Gravid=lykkelig?

[Tony Soprano]

Er det andre her inne som synes det er jævelig å være gravid?

Føler at folk ikke vet hva de skal si når jeg snakker om sånne følelser i forhold til graviditeten og babyen? Man skal liksom bare være gla og lykkelig... Er jo ikke sånn at jeg ikke vil ha ungen.

Bare veldig redd og usikker.

Det er aldri noen som skriver om sånt her inne. Da må man liksom inn på forumet for depresjoner, og jeg føler det blir litt feil. Virker som at folk ikke tør snakke om det vanskelige.

Andre som har opplecd negativ/manglende respons fra omverden (venner, folk her inne m.m.) når dere har fortalt om sånne tanker/følelser?

[Anonym bruker]

enig med deg.

Utrolig mange overfladiske mennesker her.

Trokke folk vil snakke om noe annet enn hvor mange dager som er igjen eller om det blir gutt eller jente.

Diskuteres nesten ikke noe spennende her på tredje tri.

Er stort sett på andre forum jeg.

[Fløffy]

Ville ikke akkurat si at det er mange overfladiske mennesker her, men kanskje ikke alle føler det på samme måten. Jeg er litt innimellom - koser meg ikke med å gå gravid, men hater det ei heller...

[*1+1=2 små*]

jeg har en del plager, så jeg kan med hånd på hjertet si at jeg ikke er særlig fornøyd akkurat nå

 

Jeg er 22 år, student og jeg har en DEL ting jeg tenker på i forhold til økonomi og det åha baby! Jeg er den første av 3 søsken som får barn, så jeg har ikke fått være tante først en gang( og jeg er yngst). Vet jo ikke en gang om jeg klarer å skifte bleier osv.

 

Synes det må være lov å "klage" litt, si at man ikke er lykkelig slik ting er nå. Tror INGENTING på at alle er lykkelige over å være gravide HELE tiden!!!!!

 

Jeg gleder meg til å få nurket, og jeg er ikke ulykkelig over å være gravid selv omd et ikke var planlagt men jeg har MANGE tanker rundt dette.

[Anonym bruker]

Enig med deg, synes det er rart at ingen skriver om sånne følelser - det er jo ikke det samme som å være deprimert!

 

Jeg er SÅ lei av å gå gravid, føler meg så stor og klumpete, lei av å sove dårlig osv... Kan ikke vente til fødselen er i gang, men samtidig er jeg redd for hvordan jeg skal takle det å være mor ettersom jeg er førstegangs.. Virker som jeg er den eneste her inne som er mer redd for det kommer etterpå enn for fødselen...

[*1+1=2 små*]

nope du er IKKE alene!

 

Fødselen er jeg ikke særlig redd for, er ingenting jeg har kontroll over uansett!!! Men hvordan jeg skal klare meg med en baby det tenker jeg ganske mye på!

[Tony Soprano]

Oi! Så bra at det er fler som føler det litt sånn.

Nei, jeg mener jo ikke at alle her er lykkelige hele tiden. Bare føler av og til at det ikke er plass for andre innlegg her enn de som handler om "lykkelige" ting, om dere skjønner.

Vet ikke om det er fordi folk ikke tør snakke om det i redsel for å bli betegnet som en dårlig mor eller rett og slett bli oversett. Eller om folk av en eller anna grunn mener at det ikke passer seg å snakke om her. Ja ja... Det er vel egentlig samma det.

 

Jeg også gruer meg mer til etter fødselen enn til selve fødselen. Tror jo ikke det blir behagelig å føde, og redd for åssen jeg kan komme til å reagere når jeg får veldig vondt. Men jeg er mer redd for å ikke bli en god mor. Jeg har heller ingen erfaring med babyer og barn. Har to tantebarn, men aldri sittet noe særlig barnevakt for dem. Redd for å ikke vite hva den trenger, og veldig redd for å ikke bli sånn orntlig gla i den med en gang. For mange tar jo dette tid og er følgelig veldig vondt og tabu. Redd for at jeg skal føle at den sliter meg ut og bli irritert på den. Også tenker jeg mye på hvor anderledes livet mitt for alltid kommer til å være. Og det skremmer meg ofte veldig! Selv om barnet er ønsket og elsket.

