Når Biomor er i en livskrise...

[Gjest]

Hei. Hører egentlig ikke til her, men har skjønt at det er her jeg kan få saklige, reflekterte svar, uten å bli hetset eller angrepet for å ha uttrykt meg uklart..

 

Jeg er sammen med gledesmannen, og han har en nydelig datter fra tidligere forhold (storeM). Vi har også en sønn sammen (lilleM). StoreM bor hos oss 50% og vi har et godt samarbeid med moren og hennes samboer.

 

Nå har det seg sånn at biomor er i en livskrise, dvs hun er til utredning nå, for en veldig alvorlig sykdom, som kan, dersom hun får diagnosen, bety at hun om kort tid ikke vil være i stand til å ta vare på barna sine, og mest sannsynlig ikke leve så mange årene til. Men dette er stadig under utredning, og det er kun èn prøve som indikerer noe slikt. Ikke noen av de andre testene, foreløpig.

 

Jeg har veldig stor forståelse for hennes angst for å få en slik diagnose, og jeg skjønner at hun da trenger familien rundt seg. Men det jeg ikke forstår er at hun nå stadig søker trøst hos sin eks, gledesmannen min. Og de kan snakke i timer på telefonen, sender hun ham en melding, så legger han fra seg alt (også barna) for å snakke med henne og trøste henne..

 

Og det er her jeg kommer til kort. Jeg føler meg faktisk litt truet av denne situasjonen. Jeg liker ikke at han kan legge fra seg alt for å trøste henne og for å stille opp for henne. Jeg føler det som urettferdig ovenfor meg, men ikke minst hennes kjæreste og samboer. Det er vel hans jobb å trøste og ta seg av henne når hun er redd, lei seg og føler seg hjelpesløs? Hun gav jo ham den jobben den dagen hun forlot gledesmannen til fordel for ham, eller? Jeg hadde hatt forståelse om han hadde brukt energien på storeM, som også lider i denne situasjonen. Det er traumatisk for en 8-åring at mamma ligger på sykehus og er så lei seg som hun er.

 

Det har pågått litt over 1 uke nå, og jeg merker at jeg er frustrert og sinna. Den ene gangen vi diskuterte dette så sa han bare at uansett hva han gjorde, ville det bli feil. Hun ville bli sur hvis han ikke stilte opp, og jeg ble sur når han stilte opp for henne.. Jeg mener at det er et enkelt valg for ham. Han har ny familie, og bør ta seg av den og storeM, hun trenger ham mer enn moren. Moren han ny mann.

 

Kan noen hjelpe meg med å se saken med andre øyne? Jeg vil ikke at dette skal ødelegge det fine vi har, og jeg ønsker ikke å "miste" sympatien og respekten jeg har for biomor. Men jeg merker at jo mer han trøster jo mer truet føler jeg meg, og jo mer misliker jeg henne! Det er ingen god situasjon.

[dritgrei hei hei!]

åååå jeg skjønner at du blir trist og lei deg og redd for at han skal være der mer for henne enn for deg, men kan du tenke en ny tanke?

Klarer du å tenke at han tør å trøste henne, og at det er flott! og at hun tør å be om trøst hos ham, og at det er flott. Det vil si at dere fire voksne har klart noe vanskelig. Dere har klart å lage et samarbeid som innebærer trygghet for alle parter, slevom du føler deg utrygg akkurat nå. Om hun faktisk er så syk at hun kan bli borte fra mann og barn, så er ungene det aller viktigste. Nå vet ikke jeg om hun har flere barn, men om hun har denne ene datteren, så er nok båndet til trygghet sterkere til barnets far i en sånn situasjon... eller tar jeg feil. det virker jo som om det er det som skjer.

 

Han har nok rett i at det hadde blitt galt uansett hvordan han hadde gjort dette her, han er jo også endel av henes liv når han er far til dette barnet.

