Ønsker mange synspunkter

[mamma tiL 1stor+2små]

Jeg er nå i en alder der jeg blir tilbudt fostervannsprøve. Kan noen gi meg synspunkter på dette, Hadde dere tatt i mot det og hvorfor, hvis dere ikke hadde det,hvorfor ikke???

 

Der er jo også duo test. Hadde dere heller tatt den og hvorfor eller hvorfor ikke???

 

Håper på mange svar

[Attpåklatten :-)™]

Dette er det kun du som må ta en avgjørelse på!

Jeg slet veldig med det når papirene kom i posten og endte opp med duotest (null fare for abort og gode svar). Men, om du vil være 100% sikker er jo fv-prøven det eneste.

 

For oss var det klart at om duotesten skulle vise f.eks downs syndrom hos barnet hadde vi aldri fjernet det. Ble egentlig litt overrasket når jeg hørte at veldig mange velger å fjerne etter å ha tatt duotesten og fått det svaret......jeg gråt mange tårer da jeg virkelig ble satt midt opp i det man kaller et sorteringssamfunn.

Dette er personlig og det er kun dere som kan vite hva som er rett for deres situasjon.

Jeg dømmer ingen for deres valg, men vet med meg selv at jeg aldri kunne risikert mitt barns liv pga min egen nysgjerrighet.......

 

Ønsker deg lykke til med avgjørelsen!

[mamma tiL 1stor+2små]

Takk for svar

 

Ja,jeg vet at det er kun jeg som kan ta avgjørelsen på dette,men vil gjerne høre hva andre tenker og mener.

 

En ting vet jeg og det er at hvis jeg skulle tatt fostervannsprøve og det hadde vist seg at jeg kom til å få et barn med kromosomfeil,kunne jeg ikke tatt det bort. For meg er det barnet like likeverdig som alle andre. Dømmer heller ikke de som velger å ta det bort,det er en vanskelig avgjørelse som alle må ta hver for seg.

 

Det jeg evt tenker ang en fostervansprøve er å få vite det,slik at en kan forberede seg på det,men etter det jeg har hørt,øker faren for abort og er det da verdt det og hvor mye øker faren.

 

Dette er jo ting jeg må ta med legen min også,men som sagt,alltid kjekt å høre hva andre tenker og mener,så kan en vudere litt ut fra deg også,selv om det er jeg som må ta avgjørelsen selv

 

Hvis en tar duotest og den viser at det kanskje er noe galt med barnet,må en da ta en fostervannsprøve,eller kan en velge det selv????

[dritgrei hei hei!]

hei, jeg er jo ikke i en alder hvor dette er tema, men jeg er likevel igjennom "hvordan kan jeg være så heldig å få tre friske unger"-tankene. Men jeg vet som du, at barnet kommer og det er vårt, og det er velkomment om det er er uten nese eller har kromosomfeil eller om det betyr at vi vil ha mye å gjøre i 80 år frem i tid.... derfor tenker jeg, men rett meg hvis jeg tar feil...a t det kanskje ikke er nødvendig å ta test i det hele tatt - eller??? i alle fall ikke den testen som gjør at det er fare for at den lille tingen skal overleve, mest sansynlig er jo alt fint og flott... tar jeg feil, er jeg på jorde??? burde jeg være stille fordi jeg er for ung???

 

 

unskyld om du føler jeg tråkker i feil salat!

[Maud]

Jeg var nettopp i samme situasjon som deg og skjønte underveis at vi hadde snakket for lite om konsekvensene ved en slik testing. Er enig med Attpåklatten i at her finnes det ingen generelt riktige svar, bare svar som er riktige for akkurat dere. Dritgrei - du kan synes og mene her som oss andre, det er heldigvis ingen aldersgrense for å gjøre seg opp en mening om viktige verdispørsmål :-)

 

