem og sier at du er glad i han likevel. Det er lov å være uenig i ting, men han bør få vite hva du synes....

Uansett, lykke til, håper det ordner seg for dere )