Bryr han seg ikke om sønnen sin?

[Anonym bruker]

Vi har en fantastisk gutt på 4 mnd.. og jeg er hjemme i mammaperisjon. jeg sliter litt nå med å akseptere væremåten til samboeren min. det virker som at han ikke bryr seg om hverken meg eller gutten vår.. han sover til han har tenkt til å stå opp.. det er det samme om lillegull våkner kl 5. det er alltid jeg som står opp om natta og om morgenen. når han først står opp går han rett bort til pc'n sin. det er i grunn dettte som er hele problemet. han sitter da på pc'n sin til han drar på jobb (dette er da på sene uker)

 

når han jobber tidlig så setter han seg på pc'n med en gang han kommer hjem fra jobb, sier ikke hei engang... og da sitter han der til han legger seg.

han gjør ikke husarbeid overhodet og er nesten ikke sammen med sønnen vår i det hele tatt. jeg er ganske sliten nå.. når jeg har gutten vår hele natta, hele dagen alene.. den lille tiden han sover må jeg gjøre husarbeid.. jeg lager middag hver dag og rydder opp etter den.. jeg føler jeg gjør ALT og han bare sitter ved pc'n. Han sitter og spiller nettspill hele dagen. og vi har hatt store problemer med det spillet før. jeg sa for en stund tilbake at hvis han ikke sluttet med det spillet så dro jeg.. og da sa han at han skulle slutte.. det gjorde han også.. men så begynte han igjen nå... og det tar ALL tiden han har.

 

jeg syns han setter pc'n foran barnet vårt og jeg HATER det. jeg blir så sint og irritert.. og mest av alt ufattelig lei meg.. føler ikke at sønnen vår fortjener det her.

 

jeg har snakket med han om det hundre ganger hver dag.. han blir bare sur og sint og sier at jeg bare maser og at han ikke orker å høre på sånn dritt.

 

jeg vet ikke om jeg orker dette mer... han har fått mange mange sjanser og han lover å bli bedre hver gang.. men det skjer aldri.

 

kommer han til å bli bedre?? Bryr han seg virkelig ikke om sønnen sin? han sier at han er glad i han... men det virker ikke sånn i det hele tatt...

 

hva skal jeg si? hva skal jeg gjøre? jeg er helt på nippet til å bare kaste han ut/flytte. men jeg vet hvor vanskelig det kan være å ha skilte foreldre... og ønsker ikke det for gutten min!

 

vi har forresten vært sammen i 4,5 år

 

noen som kan gi meg råd?? begynner å bli ganske desperat.. jeg gråter hver dag og føler meg som en dritt som bare "maser" og "kjefter" hele tiden...

vær så snill.. HJELP!!!

[Anonym bruker]

Selg pc'en på finn.no.

[Anonym bruker]

tro meg.. det har jeg vurdert veldig mange ganger... men da er forholdet over og ut...

 

setter stor pris på råd og tips til hva jeg kan si og gjøre for at det skal bli bedre.. uten at det blir masing og kjefting...

 

hl

[Minimo <3]

Hey:) Uff.. dette høres ikke bra ut.. Jeg hadde det sånn jeg og.. spesielt de 4 første ukene etter fødselen.. Han skulle og ville gjøre det han ville, for nå hadde ikke han fritid mer og han forlangte å få gjøre det han ville.. han gjorde aldri husarbeid og satt for det meste på pcen eller ville ut med venner!! Til slutt knakk jeg sammen og hylte og grein til han, men han brydde seg ikke.. og når vi en dag var hos foreldrene hannes, så var han blitt invitert opp til en vennine, og sa bare rett ut til meg: Du får bestemme om du vil være med, jeg skal hvertfall opp!!.. og dett hørte moren.. det tippet over for henne.. haha.. husker det ennå.. han fikk så ørene flakset!! Derfor syns jeg du skal snakke med moren hans eller din og få de til å snakke med han!! det hjalp hvertfall for meg:D Lykke til!!

