Gruer meg til UL.

[Anonym bruker]

Har gledet meg til UL lenge, nå når dagen nærmer seg har jeg begynt å grue meg. Problemet er at jeg vil helst ha et bestemt kjønn, det er mitt tredje barn og har allerede to av samme kjønn. Har tittet på klær og leker i butikker. Har så veldig lyst på litt mer variasjon i huset. Men vet jo at sannsynligheten for å få det er ca 20-30% når man allerede har to barn av samme kjønn. Snart får jeg vite hvem det er i magen min. Babyen i magen min blir uansett høyt elsket akkuart som de to første, vil bare bli ferdig med den UL-dagen og enten få vite at vi venter det vi ønsker oss mest eller endelig få bekreftet at det er h*n enda en gang og "get real" - slutte å drømme. Er litt misunnelig på dere førstegangs som slipper å ha sånne tanker og følelser. Eller dere som allerede har en av hver. Det rare er at en periode hadde jeg bestemt meg hvem det var og gledet meg bare til å få bekreftet det. Nå innser jeg at egentlig vet jeg jo ingenting...har bare hatt et ønske. Magefølelse og ønske er jo to forskjellige ting.

[Gjest]

Beklager klarer ikke ta deg seriøst. Hvis du ikke kan glede deg over et velskapt barn, burde du få hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg tror de følelsene du har er mer eller mindre normale.. Nå er jeg gravid med min første,men skjønner allikevel tankegangen din. Jeg tror nok personen over meg har misforstått litt. Du er jo glad for at barnet ditt er velskapt ikke sant? Du bare kunne tenke deg ett annet kjønn enn de du har..

Alle har vel en preferanse om hva slags kjønn de ønsker seg.. Den som sier no annet,juger litt for seg selv vil jeg tro.

Men alle vet jo at det viktigste er at barnet er velskapt og ønsket.

Det er lett å hate seg selv for sånn tanker.. Synes du skal ta det som det kommer jeg. Og skulle du bli skuffa over kjønn,så går det nok over etterhvert som fødselen nærmer seg.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at sånne følelser kan dukke opp, men man blir jo uansett glad i barnet sitt når man finner ut hvem det er. Jeg hadde faktisk litt sånne tanker med førstemann, jeg følte sånn på meg at det var gutt, så når jeg begynte å tenke at det kunne være jente, så ble jeg helt satt ut. Barnet mitt skulle være en gutt! Det ble han, men hadde det vært en jente, så hadde jo det vært like fint.

 

Det er flott å komme fra en familie med tre av samme kjønn. Jeg gjør det selv, og kjenner mange andre familier med samme situasjon. De savner ingenting. Tanten min lot fjerde sønnen få lange lyse krøller da han var liten, men nå når de er fire flotte unge menn er det ingen som savner noe. Det er fint med en av hver, men flere av samme har også stor glede av hverandre.

 

Jeg er sikker på at du klarer å slutte fred med disse tankene og bli like glad i siste barnet som de andre. Etterhvert som de blir større vil du se at de er helt forskjellige individer uansett kjønn.