Hvordan skal jeg bli en bedre samboer?

[Gjest]

Nå har jeg hatt et mareritt igjen:( .Denne gangen drømte jeg at jeg og sambo hadde en krangel."Hvorfor bor du sammen med oss da da? vi kunne likevel tatt av oss ringene!!" Sa jeg og tok av meg ringen og viste han,for å se reaksjonen hans.D resulterte i at han KASTET ringen sin på meg:( .

 

vi har ikke hatt d så greit en stund nå.Han har et alkoholproblem,men har heldigvis begynt med antabus igjen.Han har vært plaget med angst,men ble bra av d i juli.Nå har han vært dårlig helt siden forrige onsdag,altså ikke onsdag i den uken som har gått,men forrige.Han har vært oppblåst,kvalm og hatt diare`,men diare`har han hatt en god stund lengre.jeg har trodd han har fått magesår eller noe med leveren pga diareèn og magesmerter som han også har hatt en stund nå.

 

på mandag som var sa han at han trodde nervene holder på å klikke igjen.Da skjønte jeg hvorfor han har vært så dårlig(ikke diareèn og magesmertene,de tror jeg fremdeles kan f.eks leversvikt).Han har også hatt et ENORMT søvnbehov siden den onsdagen,ligger stooore deler av dagen,han bruker å være på et dagsenter(der har jeg og begynt,2 dgr i uka),han går der 3 dgr i uka.og hver gang han kommer derfra går han og legger seg med en gang han kommer inn døra.Til og med når jeg kommer hjem derfra,er d d første han gjør å gå og legge seg.Han har datra vår på nesten 23 mnd når jeg er der.Da er han hos sin mor.og han blir veeeldig sliten av henne,datra vår altså,hun er ganske krevende,hyper så d holder + at hun er veldig rampete OG spiser veldig lite.Det er veldig sårende at han ligger så mye,vi har nesten ikke kontakt mer.Men jeg sier ingenting om d til han altså.En kveld sovnet han halv 8 fullt påkledd og med s.romsdøra på vidt gap,våknet igjen ca 12,han sover også veldig ustabilt,det er sjelden han sovner med en gang og vokner stadigvekk.

 

og de gangene han er oppe sitter han med bøyd hode og depper,sier omtrent ingenting.og vis han i d hele tatt sier noe,er d alltid med sur tone og kjefting noen ganger,særlig på min 10-årige sønn(som han ikke er far til).i forigårs når jeg holdt på å lage middag,tenkte jeg ta en bittelitt større kasserolle for det var litt for mye poteter til den minste trodde jeg.og d reagerte han på,ville hjelpe meg for jeg trengte hjelp.jeg kunne jo ingenting,sa han.D såret meg.Jeg har veldig lavt selvbilde,noe han vet.jeg begynte å gråte og sa jeg visste at jeg ikke kunne noe.og lovte å skjerpe meg.

 

senere,da jeg skulle legge datra vår for kvelden,skulle hun gi han godnattkos.Men hun ville ikke og bare makket på fanget hans og herjet.Gjemte ansiktet sitt i hendene når hun skulle få kos,d bruker hun til vanlig og.D er jo bare søtt d da.Men slitsomt at hun er så hyper.og den reaksjonen på han da: Ga henne en sånn kjapp hard kos og rykket henne fort bort til meg.Ta den ungen nå...da sprakk d for meg."Hva tenker du meg egentlig? Er d noe som feiler hodet ditt eller?"sa jeg.jeg visste ikke hva jeg sa.jeg har alltid prøvd å passe munnen min.for han tåler ikke så mye.Særlig ikke nå når han er dårlig.og de ordene de skulle jeg aldri sagt! Angrer bittert!

 

han dro hjem til sin mor en stund etter og var der den natta...Heldigvis kom han hjem dagen etter,i går.sitter med bøyd hode og depper omtrent hele tiden,kjefter og er sur,ligger omtrent hele dagen,sover mye men ustabilt.oppblåst mage og kvalm..Kan han være deprimert?

 

i går kveld da han var oppe en snartur,nevnte han at han fikk jo ikke lov til noe..jeg sa med rolig stemme hele tiden,"Hva mente du nå?D er jo ikke så mye du ikke får lov til ! D eneste jeg ikke vil han skal gjør er å drikke,være alene med en spesiell venninne av han,begynne på sjøen igjen og bli trailersjåfør,de 2 siste tingene er pga at jeg vil ikke være alenemor så mye av tiden og får jo nesten ikke se han da.Dessuten vet han at han ikke greier d pga ryggen."kan du ikke snakke litt med meg da,og fortelle meg hva du tenker på"sa jeg.Men som vanlig sitter han med bøyd hode og vil ikke snakke.Men så sa han nei,d ville han ikke."D hjelper deg ikke vist du ikke snakker,sa jeg.Han gikk og la seg igjen da.Jeg gikk etter og sa med rolig stemme at jeg ville han skulle snakke med meg.Han skulle få lov å legge seg,vi kunne snakke sammen om d i morgen(i dag) sa jeg.Ok sa han stille.Han tok ihvertfall på meg da,strøk meg forsiktig på ryggen.Men jeg tviler på at han vil snakke.jeg er så redd han vil flytte fra meg,at han ikke vet hvordan han skal si d,at d er d han mente med at han ikke fikk lov til noe..