Jeg var redd for abortfaren ved fostervannsprøve og valgte derfor bort denne. Mannen min var opptatt av å vite og ville derfor helst teste på måter som ga 100% sikre svar, altså fv. Kompromisset vårt ble duotest. Tror egentlig begge gikk til den med det formålet å få vite at alt var bra. Hadde tenkt lite over hva vi skulle tenke ved et annet svar. På ultralydundersøkelsen så alt bra ut og ut fra den var faren for et kromosomavvik forsvinnende liten. Dessverre var ikke blodprøveresultatene like bra. Totalt sett er faren for et kromosomavvik lavere enn forventet ut fra alder, men den er større enn grensen for når de tilbyr fostervannsprøve. Det var på dette tidspunktet vår uenighet og manglende avklaring på forhånd ble tydelig. Jeg kjente så klart at det ikke var mulig for meg å avslutte svangerskapet "bare" pga et kromosomavvik. Mannen min mente at siden vi har to barn fra før, ville totalbelastningen på familien bli for stor dersom vi fikk et barn med spesielle oppfølgingsbehov. Det ble allikevel til at vi takket nei til fv- prøve. For mannen ville vissheten om et avvik gjøre det umulig å glede seg til et barn og forberede seg. For meg var selve prøven skremmende og faren for et avvik ikke høyt nok til å ta den sjansen.

 

Nå er det ni uker igjen til termin. Vi har vært på flere UL og ikke sett noen grunn til å mistenke kromosomavvik. Helt sikre er vi selvfølgelig ikke, det ville vi vært etter en fv-prøve... For meg er konklusjonen at det ville vært bedre å takke nei også til duotest. Den eneste grunnen for meg til å avbryte et svangerskap måtte være dersom man fikk vite at det var skader på fosteret som ikke er forenelig med liv. Det ser man jo like gjerne på ordinær UL.

 

Lykke til med valget! Det er dere to som må bli enige og finne ut hva som er riktig for dere. For oss var det vonde avklaringer og jeg skulle egentlig ønske at det ikke var så mange mulige valg...

[mamma tiL 1stor+2små]

dritgrei hei hei! Synes det er kjekt å høre andres tanker omkring dette,selv om de ikke er i alderen for å måtte ta avgjørelsen sevl.

 

Ja,det er nettopp det,skal en ta den risikoen,for å kunne forberede seg bedre. Er det verdt det???

[mamma tiL 1stor+2små]

Takk for fnt svar Maud.

 

Etter slik jeg forstår deg,så hvis en tar en duotest (som jeg vet lite om)Slik jeg har lest meg frem til det,er det UL og en blodprøve tidlig i svangerskapet,stemmer dette?? Hvis denne duotesten skulle vise at det kanskje var noe galt,trenger man ikke ta fostervannsprøve,hvis en selv ikke ønsker det,men en fostervannsprøve er mer nøyaktig enn en duotest.

 

Har jeg forstått dette riktig??

 

 

[dritgrei hei hei!]

Jeg vet ikke helt hvilke forberedelser som kan gjøres for at en bedre skal kunne ta imot et barn... Den mentale forberedelsen gjør vi jo selv, alle sammen. Man forbereder seg jo på å ta imot hvem enn det er som kommer... Jeg tror ikke det ville forandret så mye for meg, annet enn at svangerskapet hadde blitt en ventetid i redsel mer enn i glede, nettopp fordi man ikke kan forberede seg på noe så ukjent som et barn med eventuelle avvik. Gleden over ungen vil jo være overveldende uansett hvem som kommer ut, og da er det jo greit å ha ventet på barnet som man venter på et barn, uansett hvem det er.

[Plutseliten :)]

Jeg var også i den gruppen som fikk spørsmålet av legen. Men det var ikke noe alternativ for oss. Alle ønsker seg jo friske barn,men det er det ingen garanti for....og da å måtte stå overfor det valget, hadde jeg ikke taklet. Det var derfor viktigere å glede seg over babyen som skulle komme,enn å bekymre seg for hvordan det kommer til å bli om vi hadde fått vite at noe var galt. Og det kan jo skje senere også...og hva gjør man da?

Du ba om synspunkter...dette var mine )

 

Og jeg respekterer at andre tenker annerledes.

[Attpåklatten :-)™]

Svarer på denne jeg:-)

Duotest består av en blodprøve som blir sendt til Danmark (tror det var det:-) når prøvesvarene kommer blir de kjørt inn i et dataprogram sammen med svarene fra ul som blir tatt i uke 11-12. Så kommer det et tallresultat som forteller om sannsynligheten for evt avvik.