[Gjest]

Dette er en situasjon som ikke kan fortsette. Det gavner ikke deg, og det gavner ikke sønnen din. En ting er at han trenger en far/farsfigur, en annen ting er at en farsfigur må være en man kan se opp til og etterlikne. Jeg tror nok ikke at du vil at sønnen din skal etterlikne din samboers oppførsel og væremåte.

 

Hadde denne typen oppførsel kommet fra et barn, og du hadde bedt om råd her inne så hadde du fått høre at dine ord og beskjeder må få konsekvenser. Du lærer folk hvordan de skal behandle deg. Lar du ham ignorere deg og fortsetter å gjøre alt husarbeidet og matlagningen for ham, så går han ut ifra at det er slik du ønsker å bli behandlet, siden din klaging ikke får andre konsekvenser enn at du klager mer. Hvis du sier at du ikke vil ha det slik mer, og stiller et slikt ultimatum som du allerede har gjort (ved å si at han må slutte å spille, ellers drar du) så må du dra/kaste ham ut (ihvertfall for en periode), så han skjønner at han må ta hensyn til det du sier, og til deg. Hverken i barneoppdragelse eller i livet ellers er det akseptabelt å slenge ut trussler man ikke akter å følge opp.

 

Jeg tviler ikke på at han er glad i deg og barnet, men det er ikke nok. Han er et voksent menneske, og må ta sin del av ansvaret og jobben det er å ha barn og samboer. En ting er at den som jobber må få sove om natten, ihvertfall nok til å fikse jobben, men da er man nesten desto mer ansvarlig for å avlaste den hjemmeværende når man faktisk er hjemme og våken.

 

Om du synes det er for drastisk å dra/kaste ham ut kan du gi ham en advarsel, feks "så lenge du ikke bidrar til husarbeidet så vil jeg ikke gjøre noen ting FOR deg. Du får lage din egen mat og vaske ditt eget tøy, frem til du er klar til å være en del av felleskapet" Og så FAKTISK SLUTTE å lage mat til ham og vaske kun ditt eget og babyens tøy. En periode. Det viktigste er at du sier ifra at ting MÅ endres, hvis ikke skjer dett og dett, og så SKJER det faktisk noe!! Som han MÅ ta konsekvensene av.

 

Det er ihvertfall det jeg synes du burde gjøre, som jeg mener burde virke. Kan jo nevne at hjemme hos oss er det nesten omvendt, jeg har en tendens til å forsvinne inn i tykke skjønnlitterære bøker, og overlate alt av husarbeid og leggestell til samboeren min, som blir ganske oppgitt over meg til tider. Jeg synes det er veeeldig vanskelig å legge fra meg boken, og skjønner at nettspill kan være meget oppslukende og vanedannende. Men det er ingen unnskyldning for ikke å delta i sin egen familie!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Har du noen gang prøvd å oppsøke hjelp for spilleavhengige? Det kan virke som om det er dette som roten til alt ondt her... Kanskje de kan gi deg tips om hvordan du skal få han bort fra pc'en og da skal du se at han plutselig får tid til både å hjelpe deg og være sammen med sønnen sin. )

[catolh]

Overdreven spilling av nettspill (World of warcraft/Anarchy online/hvilket som helst mmorpg) kan ses på som en "rømning" fra det virkelige liv. For det behøver nødvendigvis ikke være avhengighet.

 

Mange sliter litt med daglige problemer, og kan finne på å bruke et slikt nettspill som et "alternativt liv" når ting i virkeligheten blir for tungt.

 

Det er mye som kan skje på en dag, og dette kan selvfølgelig gjøre sitt med en mann i hvilken som helst alder. Til slutt kan spillet virke mere appellerende enn å faktisk ta fatt i det virkelige liv og ordne opp.

 

Jeg foreslår at du tar deg en prat med mannen din ang dette, og kanskje spørre om dere kan inngå kompromisser i hverdagen, som arbeidsfordelig rundt omkring i huset o.s.v.

 

For all del, det kan også hende han er en uverdig fjott. Men man vet aldri før man har tatt fatt i sakene og forhørt seg.