Alt kommer sikkert til å ordne seg fint, men dette er tanker jeg sliter mye med. Mye angst om dagen. Ante ikke at jeg kom til å reagere slik under svangerskapet!

[Anonym bruker]

For min del så kunne det vært null dager til termin, for jeg har absolutt ikke kost meg med det å gå gravid... men har heldige meg igjen hele 130 dager.....

 

Hadde sikkelig tro på at det skulle være fantastisk å gå gravid men fra første stund har det kun vær negative tanker og plager....

Har selfølgelig gode stunder med baby i magen som sparker og jeg og samboer som snakker om hvor kos det skal bli når hun kommer!!!

Slike ting er gøy å tenke på!! Tiden etterpå!! Men det å gå gravid har ikke vært en høydar for meg....

.

[Tony Soprano]

Tror visst det er sånn for mange av oss!

Må innrømme at jeg egentlig ikke visste så mye om åssen det var å være gravid, før jeg ble det. Hadde vel bare en ide om at det var nesten bare kos og hyggelig, og veldig sosialt ikke minst. Noe det igrunn ikke har vært. Har hatt så lite energi at det ofte er lettest å nesten isolere meg!

Noen ser ut som at de synes det er helt greit at kroppen forandrer former under graviditeten. Men for mange, og i aller høyeste grad meg selv, har vektøkningen blitt et mye større problem enn jeg trodde det skulle bli. Synes ikke det hjelper i det hele tatt at det er for babyen sin del. Er livredd for ikke å gå ned igjen, få hengepupper etc.

Godt at flere kan fortelle om slike følelser her inne.

[Anonym bruker]

I mitt første svangerskap var jeg en del plaget med bekkenløsning + at jeg var 10 kilo tyngre i meg selv da jeg ble gravid, sykemeldt halve svangerskapet og den siste tiden skulle jeg ønske jeg IKKE var gravid... Men alt var glemt da vi fikk vår nydelige sønn som nå er 2 år...

 

Jeg ville selvfølgelig at han skulle få bli storebror og ikke være enebarn, å nå blir han snart storebror... Men jeg har denne gangen gått sykemeldt hele svangerskapet pga bekkenplager og et yrke det ikke går ann å kombinere... Enkelte dager har jeg nesten ikke greid å gå eller å ta meg av gutten min, å når dagene er slik da ønkser man ikke å gå gravid igjen..heldigvis har jeg en flink mann....

 

Så her blir vi nok en familie på 4 ja..

 

Ble kansje litt sytete innlegg, men jeg har også kost meg innimellom altså... Gleder meg nå bare til å bli ferdig... Har 9 dager igjen... JIPPI...

 

 

[Ioren]

Jeg har også de tankene du har av og til... Jeg er usikker på meg selv som mamma, på hvordan det hele blir... Det er skummelt, veldig skummelt faktisk...

I tillegg har jeg bekkenløsning som jeg har hatt i over 20 uker nå, og er sliten, så nei, jeg er ikke automatisk "glad & lykkelig" hele tiden...

[*1+1=2 små*]

har vært sykemeldt siden 21. uke jeg også....er nå i min 34. uke og er møkklei av å sitte hjemme og ikke kunne gjøre noen ting. må se på at huset blir møkkete, fordi vi har hund og å støvsuge HVER dag gidder ikke sambo......(noe jeg skjønner).

 

Orker ikke å gå i butikken uten smerter, så kan ikke akkurat shoppe for å få tiden til å gå....og å sitte hjemme og "synes synn på seg selv" er slitsomt i så mange uker!

 

*sukk* men nå er det jo "bare" 6 uker igjen

[Anonym bruker]

gruer meg og til etter fødsel og når jeg kommer hjem med den lille. Blir alene med barnet, og har hatt en del diskusjoner og problemer med barnefaren under så og si hele svangerskapet. Men prøver å glede meg så godt jeg kan.

Føler meg ganske sikker i forhold til det med stell og alt, da jeg har mye erfaring med barn..

