Han skal si ifra...altså intet nytt under solen...

[Jumpy]

Heisan.

Frøkna, BareIne, SnartKlar? og alle dere andre...

 

Ja, så har vi snakket om det igjen da. Han sier han føler dette temaet ligger som en kreftsvulst i forholdet vårt...(intet mindre..). Og altså, selv om jeg har latt det ligge lenge nå, så er det samme reaksjon når jeg tar opp temaet barn. Jeg ba om å ha en voksen samtale om teamet, men han sier tvert at det er ingen ting å diskutere. Som han sier, han har tidligere sagt at han skal si ifra når status har endret seg (altså når han er klar) og før det er det ingen ting å snakke om. Fikk allikevel snakket litt og jeg prøvde å forklare at det er viktig for meg å allikevel ha en viss dialog. For eksempel ba jeg han forklare hvorfor han ikke er klar. Svar: Han er for det første ikke klar for det ansvaret, og det er ikke plass til barn i livet hans. Føler rett og slett ikke at han vil ha ansvaret det medbringer. Føler allerede idag at han ikke har tid og energi til å være med på alt det han har lyst til, og ser at med en unge blir det enda verre. Refererer til alle kompiser som har barn, og hvor lite tid de har til alt mulig.

 

Konklusjon: jeg innser at dette ikke kommer til å endre seg med det første. Jeg må rett og slett ta et valg: enten ha tro på at han med tida blir klar, men tålmodig vente på han eller gå. Det siste er ikke et alternativ, jeg vil ikke gå. Men jeg må rett og slett innse at jeg ikke blir mor med det første. Jeg får ikke barn innen jeg er 32 år.. Veldig lite sannsynlig ihvertfall. Jeg må fortsatt vurdere om jeg skal slutte på pillen for å presse han til å tenke, men etter samtalen idag tror jeg ikke det er noe lurt. (huff, jeg vet egentlig ikke hva som er lurt). Jeg er vel tilbake der jeg var tidligere, nemlig at jeg bare må innse tingenes tilstand og la han få den tiden han trenger. Han ble temmelig arg da jeg insinuerte at han ikke tenker på det i det hele tatt, så han har det tydeligvis kanskje litt i tankene, men da dreier det seg vel mest om hvor lite han ønsker det frykter jeg. Kom på nå at jeg kanskje skal spørre han om nettopp dette: når han tenker på temaet barn, hva tenker han egentlig?

 

Vel jenter, jeg tror egentlig jeg skal ligge unna dette forumet en stund fremover. Jeg innser nemlig at det ikke gjør ting noe bedre for meg å bruke så mye energi på dette.

 

Håper ikke vi mister kontakten av den grunn, og at dere er her på forumet når jeg trenger dere. Kanskje tar jeg kontakt med dere jeg har mailen til på msn en dag. Men akkurat nå føler jeg at jeg for min egen skyld bare må la temaet ligge. Min kjære er ikke klar. Langt ifra, og jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre for å fremskynde prosessen, han må rett og slett bli klar av seg selv. Og det er sånn sett allikevel en ting jeg kan gjøre, nemlig å bidra til å gi han følelesen av at han strekker til i sitt eget liv ved å ha tid til det han har lyst til.

 

Faen, at det skal være slik. Kjenner jeg blir så forbannet på han også, for det er så tullete å tro at man noen gang er klar. Det er noe man blir ved å få barn tror jeg, ikke noe man nødvendigvis er før ungen er der.

 

Jeg blir ikke gravid i år, kanskje neste år, kanskje ikke.

 

Vi snakkes jenter.

Stor klem fra meg )

[Tweak]

Huff, jeg føler virkelig med deg!

 

Jeg synes at han burde være klar over at du nå ofrer MYE med å ta hensyn til hans manglende energi og ansvarskompetanse! Og han burde få vite at han versågod bør begynne å ta hensyn til deg og dine ønsker. Tiden begynner å renne ut, siden du er over 30 allerede og kanskje vil ha mer enn ett barn før det er for sent. Tenk om det ikke klaffer naturlig? Han burde begynne å virkelig forberede seg på at du vil ha barn i livet.

 

Du kan gjøre som meg... jeg har sluttet på pillen for å se om kroppen fungerer slik at kroppen skal være mest mulig klar når vi endelig begynner å prøve. Da er det for meg nemlig ingen tid å miste! (øh, jeg er "bare" 25, så den logikken passer bedre for deg enn meg, he he...)

 

Lykke til!

[Jumpy]

Takk! Ja, jeg må nok gjøre det etterhvert. Får gi det litt tid nå, også slutte med samme argumentasjon. Jeg vil jo faktisk gjerne vite om kroppen min faktisk fungerer...

 

Er litt der nå at jeg ikke orker å bli lei meg en gang. Føler ingen argumentasjon hjelper, og han er fullt klar over min aldre og at det kan ta tid. Men for å være ærlig virker det som han gir faen idet!

 

.............................

 

 

[-Mariposa-]

En kreftsvulst i forholdet? Det var sterke ord... Nei, dette var leit å høre Jumpy. Jeg forstår veldig godt at du trenger en pause fra "babykjøret". Jeg merker selv at jeg blir mer uttafor i forhold til babyer hvis jeg er her inne for mye. Det er virkelig ikke lett for meg som ikke kjenner dere å skulle ha en mening om det dere går gjennom, men for å si det sånn: jeg unner ingen å skulle ha det sånn som du har det nå. Om det hadde vært meg som hadde en mann som fortsatt tenkte sånn når han var godt over 30 så hadde jeg nok tenkt lenge og hardt på om jeg skulle bli i forholdet. Men 10 år er jo nesten et helt liv og man "kaster" ikke bort et helt liv på den måten. Vanskelig vanskelig. Huff.

Jeg skjønner godt du blir forbanna på ham. Han har jo sin fulle rett til sine tanker og meninger, men for ham er det jo ikke noe "problem". Han kan bli far til han er over 80 eller noe, men vi kan jo ikke det.. Åååå, får lyst til å banke litt fornuft og følelser (babyfølelser altså) inn i skallen på ham.

Håper du stikker innom her når du føler deg mer klar og at jeg ser deg på msn??

 

[jinta86]

hey. så synd att du "forlater" oss er kjedelig når det blir sånn.. er ikke sånn det skal vere da.. skal tenke på deg og håper jeg snart ser deg her inne igjen.. masse klemmer