[catolh]

Mente selvfølgelig å snakke med han om det er noe han sliter med i hverdagen, for det er lett å gjemme seg vekk i nettspill.

[Teltpluggen]

Her er jeg faktisk HELT enig med Squeakgoblin.. Greit nok.. Kanskje ikke spillAVHENGIGHET, eller avhengighet av maskinen i det hele tatt. Men det kan jo ikke fortsette. Har selv sånn halvveis brukt "spillet eller meg", og det funket. Kompromiss er også en fin måte. Rett og slett sette en grense for hvor mye spilling som blir "akseptert" av deg daglig, og at noen dager må det rett og slett kuttes helt. Ellers så er jo egentlig tipsene til Squeakgoblin helt geniale. Hadde nok brukt dem selv også etterhvert;)

[Anonym bruker]

Det høres ut for meg som han flykter litt. At han har tanker eller følelser han sliter med, men ikke klarer å prate om. Det er ikke sikkert han selv er helt bevisst på hva det er heller. Men hvordan få ham til å prate hvis han ikke vil?? Hm..

[Anonym bruker]

Har du vurdert å gi mannen din en porsjon av svangerskapspermisjonen? Det kan virke som om han ikke helt vet å forholde seg til den nye situasjonen. Hvis han får prøve det å ha eneansvar for poden i deler av døgnet så tror jeg kanskje det kan være lettere for ham å knytte seg til barnet / oppdage hvor mye jobb det er?

 

Menn er ikke alltid så flinke til å ta initiativ selv - men blir de satt i en situasjon med eneansvar / får et klart system med ansvarsfordeling - så gjør de ofte en glimrende jobb!

 

Min mor holdt på å gå på veggene i en tilværelse som du beskriver. Begge hadde full jobb, men min mor laget alle måltidene, gjorde all husrengjøring, klesvask og stryking. Desverre ventet hun til vi var langt oppe i barneskolen med å sette foten ned. Vi barna fikk en dag med middagslaging hver (vi fikk riktignok mye hjelp i starten) - resten av dagene delte mor og far 50/50. Hver av oss fikk tildelt hvert vårt område å støvsuge/holde rent. Far fikk stryke skjortene sine selv. Ansvarslista ble klistra opp på kjøleskapet. Poenget er at det fungerte kjempebra! Vi ungene var kjempegira for opplegget - spesielt middagslaginga (vi fikk jo bestemme hva middagen skulle være på den måten!) - og dermed kunne ikke far være dårligere.

 

Når jeg har blitt litt eldre så lurer jeg jo på hvorfor i alle dager min mor ikke gjorde dette mye tidligere? Om det er for tidlig i permisjonen til å gi far en del alene, så sett dere ned og avtal f.eks. en fordeling av ansvar på kveldene i uka. Kanskje at du har et par kvelder i uka som er bare "dine" (dra ut med jentene e.l. sånn at du ikke er lett tilgjengelig hele tida!) - samt et par kvelder som er bare "hans". Fortell ham at du også trenger tid for deg selv! Fordel kveldsstell og bleieskift for hver dag i uka sånn at ansvarsfordelinga er klar? Fordel middagslaging sånn at han også får noen dager med middagsansvar. Det høres kanskje litt rigid ut, men jeg vet ikke om noe annet som faktisk fungerer...

 

Om nettspillinga: en måte å tilnærme seg dette kan kanskje være å spørre ham litt om spillet / sette seg inn i hva det handler om. Hvis det f.eks. er en mmorpg som World of Warcraft kan dere bli enige om hvilke kvelder han kan være med guildet på raids etc. Krev gjerne i motytelse at han IKKE spiller på enkelte dager. Å melde ham inn i spillavhengighetsgrupper vil han neppe få han mer samarbeidsvillig.

 

Sikkert mye her som er lettere sagt enn gjort, men håper du får forhandlet fram noen endringer!

[Anonym bruker]

Han høres deprimert ut.

