Biomor ekskluderer meg...

[Snuppa27 er stolt mamma til 3]

Trenger noen synspunkter her.. Jeg og sambo har vært sammen i 4,5 år, og vi har ei jente sammen.

I tillegg har vi en hver fra tidligere forhold.

 

Jeg har alltid tatt meg av hans datter, henta på skolen/hjemme, og levert på skolen/hjemme, hatt henne hos meg når pappaen er på jobb offshore, både i ferier og helger, vært på strandturer, shopping, kjørt henne i selskaper o.l

M.a.o tatt meg av henne som hun var min egen, siden pappan har vært litt sløv.

Det som irriterer meg er at biomor ekslkuderer meg skikkelig. Vi ahr hatt et greit samarbeid tidligere jeg og henne, så jeg skjønner ikke hvorfor..Det har blitt helt ekstremt siste året, med ekskluderingen!

 

Pappaen til jenta mi har fått seg samboer, og jeg sier da til jenta mi at hun skal til pappa og xx i helgen. Det er jo helt naturlig.

 

Moren til stedatteren min sender sms til sambo og spør om han vil ha datteren i ferien, og hun skal til han i helgen, om han har tenkt å ta henne med på ferie, om han kan ha henne noen dager ekstra her og der...osv

 

Jeg blir faktisk litt lei meg, og irritert. kan vel heller kalle det frustrert. akkurat som ikke jeg eller de andre barna mine er her. Hun bruker aldri "dere".. bare "du". Enda det hovedsakelig er meg som tar meg av henne når hun er her...

 

Så hva syns dere? Er det bare en bagatell jeg har hengt meg opp i her? hva er normalt og ikke??

[camilla^]

Jeg skjønner at du bli lei deg og frustrert.

 

Men jeg bruker også "du" når jeg spør om far til mine barn kan ha dem en dag eller to. En av grunnene er at mine barn ikke har vært alene med dem mer enn noen timer av gangen og ikke føler meg trygg enda på hvordan ungene reagerer om de er der alene med henne. Selv om jeg vet de hadde hatt det fint og alt det der. Og jeg synes også det er fars oppgave å si ifra hvordan han ønsker å ha det i forhold til hvordan og hvem ungene er med. Hadde han sagt at jeg kan spørre henne om å passe dem, ha dem en dag eller to så hadde jeg gjort det. Men så lenge han ikke har gjort det, eller de få gangene jeg har snakket med henne om barnepass har bedt meg prate med han så forholder jeg meg til han. Så får han ordne opp i hvordan og om det passer å ha dem.

 

Min manns ex kone går også bare gjennom min mann når det gjelder pass og slikt med hans barn. Selv om jeg har dem mye alene. Det synes jeg er helt greit, og enklest. Jeg ønsker ikke å ta lik del i bestemmelsen over hans barn som han selv. Jeg synes barnets foreldre skal ha mest å si å gjøre med ens barn, men steforeldreldrene skal føle seg inkludert og velkommene. Og jeg syns de fortjener den respektende fortjener, i forhold til hvor mye en involverer seg for den andres barn.

Jeg kommer nok aldri til å se på mine manns barn som jeg gjør på mine, men jeg prøver å gi mine og min manns barn det samme. Nærheten som jeg har med mine barn tviler jeg på at jeg kommer til å få for hans barn, selv om jeg er veldig glad i dem.

 

Syns du skal fortelle din mann hva du føler og synes jeg. Og dere ta det opp med biomor. Det kan være en grunn til hvordan hun håndterer ting. At hun har fått følelsen av at det er slik din mann eller deg ønsker det. Slike ting er lett å missforstå, og vi alle er forskjellige når det kommer til slikt.

[Travelmor]

Jeg kan skjønne at du blir litt lei deg. Særlig ettersom dere tidligere har hatt et greit forhold og god kontakt rundt din stedatter. Derfor er det ingen bagatell for deg, selv om mange nok har det slik at kontakten kun går gjennom foreldrene. Kanskje du kan prøve å ta det opp med henne på en fin måte? Det må jo være en grunn til at hun er blitt så ekskluderende.

 

Hos oss har også kontakten endret seg over tid. Kan fortelle deg litt om det. Før hadde jeg kontakt med både min eksmann og hans kone vedrørende mine barn. Men jeg følte vel etter en stund at de kom unaturlig "nær" mitt liv. Jeg hadde behov for mer avstand og orket ikke timelange samtaler på telefonen med hans kone. Hun mener veldig mye om barna og kan fort bli snurt om man ikke er helt enig.

