Det nytter, selv om det tar lang tid=)

[Spanskeflua]

Ble sammen med en mann som hadde flere barn fra et tidligerre forhold, for en god del år siden. For å gjøre en lang historie kort,så var det mye trøbbel med x`n i mange år. Bl annet giddet hun ikke ringe å si ifra at vi ikke kunne ha barna på samværshelgen før vi var kommet fram(25 mil å kjøre), og vi måtte kjøre hjem igjen uten barna...evig krangling på deling av reiseutgifter(som faktisk foreldrene er PLIKTIG å dele på),beskyldninger om at vi fikk mange barn sammen KUN så far kunne få redusert bidraget til deres felles barn, EVIG klaging over hennes dårlige råd (måtte for alldel ikke ringe henne 1 uke før lønn, da var hun blakk og GRINETE),hvis vi spurte om barna trengte noe dyrt utstyr, så vi kunne kjøpe det i julegave isteden for dataspill, leker eller annet "unødvendig",fikk vi til svar at det var det ikke. Får så å ringe i januar og si at vi måtte dele på utgiftene til nye skisko til et av barna som hun plutselig var blitt for små...og så videre og så videre....kan nevne et utall eksempler til.

 

Slik var det i mange år, før plutselig et av barna som var blitt tenåring sa til sin mor at han ville flytte fra henne, og til oss. Ennå vi bodde nesten 100 mil unna!!! Dette uten noe press fra oss. Selvfølgelig ville ikke mor dette, men klokelig nektet hun han ikke, da ville det nok gått ut over deres forhold. Så nå bor han hos oss, og mor har samværsrett.

Prøver å heve oss over allt tullet hun har utsatt oss for i årenes løp, og behandler henne bedre enn hun faktisk fortjener. F eks har de en privat avtale der mor betaler minstebidraget rett til min mann. Hun hadde snakket med trygdekontoret hjemme, og blitt forespeilet at hun egentlig måtte ut med nesten det dobbelte. Men min mann ville ikke fått mer enn minstebidraget uansett, så hvorfor være jævlig med henne bare for at hun har vært jævlig med oss??? Noen må være voksne=) Så får vi se om hun er tilliten verdig=)

 

Poenget med dette innlegget er å si at noen ganger ordner det seg til slutt. Hvis man gjør alt for barnet sitt, så lønner det seg i det lange løp. Man kan si med hånden på hjertet når barnet spør, at jeg her gjort alt jeg kan for at vi skal kunne være sammen så mye som mulig.

Men nå skal det sies at jeg har en mann som ikke er en "dott", og han tør å si imot hvis det er nødvendig. Noen ganger hjelper det og noen ganger ikke!

 

Hilsen en STEmor som egentlig ikke liker ordet STE, for barna har jo en mor som faktisk er i live=)