når pessimismen kommer snikende

[Anonym bruker]

halla

 

i forhold til stebarna mine, jeg er kjempe glad i de, og stort sett går det greit å forholde seg til de.

 

Av og til opplever vi konflikter, slik som de fleste familier gjør, og biomor lager styr om ett eller annet, og helvetet er løst.

 

I slike stunder kommer pessimismen snikende, kjenner jeg. Jeg blir lei av å bruke tid og energi på andres barn, når jeg i utgangspunktet har nok med meg selv. Og jeg blir lei av at vi hele tiden må tilrettelegge etter biomors turnus. Jeg dagdrømmer en dag eller to, om hvor flott ting hadde vært hvis jeg fikk bruke all den tida på min mann og meg selv og barna vi har sammen. Men ok, vi rir av den stormen også, og solen stiger atter opp.

 

Ting hadde ikke blitt flottere hvis stebarna hans ikke hadde vært her. De har jo halvsøsken her, dette er hjemmet deres, faren deres, og livet deres. Så nei, jeg vil jo ikke ha de ut av livet mitt, på ingen måte.

 

Men allikevel, jeg får dårlig samvittighet når eg av og til tenker sånn. Jeg tvinger meg selv til å være positiv, og tenke positivt og voksen, være ansvarsbevisst osv, og det går bra. Noen flere som har det sånn?

 

 

[vitaminbjørnen]

Jeg skal ikke lyve, jeg har også tenkt i perioder på hvordan ville vært med en mann uten barn fra før. Uten at jeg mener at det gjør meg til en dårlig steforelder. Så du er nok ikke alene :-)

[Anonym bruker]

Jeg får ikke dårlig samvittighet når jeg tenker sånn, for det er sant! Vi hadde hatt mer penger, og bedre tid, vi hadde hat mindre frustranjoner og mindre krangling.

Hadde disse barna han har fra før faktisk beriket oss som familie, hadde de ført noe positivt med seg, det være seg godt humør, hjelp ihjemmet, kjærlighet, et eller annet, hadde saken vært en annen.

Men stemningen snus, sure, misfornøyde, bortskjemte, roter og skitner, krafser til seg, skal ha og skal ha, grådigheten og egoismen vil ingen ende ta. Ny mobil, nye klær, mer penger, mer penger og mer penger. skal kjøres hentes og ingenting er godt nok. Skadeverk som skal erstattes, ødelegger ting i huset og hagen.

Men meg og fellesbarnet får bare dritt i ansiktet, ting jeg kjøper til dem gidder de ikke bry seg med, til og med når det er ting de ønsket seg, de ødelegger ting som er våre, de suter og klager, ignorerer og boikotter. Samme hvordan jeg har prøvd fra dag en!

De har ødelagt veldig mye for oss, men allikevel er huset åpent 24/7 om de skulle ville komme her, og vi hjelper støtter og bidrar.

[Anonym bruker]

Hei Hi

 

Tror det er helt mennesklig å føle det slik. Alle ønsker jo et forhold hvor begge starter med blanke ark,da blir jo alt så mye enklere. Nå er det jo slik at enkelte av oss finner mannen i vårt liv litt for seint. Han har allerede en familie,men vi velger han alikevel fordi vi elsker han.Også tar vi med barna på kjøpet og lærer oss å leve med andres barn på godt og vondt.

Vi som ikke fikk starte med blanke ark,kan jo, særlig når det topper seg, tillate oss å drømme om det. Virkeligheten slår oss selvfølgelig rett i fleisen noen ganger, og noen ganger er det utrolig fint å være stemor også.Men at du noen ganger tenker at alt hadde vært enklere med 2 stk fra starten av gjør deg ikke til en dårlig stemor - det gjør deg bare mennesklig.

 

Stå på du:)

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Selvfølgelig, tenker stadig sånne tanker.. Vet at livet hadde vært et par hakk bedre hvis mannen ikke hadde en sønn fra før.

[Anonym bruker]

kjenner meg litt igjen... men får dårlig samvittighet av å si det. Tenker ofte at jeg har valgt det selv og får stå for det valget, å velge han er å velge barnet også Jeg prøver å se på det som en berikelse for meg, men når barnet oppdras på en helt annen måte en jeg ville gjort, så lurer jeg jo på om du lurer større konflikter... hva når jeg sitter der med en tenåring når jeg selv er 33? hhmm. den som lever får se. spent på hvordan stebarnet takler søsken jeg! og en stemor som nok vil vise seg mer bestemt en foreldrene.