 

i går da han kom hjem fra mora sa spurte jeg om vi kunne dra på den festen(alkoholfritt,så vidt jeg vet)i byen som var i går kveld.At vi da kunne være med moren han i natt og hun kunne passe barna.Vi trengte tid for oss selv,uten barna sa jeg.Nei,d ville han ikke,sa han.jeg følte d som at han ikke ville finne på noe med meg..og d sa jeg til han,men d svarte han ikke på.

 

Hva skal jeg gjøre for å bli en bedre samboer? Jeg greier ikke legge meg om kvelden heller,skal gjøre 100 ting først.og lat er jeg,er så rotete her.Må skjerpe meg! Hadde jeg greid d..Jeg tror jeg har add eller noe,og d får jeg stadig høre syt om,at jeg snakker om d hele tiden..jeg føler jeg ikke får noe støtte.Men jeg nevner ikke add/adhd lengre etter at han sa de ordene.

[Bollefjert:OD]

Det virker ikke som du eller samboeren din har det noe godt. Noe plager samboeren din og ut fra det du skriver kan det godt være at han er deperimert eller at han sliter psykisk på en eller annen måte. Det er ikke rart at du har det vanskelig. Jeg ville også hatt det vanskelig om jeg var i din situasjon.

 

Så godt at du greier å sette deg ned å skrive hvordan du har det. Du virker absolut ikke dum. Du spør oss her inne om hvordan du kan bli en bedre samboer, men jeg tror du heller må spørre deg selv hvordan du og samboeren skal få det bedre sammen, for det virker ikke som om du har det noe bra heller.

 

Hvis jeg var deg ville jeg kontaktet familievernkontoret i ditt distrikt slik at dere får hjelp til å snakke sammen og samboeren din bør kontakte sin fastlege og fortelle hvordan han har det.

 

Lykke til!

 

 

[klg,2 boys now:)]

hadde jeg vært deg ville jeg tatt med samboeren på en sikkelig lege sjekk.tror ikke det er normalt å ha det sånn.men som hun sier hun over her,tror nok ikke det er bare du som bli en bedre samboer tror nok dere sammen bør få det bedre...

 

lykke til

[Gjest]

Det er jo IKKE DU som må bli en bedre samboer! Han må begynne å ta ansvar for seg selv og sin familie. Først og fremst må han komme seg til legen for å få sjekket ut de fysiske og psykiske tingene han sliter med. Er han ikke frisk vil han aldri orke å bidra til et bedre forhold heller.

 

Ellers har jeg ikke så mange tips, men kanskje dere trenger hjelp til å få snakket sammen? Det har jeg innsett må til her hjemme. Hvis man ikke har hatt en bra kommunikasjon på lenge kan litt veiledning være det som skal til. I tillegg høres det ut som han trenger noen sunne interesser i hverdagen.

 

Masse lykke til:)

[Gjest]

Takk for svar.jeg har hatt d veldig vanskelig i dag.Har vært så deprimert.Hatt sånn skyldfølelse pga d jeg sa.Trodde ikke han ville tilgi meg.For han svarte ikke når jeg sa at jeg angrer bittert på de ordene og ba han tilgi meg.Men en stund etter sa han at han ville vi skulle begynne på nytt igjen.Jeg ble så lettet..Håper d går bedre etterhvert..

 

Ja,vi skulle hatt noen samtaler på familievernkontoret.jeg nevnte d en gang for lenge siden,men da ville han ikke.Håper han vil nå! D trenger vi virkelig! Og vi trenger å gjøre noe sammen,bare vi 2,uten barn.vi har barnefri hver 3 helg,da er barna på avlastning.D er ikke så ofte vi har gjort noe ekstra kjekt sammen da,går hjemme her,eller er på besøk hos hans mor,bare d vanlige..

 

Neste helg skal de på avlastning igjen og da HÅPER jeg at vi kan finne på noe ekstra! men har ikke peiling på hva..Noen forslag? Alle forslag mottas med takk!

[Gjest]

ingen som har noen tips på hva vi kan gjøre i helga?