Kan dere som har prøvd lenge se hit litt...??

[Jelly Belly]

All denne prøvingen begynner og tære skikkelig på meg. Små oppturer og store nedturer gjør sitt til at tårene renner lett..

I et par uker nå har alt bare vært ekstra sårt og jeg gråter og gråter uten og helt skjønne hvorfor!

Lurer på om det er flere som har opplevd dette??? Noen som kan trøste og si at det går snart over og er helt normalt??

 

Nå er en veldig nær venninde av meg gravid, og jeg unner henne det så utrolig. Alikevel klarer jeg ikke la vær å begynne og gråte fordi jeg også så gjerne vil. Føler meg så egoistisk og dum, for hun fortjener det så abslolutt!!

 

Uff...

[Gjest]

Har du prøvd lenge da nickeline?

 

Vi har prøvd siden slutten av juli i fjor og det klaffer ikke. Vært gjennom utredning begge to og ingenting galt å finne. Den ene etter den andre av venner og nær familie blir gravid, men ikke oss.

 

Har hatt mine nedturer...mange av dem faktisk. Men nå har jeg startet med akupunktur og vi har gått til det steget at vi skal sende inn søknad om prøverør. Nytter ikke sitte på rævva og bli deprimert, men gjøre noe med problemet.

 

Det blir ikke enklere av den grunn at testene forblir negative og graviditet uteblir. Man vil uansett ha sine nedturer. Sånn er det bare. Og da er det utrolig godt å ha noen å prate med Bim er bra å ha til sånt Det er ikke alltid man føler man kan snakke med venner og familie om alle sånne ting.

 

[dollypopp *tvillinggravid*]

Skjønner deg veldig godt!!prøvd i snart 2,5 år nå ikke ikke fått så mye

som èn positiv test....

det som holder motet oppe her er at vi har nye ting å se fram til hele

tiden.først var det utredning,pergo,Lap og så AIH forsøk.nå skal vi straks

inn til IVF.har jo liksom litt troen hver gang vi prøver noe nytt.

og etter hvert som tiden går blir jo sjansen egentlig litt større.det sies jo at

bare 10% ikke har fått det til etter 2 års prøving,og man er jo max uheldig

hvis man faller innenfor de 10%....

 

ellers går det vel litt opp og ned for alle.jeg hadde en periode før jul i fjor

som jeg var skikkelig deppa.hjalp ikke at ALLE rundt meg ble gravide

heller....(kjenner 10 stykker som fikk baby i år).

men så skjer det andre ting i livet som tar bort fokusen og man må bare

bestemme seg for at det her ikke skal ødelegge tiden din.måtte kutte ut

bim og bare tvinge meg selv til å se fremover og fokusere på andre

ting.begynte å planlegge ferie,noe gubben fikk merke på lommeboka...hehe.

men det hjalp.

 

har dere vært til utredning og sånn?

håper det klaffer for dere også snart!tar på å være langtidsprøver!

[Jelly Belly]

 

Tja.. Skal vi se!

Jeg sluttet på prevansjon i mars 2003. Begynte og prøve aktivt i januar 2006. Fra januar 2007 har jeg gått på pergokurer annenhver syklus, men hittil har det ikke hjulpet. Jeg har pco, noe jeg har vært klar over mer eller mindre hele tiden.

 

Skal inn til lap i slutten av mnd, og etter den er det IVF neste..

 

Så jeg har ikke sittet så mye på ræva!

[Jelly Belly]

 

Jeg var veldig uheldig med sykehuset nå etter jeg fikk første pergokuren. Jeg fikk bare en kur, så skulle jeg tilbake i mai... Ringte flere ganger, men fikk beskjed om at legen ville komtakte meg. Jaja.. Klarte og mase til meg mer pergo, og ble innkalt til en annen lege. Da hadde datoen rukket og bli 03. september.

 

Da vi var der nå fikk vi besjked om at heretter skulle det skje noe hele tiden. Fikk to pergokurer til jeg skulle ta og legen bestilte time til lap samtidig som vi ordnet med time til sædprøve.

Så nå er jeg i pergosyklus, typen skal inn og sjekke svømmere 10.10, jeg skal til lap i slutten av mnd og etter det blir det og sende inn papirer til IVF.

 

Legen lovte meg noe å se frem til i ventetiden mot IVF også, for jeg skulle ha noe nytt og se frem til hele tiden!!

Hun skulle høre med riksen hva annet de kunne tilby..

 

Jeg vet jeg har vært max uheldig hittil, alt har tatt mye lenger tid enn det det egentlig skal. Men nå retter sykehuset opp i feilen og jeg føler jeg blir både hørt og forstått!

[*Lykkelita*2barnsmor]

Vi har prøvd i ca ett år. Det er ikke sånn kjempelenge, men føles lenge for meg..... Har det akkurat som du.

 

En av mine aller beste venninner er gravid nå, og jeg gruer meg til jeg skal se henne igjen, og det er leit. Er så redd for å ikke klare å være ordentlig glad på hennes vegne. Hun kan jo ikke noe for at jeg ikke blir gravid. Men det er så utrolig sårt.... Tenkte kanskje å nevne det for henne, slik at hun også forstår at jeg ER glad, men samtidig litt trist også. Tror hun forstår det, men gruer meg til å si det likevel... og det er så dumt, for jeg er så utrolig glad i henne!