 

Om man finner noe på duotesten, så er det alikevel helt frivillig om du vil ta fv etterpå. Det er ingen andre enn deg og evt din mann som tar noen som helst avgjørelser på dette:-)

 

Men, jeg kjente sterkt på det at her blåses det opp om økt "fare" for kromosonavvik når vi er 38 i løpet av det året vi føder. Det er jo slett ikke slik at det er mange som føder kromosonbarn i vår alder. Vi ble informert av legen på Ullevål og legen på Riksen at det er en 1% større sjanse for kromosonavvik etter fylte 40 år!

Så egentlig burde det vært et valg for alle gravide om man ønsket dette, for jeg tror vi bruker mer krefter på å bli engstelige av hele prosessen med testing enn det er verdt å bruke i et svangerskap....

 

Kjente meg veldig igjen med det Maud beskrev den gangen det var hennes tur.

 

Og ifølge statistikker fødes det visstnok mange flere barn med kromosonavvik av langt yngre kvinner enn oss, det henger selvfølgelig igjen sammen med at flere kvinner får barn i yngre alder, men dog..........:-)

 

Ikke vær redd den dagen du blir stilt overfor et valg. Det er ditt valg og du trenger ikke gjøre dette, det er kun et tilbud!

[Reveenka]

Jeg sto over både duo tes og fostervannsprøve på de to som kom etter at jeg var 38.

Jeg var usikker og diskuterte med legen min(gikk til obstetriker i alle sv.skapene), og det som fikk meg til å bestemme meg, var at han sa at dersom du ikke er HELT sikker på at du vil ta abort dersom det skulle vise seg at babyen har Downs, så er det jo bortkastet. Dessuten kan ingen være sikker på et friskt barn uansett hva duotest eller fostervannsprøve viser.

 

Jeg var igrunnen mer bekymret for feil av type hjertefeil, manglende organer o.l , så jeg var glad for UL som legen tok på hver kontroll.

Han sa også at når man tar ul rundt uke 12, så får man en indikasjon på dette med Downs dersom man kan se bl.a forstørret nakkefold(er det noe med nesen også, tro?), og fostre med Downs er også som regel påfallende passive og beveger seg lite. Så da UL i uke 12 var ok på disse to punktene, slo jeg meg med ro til det. Men 100% sikker kan man jo aldri være.

Men avgjørende var det nok at både mannen min og jeg var sikre på at vi ønsket barnet uansett, og at vi visste at vi hadde ressurser til å ta vare på det hvis det skulle vise seg at noe var galt likevel.

[her@]

Hei!

 

Jeg har tatt duotest to ganger - nå sist i sommer. Grunnen til det er at jeg gjerne ville vite om sannsynligheten for et Downs barn var stor eller ikke - ikke for å evt. fjerne det, men for å evt. være forberedt. Nå har jeg fått fine svar begge gangene - og har derfor ikke vurdert å ta fostervannsprøve. Men det er bare fostervannsprøve (evt. morkakeprøve) som gir 100% riktig svar da. Duotesten beregner bare sannsynligheten...

 

Men uansett så er det du som må finne ut hva som er riktig for deg å gjøre.

Ønsker deg iallfall lykke til:-)

[strikkballen]

Merker at jeg gruer meg litt til å svare på dette, og jeg kunne jo latt være... det er så veldig lett å bli stemplet som en som støtter opp under et sorteringssamfunn... men - hopper i det: Jeg tok fostervannsprøve. Og skal være så ærlig og si at hvis barnet hadde hatt alvorlig kromosomfeil, så ville jeg vurdert abort. Ikke fordi jeg ikke mener at barn med kromosomfeil er mindre verdt enn andre. For meg er det en selvfølge at alle er like mye verdt. Men fordi jeg er veldig usikker på om vi ville klart den belastningen det er med et barn med slike oppfølgingsbehov. Særlig når vi hadde en med astma fra før, selv om hans astma ikke er av det mest alvorlige slaget.

 

Fikk tilbud om duotest, men denne ville skapt så mye usikkerhet hos meg at det ikke ville hatt noen hensikt. Risikoen ved fostervannsprøve er veldig liten (gjennomsnittlig 1%), forutsatt at man får en lege som har lang/god erfaring og gjør slike prøver ofte nok. Fikk tak i en veldig bra lege på Rikshospitalet, som tar fostervannsprøver hver dag og var en av de fremste på sitt område. Av 900 fostervannsprøver han hadde gjort året før, hadde ingen abortert. Dvs. en risikoprosent på mye mindre enn 1%. Da følte jeg meg trygg.