En annen ting jeg oppdaget er at de to ikke snakker så godt sammen. Det ble veldig mange misforståelser, beskjeder som ikke de to utvekslet f.eks. Derfor bestemte jeg meg for i størst mulig grad å kommunisere med min eksmann vedrørende våre felles barn. Så nå ringer jeg kun på mobilen hans og ikke på hustelefonen deres. Jeg sender også mail. Det er nesten den beste måten å holde kontakten rundt barna. Det handler for meg om en person som jeg ellers aldri mer ville hatt kontakt med.

[Snuppa27 er stolt mamma til 3]

Tusen takk for svar!

Jeg har sagt til biomor flere ganger at hun bare må si fra hvis hun trenger litt avlastning når far er borte, samme har han sagt til henne, at hun kan snakke med meg, og jeg stiller opp hvis/ når det trengs.

Men jeg føler ikke for å snakke med henne om dette.., vi snakker kun sammen når jeg eller hun henter/leverer jenta, og det er som oftest veldig kjapt i døra, hei og hade.

Har snakket med sambo om dette, men han syns ikke det er noe å bry seg om...

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg skriver også du og deg.

 

der er fars ansvar når det kommer til småen. derfor forholder jeg meg til han. akkurat som hvis jeg skal ta om at DE har brytet an avtalle så sier jeg du da også. nettopp fordi det er fars ansvar.

 

jeg seter masse pris på stemor. men jeg har lært meg til at flere kokker mere søl. så her går det viav meg og far. ikke noen flere.

[Travelmor]

Må bare kommentere dette: Jo flere kokker, jo mere søl. Skulle nesten ønske at vi var der helt fra begynnelsen av. Da hadde vi vært spart for mange konflikter og misforståelser. Jeg ville nok være snill og åpen overfor dem begge når det gjaldt barna, for at hun ikke skulle følse seg ekskludert. Men lite ante jeg om at min eks og hans kone ikke alltid kommuniserer på samme plan.... Forøvrig har min mann hele tiden vært helt utenfor denne kommunikasjonen rundt mine barn. Så dette er kanskje også en sånn kjønnsgreie. Han har sluppet mye:-)

[:::) Frøken Velferdsrett]

Travelmor, jeg forstår ikke helt hva du prøver og si :-)

 

"skulle nesten ønske at vi var er helt fra begynelsen av"

du skulle ønske stemor var derfra begynelsen av? når dere planlegger en ting eller fra bruddet, eller fra fødslen, eller er jeg på bærtur nå? (føler jeg er det)

 

"jeg ville nok vært snill og åpeng ovenfor dem begge når det gjaldt barna." der er vi helt enige. alle mennesker som kommer inn i barnas liv budre man respektere og være hyggelig mot. barn burde selv få lov til og bli glad i mennesker uten dårlig samvitighet :-)

 

går all kommunikasjon igjenom deg og stemor? og ikke pappaen? siden han har sluppet mye? funker det fint?

 

 

 

[Travelmor]

Ja, dette ble litt tvetydig, he, he. Her ble det mye søl gitt:-) Det er lettere å forholde seg til en person. Altså en kokk og gi klare meldinger!

 

Jeg skulle ønsket at jeg fra begynnelsen av, da min eksmann fant en partner, bare forstatte å forholde meg til ham i kommunikasjonen rundt barna. Men jeg gjorde da den feilen at jeg snakket like greit med begge to. Fint det, dersom de snakket sammen. Problemet var at det var her feilen oppstod. Min eksmann og hans kone utveksler ikke alltid beskjeder. Det tok noen år før jeg oppdaga dette. Tror nok vi hadde hatt en mye lettere kommunikasjon dersom jeg bare hadde forholdt meg til min eksmann. Det er lett å være etterpåklok.

 

Den som har sluppet helt unna kommunikasjonsbestyret rundt mine barn fra første ekteskap er min nye mann. Barnas stefar. Han er heldig han:-)

Veldig rart egentlig, og jeg har aldri tenkt over at han ikke har vært med i kommunikasjonen rundt barna, når både jeg som mor, barnas far og stemor har styrt med det der i årevis.

[:::) Frøken Velferdsrett]

nå forsto jeg :-)

 

og er enig. i starten snakket jeg med pappaen, stemor, og farmor å det ble bare kluss og tull.

mye lettere om de 3 snakker sammen og finner ut hva de vil i stedet for at alle kommer om mener noe om hvor og når småen skal på samvær.

 

for jeg kjønte ingen ting når alle sa at de skulle ha han 50/50 og far ikke ville øke fra 2 til 3 timer samvær...