Men merker jeg er en del bekymret for om det skal være noe galt med barnet, at det skal skje no nå siste tiden før termin. Om jeg skal bli en god nok mor, og klare alene å gi barnet mitt alt jeg vil...Hva jeg skal gjøre når permisjonen har gått!!!

 

Noen dager skulle jeg ønske jeg ikke var gravid, og føler meg på langt nær klar...savner mest av alt X'en min- skulle ønske vi gledet oss over dette sammen!!

[Anonym bruker]

Tror nok jeg hadde min del "rosenrøde" tanker om det å være gravid. Har likssom ikke fulgt helt med når venninner har vært gravide - mest fordi jeg allerede hadde gjort meg opp meningen om hvor flott det skulle bli. Stor mage under verdens fineste mammakjole.

 

Så feil kan en altså ta.... jeg har mange ganger følt meg mislykket som gravid fordi jeg, i motsetning som mine mer vellykkede gravide venninner, til tider har hatet å være gravid.

 

Fant fort ut at det å være gravid er veldig likt (for meg i allefall) PMS... noe som ikke fungerer i en jobbsammenheng der en må være tykkhudet. I tillegg fikk jeg bekkenlåsning (noe jeg aldri hadde hørt om før en gang).... og pendling til jobb ble et mareritt.

 

Jeg har også vært ubeskrivelig trøtt - var umulig å holde seg våken en hel dag på jobb... og brukte lunsjpausen til å ta en kjapp lur... brukte i tillegg alle ferier/helger/kvelder på å sove....

 

Ble tilslutt sykemeldt 50 % i 7. måned.... noe jeg følte som et nederlag - siden jeg hadde planlagt å være en suksesshistorie

 

Har i tillegg ikke vært noe koselig å legge på seg 20 kg, der mye er vann, for så å finne ut at de ekstremt dyre mammaklærne jeg kjøpte tidligere i svangerskapet ikke passer lenger...

 

Men nå er jeg i permisjon.... bare 3 uker igjen til termin - så innser jeg nok at mye av det jævlige i graviditeten min skyldes meg selv og mine høye forhåpninger.... Begynner også å se enden - noe som gjør resten av ventetiden mer ok....

[Anonym bruker]

He he, man er vel ikke nødvendigvis overfladisk bare fordi man er heldig og ikke har det jævlig som gravid? Syns heller man er temmelig overfladisk dersom man avskriver alle som ikke kun er interessert i akkurat de samme tingene som seg selv som overfladiske.

[Anonym bruker]

for en fantastisk fin tråd:)

det er tatt opp utrolig mye som jeg selv har tenkt og grublet over hele svangerskapet..

alle sier "ååå, du må kose deg med magen, denne tiden får du aldri igjen, alle barn er så forskjellig, husk ditt, ikke spis datt, gjør det, gå tur, ikke gjør sånn, ta hensyn til ditt."

da føler jeg meg som en taper, da jeg ikke koser meg, da jeg synes det er irriterende at han hikker, vondt når han sparker, ikke har energi eller LYST til å røre meg hver dag, har veldig lyst på godteri HELE tiden, noe som blir prøvd begrenset, men som har satt sine spor.. 30 kg med vann pluss moms!

 

det verste, synes jeg, er når jeg har hatt følelsen av at jeg ville slå meg selv i magen.. jeg ble så lei av konstant bevegelse ei natt jeg ikke fikk sove (hadde heller ikke sovet par netter iforveien) og var såå nære..

det er en forferdelig følelse å sitte med.

 

også har vi jobb, det å få dårlig samvittighet for å gå sykmeldt, eller ikke klare å gjøre det jobben krever av deg (har ett ganske fysisk yrke)

man kan også kalle husarbeid for jobb, for jeg orker ikke, har ikke energi eller overskudd, sitter hjemme med en kar som har en ganske krevende jobb, og jeg klarer ikke lage middag til han en gang.. sitter på pcen hele dagen eller ligger å ser på tv mens hele leiligheten støver ned.

gleder meg til han kommer ut og jeg får overskuddet mitt tilbake igjen, kanskje selvføelsen kommer tilbake og den dårlige samvittigheten forsvinner med graviditeten..