[Anonym bruker]

kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt.sånn var sambo også lenge, spesielt etter vi fikk jentå vår som nå er to år. han spilte og spilte hele tiden, jeg var oppe sent og tidlig og gjorde alt med jenta, husarbeid osv. var uslitt psykisk og fysisk, til slutt var det nok! ultimatum ble satt, jeg og jenta eller spillet. heldigvis slutta han! han var utrolig lei av jobben sin på den tiden, og kanskje litt smådeppa....flykta inn i spillet og levde livet sitt der.................................................................

[Anonym bruker]

jeg har en samboer som hadde en periode hvor han ikke gjorde noe husarbeid (var nå jeg gikk gravid), og hver gang han laget kvelds så ble det med skiver til seg selv.

det jeg gjorde var kanskje litt for sleipt, men jeg sluttet og plukke opp etter han, vasket ikke klærne hans, og laget ikke middag til han.

gikk ikke lange tiden før det var tomt for glass, kniver, klær etc. husker ikke hvor lang tid det gikk før han begynte å hjelpe til.

 

nå som vi har en liten gutt som jeg er hjemme med (samboeren min er forresten veldig flink til å hjelpe, så ingen klaging fra meg) hender det at han sitter litt mye forran pc med fifa spill. når han har spilt lenge nok (synst jeg) og viss lille gutt griner, så lar jeg han sutre litt (for jeg tåler minst dobbelt så mye grining enn samboeren min) og til slutt blir det til at samboeren min tar gutten og leker/bærer/skifter bleie etc.

 

sier ikke at du bør være like sleip og sta som meg, tror det bør være siste utvei, prøv og prate først.

 

når det kommer til barnet deres kan det godt være han bare er usikker på hvordan ting skal gjøres (og mor er som regel best tenker han nok). det som jeg har gjort veldig bevist hele tiden er å la samboeren min få være alene med gutten vår, og når han gjør ting (selfølgelig helt feil) så sier jeg aldri at det er feil eller prøver å rette på det.

noen gode eksempel er:

-samboeren min (som aldri har holdt ett barn før han ble far) drev og kledde på babyen o synest body var et herk.. viste seg at han tok den både på og av over beina (hehe..) og når babyen var ca 4 uker spurte han om jeg kunne vise hvordan jeg gjorde det og han ble kjempe glad når han fikk det til (jeg tok bodyen på og av, så forlot jeg rommet for å la pappaen prøve selv)

-samboeren min lager "puspuspus" lyder til vår kjære lille sønn. slike lyder lager vi når en prøver å få en liten kattunge til å komme bort til oss... (vår lille sønn kommer til å være sååå forvirret når han blir større).

 

vet ikke helt hva jeg prøver å si eller fortelle. men hos oss har det fungert veldig bra at pappaen får prøve og feile uten at mammaen står og ser på... og at babyen blir plassert på pappaen sitt fang når mammaen skal dusje eller gjøre noe som tar laaang tid.. og når babyen vår blir 4 måneder skal han få begynne litt med grøt, og det skal være pappaen sin jobb.. så er puppingen mammaen sin jobb )

 

lykke til. ikke gi opp.. det er nok en grunn til at dere har vært sammen i over 4 år.. denne perioden av livet deres sammen er den vanskligste (når 2 blir til 3).

klarer dere denne perioden av livet deres, så klarer dere alt...

[Lillefy]

Selg heller typen!!!

[Antina]

hei, jeg hadde det samme, kanske værre. Har hørt fra ham "du og DIN BARN" og bla-bla-bla... Men nå er på andre måte. Prøv å inkludere ham i barnets livet. På morgen du og baby kan si "god morn papa" og lababy å kise ham, og når kommer han fra jobb si ham hei papa og kis manen din og la baby og kose papa sin face:) Du må minne hele tiden på smart måte at nå det er dere 3 i huset bor sammen og dere er familje. Når kiser du baby (plutselig) husk og gjore det samme med papa:) Sikkert du finner andre måter å vare sammen !!!

Lykke til!!!