[*-*]

mortilgunnar - er du blitt bestemor? gratulerer!!

 

Til HI

Jeg skjønner hva du mener, men det er ikke så greit å vite hva man skal gjøre i forhold til det. Hos oss er alle voksne venner og samarbeider godt, men mor kommuniserer i hovedsak gjennom far. Det er i grunnen greit, da blir det færre ledd og så skaper vi mindre grunner for gnisninger mellom meg og mor. Ikke for at det skulle være noen grunner til gnisninger, men misforståelser og endringer oppstår jo, og da er det greiere for de to å diskutere med hverandre. Mor og jeg har et skjørere forhold føler jeg, jeg ville bekymret for å trå feil i diskusjoner med henne. Forholdet vårt tåler kanskje ikke at vi blir irritert på hverandre, derfor er det greit å overlate sånt til far.

 

Men på den annen side, selv om min mann er en veldig fin og ansvarsfull far så er han også noe glemsom i blant. Det blir ofte jeg som husker på avtaler, gymtøy og vennebursdager. Sånn sett er det litt klønete at all info går til far, det går utover meg også når han har glemt av en avtale og vi må omrokkere i siste liten. Kanskje er det en jente-greie det å ha oversikt og planlegge hverdagen, hehe. Jeg har løst dette ved å 'intervjue' far et par ganger i uka, spørre han om mor til barna har ringt i det siste, om hva hun sa osv. På den måten får vi delt all informasjon mellom oss og klarer og fungere som en vanlig familie med to informerte voksne. Jeg tror egentlig at moren til barna også vet at det er jeg som har oversikt over mye, hun pleier i blant å spøke med at det lønner seg å si det til meg hvis det er viktig.

 

Ble mye prat nå, vet ikke helt hva poenget var her men - tror jeg mener at det er like greit at kommunikasjon går mellom foreldrene her likevel, selv om det skaper litt ekstra hassel for meg. Alternativet ville medført større ansvar for meg og økt fare for å komme i kinkige situasjoner med moren.

 

Men det er likevel viktig det du sier, det handler jo ikke bare om hvem som avtaler med hvem. Mor hos oss sier også mye at barna 'skal til pappa' og 'når de er hos deg', men jeg ser at hun tar seg i det noen ganger og prøver å si dere i stedet. Det er kanskje lett å glemme. Men min mann har nok sagt for henne ved noen anledninger at han helst vil at hun skal nevne oss begge sammen, 'pappa og xx' og 'hos dere'. Sikkert barnslig, men jeg kjenner at det er viktig for meg også at hun gjør det. Jeg bor tross alt med barna hennes halvparten av tiden og jeg vil liksom at hun skal anerkjenne min rolle og posisjon.

[*-*]

nei mortilgunnar, du er ikke blitt bestemor? hehe, skjønte ingenting jeg nå

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg har ikke blitt bestemor :-) men om du ser ICA reklamen så har gunnar i ICA reklamen blitt pappa. og det er han jeg later som jeg er mor til når jeg kalder meg mortilgunnar ;-)

 

jeg kjønner hva du mener med og du vil at mor skal si dere og pappa og xxx. er helt enig der. men jeg skal innrømme at jeg sier i morgen skal du til pappa. hm.. men jeg sier det når jeg skal til foreldrene mine som bor sammen også, da sier jeg også bare at "jeg skal til pappa"

 

hm.. jeg får vel kansje putte litt fokus på det.

 

men om man skal si pappa og XXX, sier dere da mamma og XXX?

skal man nevne barna og? eller blir det anderledes?

 

hm... men far her anerskjenner ikke meg som mor heller tror jeg. han har ihvertfall aldri sakt "der er mamma" eller noe sånt som jeg har hørt. eller på noen måte snakket noe positivt om meg (som jeg vet om).

jeg prøver og si positive ting om han da. siden jeg tror det hjelper på konfliktnivået. (å han er jo flink på mange omeråder)

men jeg har ikke sakt noe serlig positivt til stemor. men vi snakker ikke noe serlig sammen, bare hei. så det blir litt vanskelig føler jeg.

 

i hvor stor grad skal man si noe positivt? trenger man det?

