er det jeg som er en drittkjærring???

[Anonym bruker]

Vi har en fantastisk gutt på 4 mnd.. og jeg er hjemmei mammaperisjon. jeg sliter litt nå med å akseptere værempten til samboeren min. det virker som at han ikke bryr seg om hverken meg eller gutten vår.. han sover til han har tenkt til å stå opp.. det er det samme om lillegull våkner kl 5. det er alltid jeg osm står opp om natta og om morgenen. når han først står opp går han rett bort til pc'n sin. det er i grunn dettte som er hele problemet. han sitter da på pc'n sin til han drar på jobb (dette er da på sene uker)

 

når han jobber tidlig så setter han seg på pc'n med en gang han kommer hjem fra jobb, sier ikke hei engang... og da sitter han der til han legger seg.

han gjør ikke husarbeid overhodet og er nesten ikke sammen med sønnen vår i det hele tatt. jeg er ganske sliten nå.. når jeg har gutten vår hele natta, hele dagen alene.. den lille tiden han sover må jeg gjøre husarbeid.. jeg lager middag hver dag og rydder opp etter den.. jeg føler jeg gjør ALT og han bare sitter ved pc'n. Han sitter og spiller nettspill hele dagen. og vi har hatt store problemer med det spillet før. jeg sa for en stund tilbake at hvis han ikke sluttet med det spillet så dro jeg.. og da sa han at han skulle slutte.. det gjorde han også.. men så begynte han igjen nå... og det tar ALL tiden han har.

 

jeg syns han setter pc'm foran barnet vårt og jeg HATER det. jeg blir så sint og irritert.. og mest av alt ufattelig lei meg.. føler ikke at sønnen vår fortjener det her.

 

jeg har snakket med han om det hundre ganger hver dag.. han blir bare sur og sint og sier at jeg bare maser og at han ikke orker å høre på sånn dritt.

 

jeg vet ikke om jeg orker dette mer... han har fått mange mange sjanser og han lover å bli bedre hver gang.. men det skjer aldri.

 

kommer han til å bli bedre?? Bryr han seg virkelig ikke om sønnen sin? han sier at han er glad i han... men det virker ikke sånn i det hele tatt...

 

hva skal jeg si? hva skal jeg gjøre? jeg er helt på nippet til å bare kaste han ut/flytte. men jeg vet hvor vanskelig det kan være å ha skilte foreldre... og ønsker ikke det for gutten min!

 

vi har forresten vært sammen i 4,5 år

 

noen som kan gi meg råd?? begynner å bli ganske desperat.. jeg gråter hver dag og føler meg som en dritt som bare "maser" og "kjefter" hele tiden...

vær så snill.. HJELP!!!

[Anonym bruker]

Jeg er ganske sikker på at det eneste som hjelper er å skremme han!Krev at han blir med på familierådgivning..still ultimatum.....

 

Hjelper ikke det så ville jeg nok flyttet hvis jeg var deg...lillegutt får det vel så bra han

[Anonym bruker]

Hei,

Ville bare nevne at det kan hende han har fått en Svangerskap/fødslsdepesjon. Det fikk samboeren min. Og da brukte han data/tv-spill for å "løse problemene" / koble av. Fikk heldigvis tatt tak i dette, og han fikk hjelp. Å bli pappa kan være kjempe skummelt.

 

Nå skal vi ha nr 2, og jeg ser tendensen til overdrevent spilling igjen. Så her jobbes det på spreng for å unngå at han skal få en kjempe "nedtur" med Svangerskap/fødselsdepresjon igjen. Akkurat nå føles det som jeg har ei tulle i trass alderen og en trassig tenåring i hus. Men jeg vet det går over snart. Men man må støtte hverandre og gjøre hverandre klar over hvordan situasjonen er....

[Anonym bruker]

Hei

 

Til siste innlegg. Hvordan fikk dere hjelp?

 

Samboern min sluttet frivillig å jobbe for tre år siden, for at jeg ikke skulle bli sagt opp da det var nedbemanning. (Vi jobbet på samme sted). Sa til meg at han hadde størst sjans av oss til å begynne i ny jobb, noe jeg var enig i da han er mye dyktigere enn meg på diverse ting. Men jeg ville ikke at han skulle gjøre det bare for min skyld, men fordi han selv ville. Han sa skulle beygnnne å jobbe for seg selv.

