jeg synes dette er så leit

[Anonym bruker]

 

Jeg og samboeren min har vært sammen i fire år nå og vi har et barn på 2 år. Jeg er nå gravid og vi venter vårt andre barn. Vi har hatt det så godt sammen hele tiden og vi har vært så nære på mange måter. Jeg elsker ham og han elsker meg og vi har alltid vært flinke til å vise det i hverdagen med små kyss,gode blikk og vennlige kjærtegn.

 

Den siste tiden har jeg følt at noe har endret seg mellom oss. Jeg klarer ikke å hente fram alle de gode følelsene for ham lenger og jeg har en konstant følelse av utilstrekkelighet. Vi småkrangler om bagateller og jeg blir så sliten av dette. Det er så trist å føle at kjærligheten jeg har for ham har begynt å blekne. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

De siste ukene så har jeg ikke klart å være fysisk nær ham, jeg kjenner at jeg blir litt kvalm av tanken. Skylder på at jeg er trøtt osv.

og legger meg tidlig.

 

Er det noen som kjenner seg igjen eller forstår hvordan dette føles?

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg så tom.

[Anonym bruker]

det høres ut som om du har en periode.. det kan være hormoner , eller bare at forholde er i en bølgedal akkurat nå.

viss dere er flinke til å prate sammen, kan du jo snakke med han, forklare han situasjonen så han ikke misforstår og be han gi deg litt tid uten å få noe press på deg.

snakker ikke av egen erfaring, men har ei venninne dette skjedde med, de ble enige om at de fungerte så bra som ett lag for barna, og skulle la det være med det inntil videre..

det tok vel ett par mnd, så var følelsene der i full blomst, men det hører også til historien at han ikke maste, spurte eller gjorde noe for å presse henne..

[Anonym bruker]

Snakk saman sjølv om de ikkje er så flinke til det! Gå i deg sjølv og tenk etter kvifor du ikkje har så sterke kjensler lenger. Kanskje det har noko med korleis han oppførar seg? Er du irritert fordi han ikkje ryddar/vaskar huset? Foretrekk han å glo på TV'n framfor å tilbringe tid saman med deg? Dette er standard ting som eg kjenner meg att i. Men det er utruleg vanskeleg å kommunisere utan å kritisere. Min samboar tar alt som kritikk når eg prøver å fortelje han ting og han forsvarar seg. Så eg er blitt veldig lite flink til å seie ifrå, men har bestemt meg for at når det er noko som gjeld barna så skal eg ikkje vente.