 

[*-*]

Hehe, da skjønner jeg

 

Det kommer sikkert litt an på hvor lenge man har vært sammen også, skjønner jo at det ikke er så naturlig med en gang. Men nå når vi har bodd sammen i flere år og barna bor like mye her som mor, så syns jeg liksom det er riktig at folk rundt bruker begge navnene. Det gjelder forresten ikke bare mor, det gjelder også min manns familie og noen av de gamle familievennene, som på en måte har en tendens til å ekskludere meg litt i forhold til barna. De kan snakke med min mann om barna over hodet mitt når jeg er til stedet feks, i stedet for å henvende seg til begge to. Hvis de lurer på om hvordan det går med barna på den ene eller annen måte, om venner, skole, hverdag eks, så ville det faktisk vært naturlig å henvende seg til begge to etterhvert eller iallfall også inkludere meg i samtalen - jeg bor faktisk sammen med barna like mye som moren og faren. Man blir på en måte litt var på at den rollen skal anerkjennes som jeg skrev i sted. Barna er jo min familie også, og jeg deler daglig omsorg med mor og far.

Hvis barnet ditt er veldig lite er det kanskje ikke så farlig, men hvis faren har et stabilt og godt forhold til sin kjærste og de bor sammen, så ville jeg nok like gjerne begynt å si pappa og xx først som sist. De to vil jo være barnets familie og begge bor i det andre hjemmet hans. Fint for både barn og steforelder tror jeg, at heller understrekes enn oversees.

 

Vi er flinke til å si mamma og xx, nok flinkere enn moren tror jeg fordi vi har tenkt på det. Vi har også hele tiden vært nøye på å snakke positivt om både mor og hennes kjærste. Nå er jo våre barn mye større enn ditt, så for dem var det nok viktig å vite at de voksne likte hverandre når det første skjedd så mye forandringer hos begge foreldre på kort tid. De fisket litt en liten periode etter om det var noe uenigheter og spurte faktisk rett ut om en av oss likte en av de andre osv. Jeg har understreket ved flere anledninger at mor er en flott dame og at de er heldige som har fått en så fin kjærste til mor også. Tror de har gjort noe liknende hjemme hos mor. Vet ikke om det er nødvendig å gjøre det så mye som vi har gjort, men tror det har vært bra for oss, barna er veldig komfe med alle voksne rundt dem, og forteller gledesstrålende halvtimes historier om hvor kul mammas kjærste er når de er hos oss, hehe.

 

Hvis du ikke kjenner kjærsten til barnets far så godt vil det sikkert være unaturlig å skulle begynne å snakke så positivt om henne. Men det kan sikkert ikke skade å begynne å inkludere henne når du snakker om pappa - så henger også verdenene til gutten litt mer sammen. Og er det stebarn/halvsøsken i den andre familien, så ville jeg slengt inn navnene deres også i 'naturlige' sammenhenger iblant.

[:::) Frøken Velferdsrett]

det som er litt irriterende lindsay er at vi er veldig enige. og det gjør det litt vanskelig og diskutere med deg :-)

[hund&barn@fullrulle]

Akkurat som her det ;( Forferdelig følelse. Fikk det virkelig bekreftet i konfirmasjon til eldste. Livet hans tok tydeligvis slutt da jeg kom inn i livet hans, for da endte powerpointpresentasjonen om livet hans, bestemoren sin tale forklarte kort om "det som skjedde den gangen" og til og med faren nevnte meg kun en gang. Skulle reist fra dem alle da ja.... Jeg klarer likevel ikke komme helt over det.

[Snuppa27 er stolt mamma til 3]

Det er IKKE det at jeg vil at hun skal kommunisere MED meg, helt ok at hun kommuniserer kun med samboeren min! Men istedetfor å utelukke meg og de andre barna ved å skrive "skal DU ha xx i helgen, skal xx til DEG, skal DU ha med xx på ferie i år"...osv så kunne hun kanskje skrevet "skal xx til DERE i helgen"... For hun er jo her med oss alle... Høres egentlig skikkelig barnslig ut, når jeg leser det her.. Men det føles ganske sårende. Og irriterende at sambo ikke bryr seg om det...

 

Tusen takk for mange fornuftige svar.

Ønsker dere alle en god helg!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg forstår godt at det sårer deg!

hm.. det såret meg også når jeg innså at samarbeide far og stemor ønsket var "kun" snakke ved hente og levering. for jeg skulle ønske vi alle sammen kunne finne på noe sammen, for småens skyld.

 

men det burde være enklere og fikse din greie den min.

 

jeg gjør jo mye av det samme som du er såra over (skal stoppe med det nå da, skal passe på og si dere)

men jeg gjorde det bare av vane. eller ikke det en gang. for far og stemor her har vært sammen lenger en babyens liv. bare fordi det føles naturlig.

kansje mor egentlig ikke har tenkt så nøye over det? eller at det er vanskelig for henne og vende seg av med og si deg og du?

 

føler du at far setter pris på hva du gjør for barna?