Sårende situasjoner

[Anonym bruker]

Jeg merker jeg ofte står på så mye for stebarna, og at de skal føle seg velkomne den uka de er hos oss, at jeg mister nesten meg selv til tider. Samtidig holder jeg med passe i bakgrunn, så de skal føle at det er pappaen de er der for.

Jeg vil så gjerne få til en hyggelig stemning, men føler at alt blir motsatt.

 

Som hvis jeg f.eks lager middagen og disker opp, så skjer det alltid at den eldste "ikke liker maten", selv om vi VET han liker det.

Han setter seg hele tiden opp mot meg, og er tverr og vrang.

Han har sagt til sambo at han ikke liker meg og vil ikke komme på samværsuka pga meg.

 

Han er VELDIG utspekulert, og gjør alt han kan for at faren skal få dårlig samvittighet, noe faren veldig lett får.

Det ender med at han blir dulla med i stedetfor å bli satt på plass.

Hvis jeg er alene med han, er han helt annerledes. Blid og snakkesalig. Men så fort faren kommer inn i rommet er det frem med klaginga. Han er negativ til absolutt ALT, og skal ha oppmerksomhet hvert eneste sekund.

 

Jeg virkelig hater å gå å være vitne til dette annenhver uke, og føler at forholdet til meg og sambo blir veldig dårlig den uka vi har de, mens vi har det supert, den uka vi er alene.

 

Er det noen som har noen råd til hvordan jeg/vi kan snu om denne negative vibben?

[:::) Frøken Velferdsrett]

sånn som jeg ser det så kan ikke DU gjøre så mye for at dette skal bli bedre. FAR må begyne og oppføre seg. så lenge han duller med gutten sånn som du beskriver så bygger han oppunder at sønnen ikke skal like deg.

 

det blir det samme som om gutten sier "jeg vil ha godteri til middag" og far sier "nei" gutten sier "da spiser jeg ikke noe mat" og far sier "ok, her er godteri"

da bygger far oppunder et dårlig kosthold hos sønnen.

 

stesønnen din tjener på og være slem mot deg. for da får han oppmerskomhet fra far.

[Anonym bruker]

Snakk sammen om dette!

Snakk sammen med samboeren din.

 

At barnet furtet i begynnelsen er vel å forvente, men nå får det være nok.

Sørg for at dere voksne er samkjørte i det dere sier og gjør, så han ikke kan spille dere opp mot hverandre.

 

Bli trygg på at samboeren din støtter deg når du setter grenser.

Bruk hverandre, ta vare på barnet, men ikke la han være sjef.

 

[Lassi83]

Hvor gammel er ungen?

[Anonym bruker]

Takk for svar. Sønnen blir 10 år. Han har alltid blitt veldig dullet med og de har vært veldig overbeskyttende mot han. Min sambo har begynt å være strengere mot han og ta han for ting, men jeg føler ikke at det hjelper, når han 10min etterpå får tydelig dårlig samvittighet og prøver å gjøre det bra igjen. Er de fleste skilsmissefedre/mødre slik?

[Lassi83]

De er nok preget av dårlig samvittighet i mange tilfeller, men jeg tror de fleste foreldre har det slik. Det er denne "foreldre-samvittigheten".

Men syns ikke at han skal få oppføre seg slik allikevel. Du skriver at faren har begynt å ta igjen mer med han. Se på det som en start. Din sambo tar deg tydligvis på alvor, og prøver. Det at han får dårlig samvittighet etterpå er kanskje bare nå i starten, til guttungen blir litt mer vant til det.

Men dine følelser bør absolutt tas på alvor, når det begynner å gå utover forholdet.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg ville sagt til mannen, som åpenbart må ha ting inn med teskje.

- jeg strekker meg lang og gjør mittytterste for at vi skal ha et godt forhold, også når barna dine er hos oss. Gi eksempler på ting som du gjør for at det skal bli god stemning i hjemmet.

- jeg føler ikke at du verken setter pris på det jeg gjør, eller yter noen ting som helst for meg i disse periodene. Gi eksempel på hvor du kunne ha følt deg litt mer verdsatt med forholdsvis enkle grep fra din side.

- spør han om det er slik at han ikke greier å ha et normalt forhold til deg når barna er der, for da vil du gjerne ha beskjed, slik at du kan innrette deg på det.

- fortell videre at det er ubalanse i forholdet mellom å gi og å ta, og at det ikke er spesiellt sunt å skulle tigge seg til omsorg fra den en lever sammen med. si at du er nødt til å slutte å yte, om han ikke begynner med det tilsvarende, for om du fortsetter å gi uten å få noe tilbake føler du deg som en dørmatte.

- spør om han virkelig ønsker et frohold der det faktisk eksisterer så mye egoisme og lite rom for å se den andre, at en er nødt til å bedrive maktkamp med tilbakeholde kjærlighet for at ting skal bli lagt merke til.

- spør om det ikke kan være litt bedre å se hverandre uten at en trenger kjempe så hardt.

- start en dialog, der han er nødt til å forklare og begrunne hvorfor han lar sin sønn behandle deg dårllig, mener han virkelig at dere får det bra hjemme da, mener han det er bra for sønnen, eller mener han det er bra for deg.

[Anonym bruker]

Jeg syns du går rett i din egen felle, jeg. Hvorfor må du lage middag og utsette deg for det som kommer? Kan du ikke bare si at så lenge tiåringen og pappaen er i huset, så kan de sammen lage middag til deg? Så kan du spise om du syns det er godt.

 

Du må ikke bruke for mye krefter på dette, gi litt mer faen. Du er jo ikke bare vitne, som du sier, du er regelrett offeret her. Men du kan bare være offer hvis du tillater at andre behandler deg sånn. Lag middag til deg sjæl! Si at du trodde det ikke var noe vits i å lage til flere, siden tiåringen aldri ville ha uansett. Gå på kafé. Lag middag til/hos en venninne i stedet, da skal du se du blir satt pris på...

 

Unngå å stille deg selv til bedømming hele tiden. Du fortjener så mye bedre!!!

[Anonym bruker]

Er jo helt enig med deg i dette, men er det ikke like greit at kjæresten blir seg sitt ansvar bevissit? At han begynner å ta ansvar for å oppdra sønnen, og at han begynner å ta ansvar for at samboeren trives i eget hjem, tiltross for at ungene er i hus? Er det ikke like greit at en viser sine kjære at en setter pris på dem, og ikke går rundt og oppfører seg helt uten hensyn til den en liksom skal være glad i, fordi en tror at ungene har noe å vinne på dette.

Nei sånne menn er ikke klare for å starte på ny, de forstår ikke hvilket ansvar de har for sin nye familie. Det tok lang tid før min innså ting! Først nå er han egentlig klar for meg/oss hans nye familie. Jeg lot ting gå for langt, hadde aldri gjort det igjen. Men kunne jo forstå han litt også, forstå hvordan han ville gjøre det beste for barna, ok det var ofte feilslått, men han hadde jo aldri noe ond hensikt!

Han setter pris på både det og meg nå. Nå har vi det bra, og jeg jobber med min bitterhet, og prøver å ikke la fortiden ødelegge for fremtiden. Men egentlig føler jeg han har ødelagt mye, ved ikke å se meg fra første stund, for jeg så han. Men for vår lille engel skal ting endres, og tillitten skal tilbake, slik at vi kan stole på at vi alltid kommer til å sette hverandre først. Uten det funker ingen forhold.