Grinehjelp

[Svartengel, 3 år og spira satt]

Noen som kan hjelpe meg på en eller annen måte??

Jeg er 18 år, ca 5 år med verpesyke og student. går siste året skole før jeg går ut i lærling. Min samboer(1 år) og forlovede, er ikke klar for barn. han vil vi skal vente i minst 3 år til. Men jg tror jeg sprekker før det. har alltid hatt STOR interesse for barn. Alle i klassa trodde det var jeg som kom til å bli gravid først (jg ble slått) og jeg ville gjerne leve opp til det. Har alltid drømt om å få barn tidlig og nå har jeg visst blitt sprø.

 

Ser jeg babytøy, gravide damer ol får jeg tårer i øya og det skjærer i hjertet. alt virker som et hån mot at jeg ikke "får lov".

 

 

Er det andre som har det på samme måte???? Eller som har råd eller trøstende ord??

Alt er veldig velkomment

 

gærningen

[Gjest]

Hei!

Det er ikke godt å ha en mann som ikke er klar! En føler. som d sier, seg veldig alene, og alle remedier rundt en, vil minne en om det en ikke kan få. Slikt er vondt.

 

Du trodde kanskje selv også at du kom til å bli førstemann i klassen med baby, og når det ikke slo gjennom, da er det ikke så rart at kroppen og hodet reagerer. Helt normalt!

 

Jeg ser på alderen at du er 18 år, og jeg kan huske tilbake til den tiden selv. Gikk på skole og en av hobbyene vi hadde i jentegjengen, det var å titte på barnevogner. Ikke få gangene at vi var innom barnebutikken for å få oss en prøvetur!

 

Ellers ser jeg jo at du ikke har vært samboer så lenge, og det er kanskje en grunn til at han har lyst til å vente i tre år. Når tre år har gått, da er du ferdig på skole, og ferdig med fag/svenneprøven. Mest sannsynlig har du fått deg en jobb, og klart å opparbeide deg retten til permisjonspenger. En fast jobb har du nok også fått, og slipper å tenke på hvor du skal få penger fra etter at permisjonstiden er over.

Vet du, jeg synes også du bør vente i tre år. Tenk - da er du fremdeles meeeeeget ung! Du har også en utdannelse og dere har opparbeidet dere et langt og godt samboerskap!

Kroppen din er fremdeles midt i beste ess når det gjelder fruktbarhet, og du kommer til å være en ung mor! Ikke for ung heller, i manges øyne!

 

Jeg tenker at om du hadde vært min datter, da ville jeg satt stor pris på at du ble "ordentlig voksen" selv først; gjorde deg ferdig med utdannelsen (videregående i det minste, ville aldri kreve at du skulle ta høyere utdannelse enn det, men at du skulle fullføre videregående opplæringsprogram).

 

Jeg ville da glede meg svært over å bli mormor i en så ung alder (regner med at du har nokså unge og spreke foreldre, siden du selv er såpass ung).

 

Og det at det skjærer i hjertet når du ser babytøy, det kjenner jeg meg godt igjen i! Hender av og til at jeg kjøper noen av plaggene jeg ser også!

 

Jeg mener ikke at du skal bruke ungdomstiden din på å feste fra deg og slike ting, det er ikke alle som har det behovet. Men jeg mener du bør bli litt eldre først; gjøre deg ferdig med skolegangen din, være samboer en stund til først.

 

Det er heeeeelt normalt å ha slike tanker i den alderen! Men tenk; du er fremdeles svææææært ung om tre år! Noen jeg kjenner fikk barn da de var 21 og 22, og de var jo superspreke mammaer!

 

Og tenk så mye du kan forberede deg på nå! Spare opp penger, evt litt tøy, forberede kroppen: fysisk og psykisk!

 

Mitt råd til deg er: prøv å nye ungdomstiden: gjør det du har lyst til, men gjør ferdig utdannelsen nå!

Etabler en ordentlig vennekrets, for det er vanskelug å etablere i senere år. Det er "liksom naturlig" å etablere vennekrets på skolen.

 

Og en baby i undervisningssammenheng: det er svær plagsomt for medstudenter, dessverre. Greit at de sitter der og sier ikke mye, eller ligger der, men fokuset glir likevel over på de. Og det er ikke noe særlig. I tillegg er de ofte et uromoment for foreleserne å ha en baby i klasserommet.

 

Nyt ungdomstiden din, respekter mannen, og du kommer til å bli den sprekeste og kryeste mammaen om tre år!

 

Velmente ord, og en kjempestor klem fra Ine!

[Svartengel, 3 år og spira satt]

takk for fine ord:)