 

det høres ut som om jeg forsvarer noe her nå, jeg mener bare at du ikke trenger å være redd, dette er uansett ikke en evigvarende situasjon, men det er en situasjon hvor det er snakk om liv og død, og da er det viktig å være nær som medmenneske. gledesmannen vet at han har valgt deg, og vat at det er deg han vil ha og familien deres - han stoler på at det forblir sånn, og føler slett ikke at han setter noepå spill, og det er bra! jeg syns du skal være stolt mer enn redd om du skjønner! Du er flink som holder ut, og du er flink som tar det her istedetfor i sinne til han med en gang... greit å tenke på papir ei stund før man sier så mye.

 

hold ut, det er ikke skummelt, bare litt ensomt akkurat nå. Kasnkej det ikke blir så ensomt hvis du åpner opp litt, og roser ham for at han stiller opp for henne, for hadde det vært en venn som var så syk hadde du jo latt ham gjøre det hadde du ikke - uten å tenke på det liksom, jeg tror det. jeg tror det er sånn vi er skapt.

 

Lykke til, vær stolt, også kan du være trist her inne om du trenger det!

 

klem fra

[Attpåklatten :-)™]

Vil bare signere dritgrei her og si at det er flott at han stiller opp for en i en slik krise. Det er flott at du har fått akkurat ham som mann og det er deg han uansett har valgt å være sammen med. Men at han stiller opp i en slik situasjon og at de prater mye sammen, synes jeg er flott. Det viser en ekte kjærlighet til barnet de har felles. Det kan kanskje være mange skremmende tanker for både henne og ham, om det verste skulle skje, og kanskje de begge finner en felles trøst i samtalene de har.

 

Jeg forstår at du kan føle deg truet, men prøv å tenk nye tanker, ikke sett deg selv i sentrum for det som skjer nå, men prøv å være raus, ihvertfall i kjærlighet til din mann og datteren:-) Det er stort av deg om du klarer det.

 

Jeg tror det er vanskelig å forstå hvor sårt og nakent det føles, når døden truer rett rundt hjørnet. Det er ubeskrivelig vondt og skremmende.

Du er ikke direkte involvert da du ikke har hatt varme følelser for personen, men blir såklart indirekte involvert pga familiesituasjonen.

 

Prøv å se om du kan klare å være i kjærligheten og rausheten din til de stakkars menneskene som har dette hengende over seg nå......

 

Rop her inne om du trenger det!!!

 

Klem

 

[Travelmor]

Skjønner din frustrasjon og ble litt oppgitt på dine vegne helt til jeg kom til nest siste avsnitt, der du skriver at det har pågått ei uke nå. Da tror jeg at dette er noe som vil gå seg til når det største sjokket har lagt seg. Jeg tror det er en ekstremsituasjon, der noen er i sjokk og kanskje ikke opptrer helt rasjonelt. Kanskje din mann også har veldig behov for å snakke om det som skjer. Men han bør også dra deg inn i samtalen. Han er kanskje engstelig for å bli alene med barnet og fremtiden. Alene sammen med deg blir mer riktig å si! Han er jo veldig heldig som har deg i denne situasjonen...Det skjønner han nok også når ting får roet seg.

 

Hvorfor hun tyr til sin eks, din mann og ikke sin egen, kan jo ha noe med barnet de har sammen å gjøre? Jeg vet ikke. Ser ikke helt for meg at jeg ville ha søkt trøst hos min eks dersom jeg ble alvorlig syk.. men jeg ville nok hatt behov for å snakke mye med ham om fremtiden for våre felles barn. Kanskje det er det de snakker om. Hva som skal skje? Hvordan 8-åringen best skal ivaretas fremover.

 

Det som er viktig nå. Særlig hvis din mann skal bruke mye tid på å snakke med sin eks fremover, er at du er involvert og får vite noe om hva de snakker om; hva som foregår; hvilke valg som blir tatt. For det involverer også deg i sterk grad. Er hun ikke i stand til å ta vare på sitt barn, er det din mann og også deg som er nærmest til å ta over.

Håper virkelig det løser seg! Mange gode tanker!

[Reveenka]

Jeg syns Dritgrei og Attpåklatten har sagt det meste alt, jeg - men vil gjerne bidra med at jeg tror kanskje at den viktigste grunnen til at hun vender seg til sin eks - og din nåværende - er at hun vil være sikker på at barnet hennes skal være i trygge hender, dersom det verste skulle skje. Hennes nye mann er jo ikke pappa til dette barnet, og vil jo ikke være den som skal ta vare på jenta når/hvis hun selv ikke kan greie det. Vil tro at mye av hennes angst og redsel dreier som om akkurat barnet; og da blir det slik jeg ser det naturlig å ville diskuterer dette med han som er pappa til barnet.