 

håper det, men det verste er vel det at jeg vet jeg skal igjennom dette igjen.. "mine barn blir ikke enebarn!"

[Gjest]

ser ikke noe galt i å fokusere på det positive...eller er det sånn at man MÅ snakke om vanskelige ting for å ikke være overfladisk...?Synd isåfall... Masse følelser har jeg og hatt, og mye vanskelig,men bruker denne siden til å prøve å være positiv :-) Føler jeg fortjener det.

[Tony Soprano]

Godt at noen fikk glede av innlegget ihvertfall

Jeg synes det må være lov å uttrykke disse følelsene også. Ikke noe galt i å være positiv, men synes ikke man burde "gjemme seg" inne på forumene for deprimerte ol fordi man ønsker å snakke om vanskelige ting. Er ikke så mye aktivitet inne på de forumene alltid skjønner dere.

Og det er jo faktisk ikke uvanlig å ha de tankene og følelsene jeg leser om her! Har ikke kommet til "de værste" ukene ennå, 2 mnd igjen, så har ikke følt trang til å slå magen ennå, men ser ikke bort ifra at tanken kan komme til å virke fristende om en stund... Er fælt å føle så mye irritasjon og negative følelser for noe man i utgangspunktet er gla for. Ønsker jo ikke å ha det sånn. Jeg er fysisk sett frisk, og går derfor ofte med dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør mer ut av dagene mine. Dess mer tid jeg har, dess mindre orker jeg. Føler at folk bare tenker jeg er lat. Har jo hverken bekkenløsning -eller låsning, vonde kynnere eller noe ennå. Men jeg er så mye deprimert og har mange dager sterk angst. Har ofte ikke lyst til å gjøre noe engang. Sitter altfor mye foran pcen og tven, mens kjæresten sliter på jobb hver dag.

Noen dager virker alt så mørkt. Vil at dette helvetes svangerskapet skal ta en slutt, samtidig som at jeg er livredd for å få babyen. Av og til blir jeg veldig redd av å tenke på fødselen også, i og med at jeg for mange år siden ble utsatt for en rekke seksuelle overgrep, som jeg fortsatt sliter med. Tror det kommer til å gå bra, men er litt engstelig for hvordan jeg kommer til å reagere ved sterke smerter og for at andre skal se meg nedentil. Dette er veldig personlige ting, som det ikke alltid er like stor åpenhet for å snakke om. Men det er viktig å være åpen for de tingene vi tenker på.

 

Tror de fleste, inkludert meg selv, har altfor høye forventninger om åssen svangerskapet skal være, hvordan vi skal føle oss, alt vi skal være med på... Blir ofte helt stressa og nedfor når jeg leser om hvordan ting "skal" være. Folk som skal være med på alt og kun er lykkelige over situasjonen. Ikke alle har det sånn!

[Anonym bruker]

ååå såå godt å høre.... jeg hadde meg en "knekk" for noen uker tilbake... jeg var så deppa at jeg bare satt å gråt... lei alle plager som halsbrann og kvalme og alle bekymringer for alt mulig... det har ikke på noen måte vært så koselig som jeg trodde det skulle være nei...

 

har heldigvis kommet meg litt nå, men på et tidspunkt der trodde jeg ikke jeg kom til å klare meg igjennom en eneste dag til... var fryktelig vondt.. ville bare dø..

 

men som sagt, så er jeg over det verste nå... heldigvis...

[Anonym bruker]

Klart det er lov å ikke være lykkelig hele tiden, og det er det vel de færreste som er!

Jeg ble ikke planlagt gravid da min sønn var 7 mnd, det passer ikke i forhold til jobb, rettigheter rent økonomisk, for lite hus osv. I tillegg har jeg hatt et svangerskap med kvalme og oppkast til uke 22, og før det sluttet kom bekkenplagene, så jeg har vært sykemeldt hele!! svangerskapet. Da er man jo ikke særlig lykkelig....

Men, når det nærmer seg at det kommer en ny verdensborger så klarer i alle fall jeg å fokusere litt på andre ting også, og glede meg over at jeg skal bli mamma til en liten gutt til, smile når jeg kjenner at det sparker og tenke at alt det vonde snart er slutt. Kanskje det er sånn med flere, at når det nærmer seg slutten velger en å fokusere på det positive, og dermed er det ikke så mange innlegg om det kjipe??

