Hvordan klare å samarbeide under slike forhold?

[Anonym bruker]

er det noen som har en ustabil part å forholde seg til?

far til sønnen min lever mer eller mindre i sin egen verden, gjør som han vil og lager seg egne vudereinger av ting.. han har en del psykopatiske trekk.. hvordan skla jeg klare å samarbeide med han for å gjøre det beste for barnet vårt???

Jeg kjenner meg så rådvill, han er et menneske som ingen kan rikke på når han først har bestemt seg..

Det er så vondt å tenke på i forholdet til barnet.Noen som kjenner seg igjen eller har noen råd???

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Det som du skriver der er nett som jeg skulle skrive det selv. Det jeg gjør med tanke på barna er at jeg skriver ned alt som skjer, alt som jeg kan bruke mot han senere er notert. En dag håper jeg å kunne flytte langt fra han så jeg slipper den kontakten vi har nå. Han er kontrollerende og sjalu og sjekker om jeg har mannebesøk nesten hver kveld Tar jeg ikke tlf en kveld så kan jeg vere sikker på han dukker opp etter kort stund og detter inn døren som om han fortsatt bodde her. Samarbeidet med barna går ganske greit men han gjør mye som jeg hater at han gjør, men har tenkt å se det gjennom fingrene en stund til. Til jeg har "bevis" på at han er ikke egnet som den faren ungene "fortjener". Han vil vere far når han selv synes det passer.

Kansje ikke dette du var ute etter men du er ikke alene om å ha en "gal" ex.

 

[Anonym bruker]

far til mine barn er psykisk syk, og da vi gikk fra hverandre var det ett sant helvete. Det som hjalp mest var ett møte med familievernkontoret og barneværnet. Jeg hadde en samtale med de to (samtidig) for å få råd og veiledning. Jeg følte meg skikkelig hjelpesløs, og ante ikke hva jeg burde gjøre.Barneværnet laget ingen sak på det, for å lage en sak må det en bekjymringsmld til. Far tok tegningen, og ble litt mer medgjørlig.(litt)Men jeg fikk mer selvtilitt og torde å stå for det jeg mente var rett for våre barn.

 

*Skriv ned alt du mener har relevans, kan ha noe med saken å gjøre osv. Skriv ned dato, klokkeslett, vitner osv. Og gjem notatene godt bort, evt ta kopi og legg de hos en venn.

Hva trusler han kommer med

Avtaler han ikke holder

Hvordan barnet reagerer på han osv.....

 

*Mener du det ikke er trygt for ditt barn å være hos han, ikke send barnet ditt til han. Sender du barnet til han, viser du at du mener det er trygt å være hos han. Blir det rettsak, får du dette tilbake mot deg. En god mor sender ikke barnet frivillig til noen en mener det ikke har det godt hos.

 

*Snakk med lege, helsestasjon osv så de får dette inn i juornalen.Familievernkontor. Ta først en samtale alene, og så be om at far også blir med til en felles samtale.

 

Jeg aner ikke hvor gammelt barnet er. Men er det så stort at det kan ha fått med seg masse, tatt skade eller forandret seg pga far ville jeg bedt fastlegen om å sende henvisning til BUP for en utredning. Jeg fikk dette på mi eldste. Det var noe der, men det som var klarer jeg å ta hand om. Fått god veiledning, og støtte. Jeg føler meg trygg på det jeg mener er rett for mine barn og det er til det beste for dem. Da jenta var til utredning der gikk det virkelig opp for far hvordan ståa var. Han var også til samtale, og ble tittet på mens hans var med barnet. Han har lagt seg helt flat etter det, og følger med på og hører på hva jeg har å si når det kommer til barna. Jeg har nekta å la ungene komme til han noen ganger, når jeg ser og hører på han at han er høyt oppe eller langt nede. Noe han har blitt flinkt til å skjønne selv nå også.

men det er ikke bare rosenrødt. Det er mange tunge ting enda, og det tror jeg det alltid kommer til å være. Men ting er lettere. Jeg kan ikke forandre barnas far, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å beskytte mine barn og gjøre samværet mellom far og barn så godt som overhode mulig.

 

Så mitt råd, søk hjelp! Spør deg til råds, og be folk om hjelp så du kan få krefter nok til å kjempe kampen for det du mener er best for dine barn. En rettsak er heller ingen undergang, ønsker han det la han få det. Det er heller ingen krise om du ikke vinner alt du vil i en rettsak, men da har du gjort det du kan for at ungene skal få det så godt som du mener. Da har du ren samvittighet, og du kan slippe å tenke i ettertid at du ikke gjorde nok selv om du viste du burde. Så lenge en vet en gjør alt en kan, skal en være fornøyd og stolt over seg selv.