 

Regner med at denne situasjonen er helt ny, og at hun trenger å orientere seg litt i dette som skjer akkurat nå. Nå vet jeg jo ikke hvordan dette arter seg hjemme hos dere, men jeg tenker at det er jo ikke sikkert at du taper noe på at han viser omsorg for henne? Han bryr seg vel ikke mindre om dere selvom han bruker litt krefter på henne, og det er sikkert ikke så lett for ham heller at hun har blitt syk og utredes for en dødelig sykdom - man slutter ikke alltid å bry seg om folk selv om man ikke ønsker å leve sammen med dem lenger?

 

Når det er sagt er det likevel utrolig viktig at dere snakker om dette, slik at han vet hvordan du har det midt oppe i dette - han skal jo ikke slutte å ta hensyn til deg og sin nye familie, selvom dette andre har dukket opp og omrokkert på alles livssituasjon.

Håper han vil ha forståelse for din side av saken også; nå er det jo deg han bor sammen med! c",)

[phantomet]

Kjære Seier og Glede,

 

Du er en flott, kjærlig, omsorgsfull, reflektert og varm kvinne, som bare vil det absolutt beste for dem du er glad i. Jeg er jo så heldig at jeg vet hvordan du håndterer storeM og hvor utrolig glad du er i henne, og hvor utolig glad og tillitsfull hun er ovenfor deg!

Det er jo ikke det minste rart at du opplever situasjonen dere er i nå som påkjennede, men det er heller ikke så rart at Gledesmannen stiller opp for kvinne han fikk sitt første barn med, når hun er i livskrise. Han er jo like omsorgsfull og hjertegod som deg!!!

Uansett hvordan utfallet blir når det gjelder sykdommen og fremtiden til den andre mammaen og familien rundt henne, så investerer Gledesmannen i datteren sin og i familien dere to har skapt sammen, ved å skape trygghet hos den andre mammaen iforhold til deres felles barn. Han viser seg ansvarsfull, troverdig og all sin gode intensjon og kjærlighet ved å stille opp for henne i den vanskelige situasjonen hun er i nå.

Men det er viktig at dere to spiller på lag. Dialogen må være åpen mellom dere om hvordan du opplever ting, og han bør han deg som støttespiller når han tross alt skal være der for noen i nød...

Jeg synes du nok en gang viser dine fine og klare refleksjoner, og ingenting er bedre for storeM enn at hun har slike flotte ressurssterke mennsker å lene på når livet blir tøft for en liten pike på 8.

 

Jeg sender deg en god klem. Får du behov for å tømme hodet eller hjertet er det bare å legge lilleM i vognen og trille opp til phantomhulen. Du er hjertelig velkommen any time.

 

Klem klem

[Maud]

Slik du beskriver denne historien, er det ingen urimelige mennesker her. Det er helt forståelig at du føler deg utrygg i denne situasjonen. Det er også helt forståelig at mannen din ønsker å støtte den kvinnen han en gang fikk barn med når hun er i en livskrise. Det er også helt forståelig at den andre kvinnen tyr til den eneste som hun tror forstår 100% når hun opplever det hun opplever. Han er den eneste (i hennes tankeverden nå) som kan forstå hvordan hun opplever redselen for å dø fra barnet de to har laget sammen.

 

Jeg skjønner at du opplever det som urettferdig og det er fint at du kan erkjenne denne følelsen og innrømme at du faktisk er sjalu. Kanskje føler ikke den nye mannen det som urettferdig? Kanskje har hun byttet ut ham du har nå og som er åpen, støttende og til stede med en som ikke takler kriser like godt? Jeg tror det er viktig at du ikke møter gledesmannen med bebreidelser akkurat nå. Fortell ham hva du føler, men la ham være der for henne en liten stund til. Fortell ham at du ønsker at dere sammen skal støtte StoreM. Jeg er enig i at han bør prioritere datteren, men han gjør jo det ved også å støtte mamma'n hennes eller hva? Jeg skjønner at det er lett å tenke at han bør være der for deg siden det er deg han lever sammen med, men prøv å ikke gjøre det til en situasjon der han må velge mellom deg og henne. Han har jo valgt deg, men akkurat nå trenger han å støtte henne han en gang valgte. Jeg vet at jeg ikke ville valgt min eks til støtte hvis jeg var henne, men så er tydeligvis ikke din nåværende som min eks heller. Det ville jeg vært glad for hvis jeg var deg!