Men det betyr vel ikke at vi er overfladiske???

For meg handler det om å overleve at jeg fokuserer på det gode, og det er jo en bra ting å få et barn.....

[Tony Soprano]

Har aldri kalt noen overfladiske jeg!

Bra om man klarer å fokusere på det positive, men også viktig å få snakke om det kjipe. Hjelper ofte bare det. Det er min måte å overleve på! Jeg bare stusser på hvorfor det virker som at folk overser eller rett ut sier at det ikke passer seg meg negative, "sutrete" innlegg.

Graviditet er ikke bare positivt og en koselig tid!

[betty74]

Jeg tror mye handler om hvilke forventninger man har til det å være gravid (ser flere nevner det). Forrige svangerskap hadde jeg sett for meg 9 mnd på en rosa sky - det ble helt for jævlig... Kvalm som få, migrene i 3 mnd i strekk avløst av bekkeløsning. Jeg som skulle trene og gå rundt og gløde med min lille struttende mage, satt hjemme i sofaen og spiste i stedet... Denne gangen var jeg litt mer realisisk, eller kall det pessimistisk. Jeg visste at det kom til å bli et helvete og må innrømme at jeg ble positivt overrasket. Når jeg tenker etter har jeg vært like kvalm, mer migrene, litt mindre bekkenplager - men status er i grunn som sist... Så at jeg nå ikke er like skuffa skyldes nok mer at jeg visste hva jeg gikk til.

Denne gangen er det andre ting som plager meg mer. Jeg gruer meg til fødselen. Sist var jeg naiv, trodde vel ungen skulle komme ut av seg selv. Nå vet jeg at det er vondt, kanskje så vondt at jeg vil ha følelsen av at det er vil være bedre å dø... Så den siste tiden har jeg brukt mye energi på å grue meg - veldig smart. Så nei, det er ikke alltid en dans på roser og det skal bli godt å bli ferdig, men når alt kommer til alt er det verdt det. Jeg hadde gått gravid i 2 år for datteren min hvis det var det som skulle til!!

[rød]

Godt å se at det er flere som ikke har det supert hele tiden Venter nr 2, første svangerskap gikk kjempebra, men denne gangen har jeg hatt en liten depresjon. Mye er slitsomt, og jeg har lyst til så mye jeg ikke klarer... men 6 dg til termin nå.. Gleder meg til å trille tur og bli ferdig med svangerskapet.

[Anonym bruker]

kjekt å se at jeg ikke er unormal:p

prøvde lenge å bli gravid måtte gjennom prøvererør..så dette var noe vi begge ønsket!!men..

det var ikke det at jeg ikke visste at det kunne komme plager med et svangerskap..men allikevel kunne ingen ha forberedt meg på dette...

null energi ,dårlig søvn,bekkenløsning siden rundt uke 8,kynnere siden uke 16....har vært sykemeldt siden mai ...sitter hjemme uten å kunne gjøre noe,pleie normalt å vær ganske aktiv,sitter aldri i ro å liker å stresse:)

men nå vagger jeg rundt som en gås,å litt antydning til stress å jeg får kynnere...for å ikke nevne disse ekstra kiloene ,som jeg var klar over at skulle komme ,men allikevel ikke har klart å helt venne meg til:/ tvert imot...har vært mye deprimert,noe såm går utover søvn å igjen går utover humør...å for å ikke nevne et ikke eksisterende sexliv ;(

suns det var plagsomt når babyene sparka i en periode,drittlei av å ha det vondt..men nå har det blitt en "vane" å jeg kan se en ende på smertene,det blir nok glemt når jeg får vidunderet i armene;)

Har nedtelling;)hehe men ingen dag er lik,å jeg må få sagt at det har vært både tøft å slitsomt til tider...tørr ikke å tenke på fødsel engang:/

både gleder å gruer meg til at svangerskapet skal ta slutt...men uansett hvor slitom hele prosessen har vært er det så absolutt verdt det!!!