 

Han har hele tiden spillt dataspill, men moderat. Etterhvert som nedturene kom jobbmessig, ble det mer og mer spilling. Skulle trappe det ned, men så kom wow. Siste året har han blitt helt oppslukt. Vil ikke ha noe sosialt nettverk, fordi han ikke har noen jobb. Er lei alle gamle kollegaer, familie og venner som spør hele tiden hva han gjør /jobber med når han ikke har noe å fortelle. Synes alle virker dømmende fordi han ikke jobber. Så han lever seg inn i spillverdenen, mens jeg er på jobb og barnet vårt i bhg.

 

Han er kjempeflink med barnet vårt når de er sammen, men har aldri gjort husarbeide og har sluttet å organisere ting i hjemmet. Sitter og spiller hele dagen eller natta. Gjør ting om jeg har bedt ham om det, -hvis det er veldig viktig.

 

Jeg vet det er synd på ham. For han har et kjempeproblem. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å hjelpe ham ut av dette. Føler det er min skyld at han ikke har noen jobb lenger, samtidig som jeg ikke synes han gjør noe for å få seg en jobb (for det vil/tør han ikke). Han vil helst jobbe for seg selv, men det er ikke lett uten å være frampå og sosial og "selge seg inn".

 

Så jeg blir sur og tcerr og deppa. Og kjefter når jeg er sliten og ser at jeg ikke rekker med ting. Økonomisk klarer vi oss greit. Har liten gjeld og han bidrar mye med sparepengene sine. Men jeg blir så oppgitt når han ikke gidder å dele på ansvaret med hus og barn, uten at jeg har deligert elelr forhandlet meg frem til en avtale med ham. Synes f. eks at han kan levere og hente i bhg, så kommer han seg opp og ut i hvert fall en gang om dagen. Men det vil han ikke. Så vi deler på å enten hente eller levere om dagen. Kan ikke be ham gjøre begge deler. Og det irriterer meg, når jeg har kjempemye å gjøre. SÅ blir jeg kranglete og bitchy. Og da gidder han i hvertfall ikke! Og det skjønner jeg jo, Det er jo min feil at jeg ikke klarer å kommunisere og ta dette opp med ham på en rolig saklig måte.

 

Vi har vært sammen i 10 år, og har ett barn sammen. Nå har han begynt å snakke om å få nr.2, men jeg vet ikke hvordan jeg skal orke det. Vil gjerne ha flere barn med ham, men er redd for å være alene i forholdet. Jeg har en tendens til å være martyrkvinne også, så mye er selvsagt min skyld også.

 

Vil gjerne ha tips om hvordan det går an å komme seg ut av denne suppa. Vil han begynne gjøre mer om det bli mer ansvar på han, som å få flere barn? Nå er det meste på meg, men det er jo pga puppen. (men ikke alltid). Synes likevel han ikke burde gi seg så lett når barnet vårt "bare vil ha pupp", for det er såpass stort nå at det egentlig ikke trenger den.

 

Kanskje han har fått enda en nedtur/fødselsdepersjon fordi han ikke føler seg "bra nok" som far?

 

Dette ble langt og sytete. Men måtte bare ha det ut. Har aldri snakket med noen om dette og tør ikke heller, da jeg føler jeg går bak ryggen hans. Føler med HI. Flere som har det slik?

 

 

 

[tullemor_til_snart_4]

hei;)

meg som var anonym rett over her. Hvis du sender meg en PM så kan jeg skrive litt mer utdypende om hele greiene... Hvis det er i orden for deg. Vil ikke legge ut alt offentlig liksom.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg kjenner meg sååååå igjen i det du skriver.. Jeg orket ikke mer og gikk fra han..

[Anonym bruker]

Takk tullemor_til_snart_2

 

Jeg skal sende deg et PM. Ønsker å ikke å gå fra ham.Jeg truet han med det en periode, men da knakk han helt sammen.

 

Ønsker å få dette til å fungere, vi har jo tross alt et barn sammen og ønsker oss en fremtid sammen som familie. Han er selv vokst opp med skilte foreldre og har vansklig for å stole på folk. Har blitt sviktet mye. Han er en kjempeflott pappa og elsker å være sammen med barnet vårt.

 

Jeg skulle bare ønske han kunne få det bedre i hverdagen - uten spillingen. Så vil vi forhåpentligvis også kunne gjøre mere samme.

 

[Anonym bruker]

Harregud...svangerskapsdepresjon liksom!!! Dem er for faen bare late.Ikke gi dem trøst for å være lat