 

Dersom duotesten viser at noe kan være galt, får man tilbud om fostervannsprøve, men du kan selvsagt velge å ikke benytte deg av tilbudet. Jeg tror at hvis jeg hadde visst helt sikkert at jeg ikke ville tatt abort uansett, så hadde jeg latt være å teste meg.

 

Lykke til!

 

 

 

 

 

[Travelmor]

Jeg har vært for "ung" til å få tilbudet om fostervannsprøve under mine graviditeter. Jeg ville ikke tatt den selv, for jeg ville ikke vist om barnet jeg bar på var funksjonshemmet. Jeg hadde ikke orket å ta det vekk på et slikt grunnlag. For meg ville det vært bedre å ikke vite. Men for deg og din mann kan noe annet være riktig.

Duotesten vet jeg lite om siden jeg aldri har satt meg inn i det. Men dersom det ikke medfører noen fare for fosteret slik som fostervannsprøve, er det sikkert en OK test å ta.

Man har uansett ingen garantier for å få friske barn. Ting kan også skje underveis, fødsel, ulykker senere. Jeg tror at det å få et barn som er annerledes åpner andre dører i livet. Jeg har opplevd å få et friskt barn som i ettertid viser seg å ikke være helt som alle andre.. Det gir andre typer utfordringer, bekymringer og gleder. Men jeg er nå glad at alle barna mine er forskjellige! Det er jo det som gjør det spennende med barn.

 

Lykke til med graviditet og eventuelle tester!

[mamma tiL 1stor+2små]

Takker for mange fine svar.

 

Tror vel kanskje jeg har kommet frem til hva jeg vil gjøre,men helt sikker kan en jo ikke bli,før en er gravid og står midt oppi det. Alikevell vil jeg tenke over dette før jeg er gravid,så jeg har gjort meg opp en mening på forhånd.

 

Tar gjerne i mot enda flere svar,hvis noen vil si noe mer.

[Karomamma]

Hei!

Jeg har også tatt fostervannsprøve. Det kan (dessverre) høres ut som de fleste tar prøven fordi de vil vurdere svangerskapsavbrudd dersom barnet har kromosomfeil. Det håper jeg virkelig ikke er tilfelle. For vår del ønsket vi fostervannsprøve av flere grunner - minst pga min alder og mest pga min helsehistorie og pappaens ukjente helsehistorie. Han er norskadoptert og har ingen anelse om familiebakgrunn, gener og evt. arvelige sykdommer. Siden jeg har en kronisk sykdom selv, vet jeg at det kan være greitt å forberede seg mentalt på at ting ikke blir som man har planlagt. Jeg hadde helt klart tatt fostervannsprøve igjen dersom det var aktuelt med en baby til!

 

Som Strikkballen sier, er risikoen for abort svært liten når man tar fostervannsprøve. Overlegen som tok min prøve på Ullevål, mente at abortrisikoen er mikroskopisk og at statistikken har med "for mange" aborter, altså naturlige aborter som ville ha skjedd uansett. Nok om det...

 

Som flere sier, er det viktigste at dere vet hvorfor dere tar testen i utgangspunktet. Lykke til

[♥Snulder]

Jeg var for "ung" til å bli tilbudt fosterdiagnostikk da Leah var på tur. Pga at jeg var så heldig å ha 4 friske barn, fikk jeg nærmest litt panikk og tenkte at jeg umulig kunne få ett friskt barn til..... Tanken var ikke spesifikk på hvilken type "ikke-frisk", men simpelthen det at man skulle bære på ett foster som kunne bli betegnet som "ikke forenelig med liv". Jeg har alltid likt det å gå gravid, likt forventingen og gleden, og ved siste graviditet følte jeg bare skrekk!! Forferdelig vondt.... Vi snakket om fostervannsprøve, og var egentlig enige om hva som måtte gjøres hvis svaret var negativt. Men... etterhvert som tiden gikk ble magefølelsen bedre, jeg roet meg ned... og endte simpelthen opp med en nakkefoldscanning.... Absolutt ingen god prøve for å få svar på noe som helst, men jeg fikk se det vesle hjertet banke trygt og taktfast.... :=)