 

En vond situasjon, håper den løser seg fort og at dere kan finne tilbake til tosomheten igjen. Stor trøsteklem

[Gjest]

Heisann

 

Du har fått mange gode og kloke svar..

 

Vil bare gi deg en klem og masse styrke til å stå denne kampen igjennom. For det berører jo alle partene i dette forholdet. Jeg skjønner at du føler deg trua, men samtidig så trenger denne kvinnen støtte og omtanke fra pappaen til sitt barn. Jeg tror at det vil være en overgang- noe som vil gå seg til etterhvert som alle parter blir vant med situasjonen.

 

Store klemmer

[Gjest]

Hei jenter..

 

Tusen takk for mange fine og gode råd. Jeg lover å gjøre mitt ytterste for å være en samarbeidsvillig og støttende kjæreste til Gledesmannen.

 

Ville bare nevne at moren har barn med sin nåværende samboer også, men det kan nok virke på oss alle, som at de to ikke klarer å takle krisene sammen. Og det er leit. Jeg hadde en lang prat med henne selv i dag, da det var jeg som tok telefonen når hun ringte, og Gledesmannen var opptatt. - Hun er ingen trussel, men jeg blir likefullt litt sjalu på at han kan vie henne så mye oppmerksomhet, selv etter alt hun har gjort mot ham. Men det er kanskje det tilgivelse handler om. - Å vende det andre kinnet til.

 

Har også fortalt Gledesmannen at jeg kommer til å støtte ham i denne situasjonen, og skulle ting få det værste utfallet så skal jeg også stille opp 100% for vår alles skyld. Men jeg trenger litt hjelp til å forstå hva han tenker og føler, så blir ikke trusselen så farlig lenger.

 

Jeg tror kanskje mest at min "bitterhet" ovenfor at han gir henne så mye oppmerksomhet dreier seg litt tilbake til at de gangene jeg var innlagt og hadde det ganske så traumatisk etter fødselen, så stilte de overhodet ikke opp for oss. Ikke en gang for å ha storeM. Vi måtte ordne barnevakt selv, for de hadde planer. Da føles det så urettferdig at vi skal omrokkere våre planer, fordi det denne gangen er deres tur til å ha det tøfft. - Men igjen er vi tilbake til tilgivelse og å vende det andre kinnet til.

 

Takk igjen, jenter. Håper vi kan ta den praten en dag, Phantomet. Denne uken og sikkert neste også, må jeg nok stille opp for storeM og sørge for at hun har noen å snu seg til når det tørner som værst inne i det 8 år gamle hodet hennes. - Vi har hatt mange flotte samtaler denne uken. Godt det er høstferie.

[Natteravnen*]

Hei-hei.

Ser du har det litt vanskelig no, og mange gode svar har du også fått!

vil berre sei at eg forstår godt at du har litt problemer med situasjonen, men kanskje ikkje biomor tenkjer over at hennes eks-mann på en måte prioriterar ho framfor familien sin akkurat no.

Det er vanskelig med alvorlig sjukdom i familien, men hensynet til den sjukebør nok alltid vege tungt.

Det kan nok bli bedre om litt, husk at det er berre ei veke enda. Trur nok eg sjølv hadde reagert som du, men det er viktig at du no minner deg sjølv på at ho nok er veldi redd for sjukdomen, og det er mulig ho har mange ting som ho vil snakke med sin eksmann om, Du er heldig som har en mann som bryr se om andre på en sånn måte, sjølv om han kanskje som du skriv ikkje burde `legge fra seg alt` kvar gong ho ringer.

Lykke til allesammen!