[En rosa og en blå :)]

jeg kjenner noen som har slitet og de har gått til en i drammen og fått hjelp, det har funket kanskje prøve det hvis dere er villig til prøve alt han heter jon

[Jelly Belly]

 

Akkurat sånn jeg har det også!!! Jeg skal treffe henne ikveld, og VET allerede at jeg kommer tilå begynne og gråte. Noe som er fryktelig dumt da INGEN vet at hun er gravid.. Hun testet pos idag!!

Og som sagt, jeg er såååååå glad på hennes vegne, men likevel får jeg en liten ekkel klump i halsen.

 

Snakket med henne på msn i stad og hun sa hun hadde så dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte det. Sa at det skulle hun ikke ha, for det var jo ikke hennes feil at jeg ikke klarte det!!!

Er så redd for at jeg ikke skal klare og holde masken ikveld og at jeg skal ødelegge dagen for dem..

[Jelly Belly]

 

Rettelse:

 

Snakket med henne på msn i stad og hun sa hun hadde så dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte det. Sa at det skulle hun ikke ha, for det var jo ikke hennes feil at jeg ikke klarte det!!! Og at jeg var overlykkelig på deres vegne og alt!! (Jeg sendte melding til henne inatt og krysset fingre for at det skulle klaffe.. Jeg ville virkelig hun skulle være gravid!!)

Er så redd for at jeg skal begynne og gråte likevel og ødelegge dagen for de..

[*Lykkelita*2barnsmor]

Forstår veldig godt den følelsen. Men jeg tror også at hun (og min venninne også) kan forstå at vi synes det er leit, og at vi samtidig innerst inne ER glade. Men synes det er kjempevanskelig...... :-(

[dollypopp *tvillinggravid*]

Merkelig at de ikke sjekker svømmerne før du får full utredning.

hvis de finner noe der så kunne du jo sluppet alt det.

 

lykke til på Lap og velkommen etter som IVF`er.

håper dere slipper å hoppe på karusellen!!

[Jelly Belly]

 

Ja jeg synes også det er litt rart!!

Men de har jo vist hele tiden at jeg hadde pco og veeeeeeldig sjeldne menstruasjoner. Og sambo gjorde hun han var sammen med før meg gravid, så jeg tror de bare gikk utifra at jeg var problemet!

 

Legen min mente man var veldig fruktbar etter lap, så jeg tror vi skal prøve ca 3-4 mnd etter det før det blir IVF. Håper bare soldatene til sambo marsjerer... Har ikke turt og tenke noe annet!!!

 

Men men.. Vi skal ha klaff denne mnd vi!

[babyT]

Hei nickeline80

 

Vi har prøvd i 15 mnd nå uten å lykkes, og i løpet av den tida har det vært mange nedturer (særlig etter at vi runda ett år med prøving), så vet hvor vondt det er.

 

eneste rådet jeg har å gi er å prøve å fokusere på det som er positivt i livet ditt. Prøver selv på det, men vet at det ikke alltid er like lett. Noen dager er bare helsvarte :-(

 

Det er jo bra at dere er igang med utredning. Det hjelper hvertfall litt for meg at VI er igang. Da vet jeg at vi tar tak i saken og aktivt gjør noe.

 

Var til laparoskopi i april og der fant de endometriose og at eggstokkene var glaserte (det vil si helt tette). Brant hull på dem. Fikk også resept på pergo, og skal straks igang med min 5. doble kur. Mannen har levert sin test, og vi venter spent på svaret på den.

 

Håper virkelig for deres del at lap er det som skal til. Er mest inne på babyverden til vanlig, og der er det ei som nettopp har testa positivt. 5 uker etter lap. Da hadde de prøvd i to år tror jeg. Så det er absolutt håp!

 

Lykke til!

[bridezilla]

Kjære nickeline! Husk at barn og alt det er av de viktigste ting i livet. Man merker jo spesielt det når man prøver og prøver, man tar det ikke som en selvfølge som mange andre gjør. Når man har hormoner som flyter rundt i kroppen, opp og nedturer, håp og skuffelse, så er det bare normalt at i noen perioder føler du deg sånn. Ingenting er så sårbart som når vi kvinner ikke får barn! Jeg har aldri forstått det før jeg nå er i samme situasjon. Har en fornuftig psykolog i nær familie og det hjelper å få vite at dette er naturlige reaksjoner. Det er fordi du er et menneske med et godt utviklet sjelsliv at det blir sånn. Noen perioder er du sterk, andre perioder må du få kjenne på følelsene dine.

Selv jobber jeg med barn og nyfødte hele dagen, etter SA var det nesten umenneskelig å gå på jobb.....og venninner og familie får barn i pose og sekk!!!

Hold ut, og gråt når du må (se en trist film og få det ut), men husk at livet går videre (og jeg håper du har en snill og god mann!!)

 

Klem!