På sidelinjen ved samlivsbrudd....

[phantomet]

Igår var phantom-mannen spurt om han kunne sette av litt tid til en prat med broren sin. Og dermed ble han borte hele kvelden.

Det viser seg at broren og samboeren har bestemt seg for å gå fra hverandre, Hun har allerede flyttet ut, og nå skal de bli enige om de beste løsninger for sønnen deres på 4år.

Det var igrunnen ingen overraskelse at det ble brudd, for de har slitt lenge, men trist er det likevel. Trist for den lille gutten som får virkeligheten sin snudd opp ned, og vanskelig siden det vil bli endel samarbeidsproblemer.

Phantom-mannen delte av sine erfaringer, og kom med tips, men presiserte at de måtte finne de løsningene som ville fungere best for dem, men samtidig huske på at det er guttens interesser som skal ivaretas fremfor de voksnes...Det har ikke akkurat vært morens styrke, for å si det slik...Denne gutten er ikke av det mest robuste slaget...så det kommer garantert til å bli tøft for ham med omstilligen.

 

I natt kjente jeg en enorm takknemlighet for at det ikke er oss som står i den samme situasjonen. Tror phantom-mannen kjente på det samme, for jeg våknet i natt av at jeg holdt på å koke...Da lå han å tviholdt på meg, og varmen vi produserte sammen var enorm..*ler* Da jeg prøvde å skape avstand, tok han fast tak i hånden min, og slik har vi sovet i natt....

 

[Maud]

Det er trist når par går fra hverandre og man som utenforstående blir nødt til å se på at de strever med å finne løsninger for barna sine. Dessverre kan de aller fleste bli irrasjonelle i en slik situasjon og det er vanskelig å se hva som er "barnets beste". Som utenforstående må man nesten bare stille opp med store ører og små munner, tror jeg. Gi råd eller dele egne tanker når man blir bedt om det. Folk tar liksom ikke inn ting hvis de ikke åpner opp for det...

 

Selv er jeg glad for at når pappa'n til storebror først skulle være utro og lure meg over tid, så skjedde det når storebror var nyfødt. Steintøft for meg, men storebror skjønte ikke noe av det og slapp å forholde seg til en sønderknust mamma. Ikke så lett å holde hodet kaldt og ikke involvere barna da... Han ble våt på hodet mens jeg ammet og gråt, men har vel ellers ikke blitt preget av det.

 

Vi har også nettopp opplevd at et nært vennepar har gått fra hverandre og kranglet om de to jentene sine. Det gjør at man setter ekstra pris på det man har og kanskje også at man tenker gjennom både det som holder en sammen og gjør seg noen tanker om hva en selv ville gjort i samme situasjon. Håper jeg aldri kommer dit igjen!

[Attpåklatten :-)™]

Det var leit å høre phantomet....

 

Alltid trist når mennesker velger å gå fra hverandre. Spesielt vondt når det er barn involvert. Det setter spor for resten av livet uansett hvor mye vi voksne tror vi er flinke til å skåne dem. Det finnes ingen helter i denne sammenheng, kun tapere og det er ofte barna dessverre.

 

Som Maud sier, det eneste fornuftige en kan gjøre i denne sammenhengen er å ha store ører og en liten munn. Det er ingen uansett som kan fikse dette for dem. Husker meg selv da jeg valgte å avslutte ekteskapet. Det siste øret jeg orket å høre på var det som ble tytet full med "gode råd" som overhodet ikke hadde noe med min situasjon å gjøre. Tror det er individuelt hvordan man takler det, men det er fint at svoger velger å prate med broren sin, da ber han om det selv.

Din rolle kan jo være å ta litt ekstra vare på den lille gutten, uten for mye fokus utover å være en trygg havn i ny og ne, og gjøre hyggelige og trygge ting sammen med ham:-)

 

Lykke til - det preger alle rundt også....

 

Klem

[Karomamma]

Huff, det er leit når sånt skjer. Vi er jo i akkurat samme situasjon for tiden, på sidelinjen altså. Jeg har ikke gjort noe spesielt bortsett fra å si tydelig at jeg støtter og elsker søsteren min (og svogeren min også, for den sakens skyld).samme hva utfallet blir Hun kan dele med meg når hun er klar, de går fortsatt til rådgivning selv om de har flyttet fra hverandre.

 

Jeg har tillit til at de voksne finner den beste løsningen og derfor passer jeg bare på å holde nær kontakt med ungene. Den eldste niesen og jeg har fast telefonskravlings hver uke. Ikke så mye om separasjonen egentlig, men hun vet at hun kan prate med meg om hva som helst. Vi andre i familien har også blitt enige om hvilket fokus vi bør ha og at vi ikke skal blande oss inn utidig. Det høres kanskje litt rart ut, men det er nå oss da