Hva gjør vi når mitt "stebarn " fryser meg ut?

[Anonym bruker]

Mitt stebarn som blir 15 år kan være så snill,omtenksom og empatisk,mens andre ganger så skjærer det seg totalt.

Faktum er at barnet aldri har klart å godta at foreldrene skilte lag for 10 år siden. Dette er fortsatt et problem den dag i dag. Det skal sies at noe av problemet med at barnet ikke har klart å godta dette er kanskje at moren heller ikke har klart å akseptere dette. Dette er ikke noe jeg sier,men noe hun selv har sagt. Hun lever fortsatt i fortiden.

 

problemet er at dette barnet får meg til å føle meg så i veien i mitt eget hus. Jeg føler nesten ikke at jeg kan prate med far (min mann) de helgene barnet er her ( iallefall ikke for mye!!),av frykt for at barnet skal bli sur på meg for at jeg tar oppmerksomheten bort fra barnet. De helgene barnet er her føler jeg meg forpliktet til å ha vårt felles barn hele tiden,slik at far står fritt til å disponere tiden med mitt "stebarn",slik at h#n skal få fars oppmerksomhet.

barnet kan nekte åbli med far til oss i samværshelgen,fordi jeg har blitt med for å hente ( jeg jobber 5 min fra der barnet bor,så far henter meg også). Barnet kan også spørre ; "hvem skal være med" når vi skal ut på et eller annet,og dersom jeg skal være med,så vil barnet ikke. Dersom jeg trekker meg,så blir barnet med med en gang.Barnet kan bli kjempe sur når h#n er her,og når far spør hva som er galt,så er det alltid det at h#n synes det er vanskelig at far har gått videre. Med andre ord;jeg er problemet.Barnet kan komme inn døreene hos oss.Jeg sier hei.Barnet springer opp på rommet,og så hører jeg h#n ringe til nor å sier:hun og den helvetes drittungen er her i dag også.Jeg føler meg SÅÅÅ utrolig liten når slik skjer!

Vi har tatt hensyn til så mye som vi har fått tilbakemelding fra mor om at barnet har problemer med. Barnet likte ikke at vi satt ved siden av hverandre ved måltidene,så nå gjør vi aldri det. Vi late nye faste plseer.Barnet likte ikke at vi alltid satt ved siden av hverandre i sofaen,så nå gjør vi ikke det. Barnet liker ikke nnår jg er med når hun skal bli hentet,så nå gjør vi alt for å unngå det.Osv...osv...

Noen vil si at barnet helt klart har et oppmerksomhetsbehov,og det har h#n nok.Men vi har prøvt å tilrettelegge for alenetid med far hver samværshelg.Men jeg og vårt fellesbarn bor da også her,så vi kan ikke forsvinne helt! Jeg har forsaket mye for at barnet skal få tids alene med far. Jeg har gått i bryllup alene hvor vi begge var invitert pga det.Far nhar reist på ferier alene med barnet.Ja,han har til og med reist på ferie sammen med eksen og barnet for å vise at jeg ikke r noen "trussel".Men ingenting hjelper.

Nå lurer jeg/vi på hva vi kan gjøre?Min mann og jeg har fått temmelig nok av denne oppførselen. Vi mener at barnet er stort nok som 15 år til å forstå at det h#n gjør er veldig galt.Og det går ikke at vi unnskylder enhver oppførsel og stygge utsagn om meg og den lille med at h#n har det vanskelig fordi foreldrene gikk i fra hverandre.Sier ikke at vi ikke skal ha forståelse for det,men man må da prøve å gå videre vel?Mor mener at hun ikke er den rette til å hjelpe oss,da hun selv har problemer med å akseptere situasjonen selv enkelte ganger.Så da er det opp til oss.Så hva gjør vi?

[DolphinGirl]

Jeg synes dere allerede har godtatt for mye. Jeg tror faktisk jeg ville gått så langt som å si at hvis ungen ikke skjerper seg, er hun/han ikke velkommen i mitt hus. Ta han/henne med til psykolog om så. Det er jo helt latterlig å lage et nummer av at dere må sitte ved siden av hverandre! Det er DITT hus og DU som bestemmer, så jeg ville faktisk fått far til å si til ungen at hvis det ikke blir totalforandring, er ikke dette mennesket velkommen. Det går da ikke an å lære unger at den oppførselen er ok! Hvordan skal dette mennesket klare seg videre i livet? 15 år er gammelt nok til å bli satt ordentlig på plass, ja!

[Anonym bruker]

Oji, dette var litt mye fra en 15 åring. Når man er 15 er man vel ikke akkurat et barn og bør vel behandles som en ungdom.

 

Jeg ville nok satt meg ned med far og barn og sagt at slik dere har det nå, kan dere ikke leve. Så ville jeg sagt at realiteten er at dere er sammen. Mor og far vil aldri bli sammen igjen- de har ikke vært det de siste 10 årene og det er dere 2 som er sammen nå. At dere ønsker at barnet vil være hos dere, men at det også må respekere at dere har et liv sammen. Fortell gjerne hva dere har gjort for å hjelpe barnet til å trives,men at dere ikke opplever at det blir noe bedre.

 

Krev at barnet selv kommer med forslag til løsning på at ting blir bedre (og da godtas ikke slikt som at du må flytte ut osv). Hva kan barnet gjøre for at dere skal trives, hva kan dere gjøre? Vær ærlig å si at dere faktisk ikke kan ha det slik som nå for det trives ingen av dere med.

 

Denne 15 åringen trenger å få opp øynene,for dere har strukket dere langt. ja egentlig altfor langt vil jeg si.Barnet vet jo at det har makt i huset deres og bruker det for alt det er verdt. Ta makten tilbake!

 

Lykke til:)

 

Lise:)

[Helene Harepus]

Uffa.. Dette høres ikke bra ut og du har all min sympati. Jeg skjønner at det er ikke lett å takle, spesielt siden man får jo hele tide høre mantraen "barna kommer først" og hvis man bare tenker tanken å sette den nye familien først i hvilket som helst sammenheng, så er man umiddelbart den onde stemoren..

 

Klart man bør ta hensyn til barna og det er vel ikke akkurat uvanlig at barn kan være vrange og ha lojalitetskonflikt, spesielt i begynnelsen. Det har jeg også opplevd og det er virkelig en prøvelse. Men hva skal man egentlig finne på, når barna oppfører seg fremdeles slik etter 10 år? Og hvor lenge skal det tas hensyn til barn, som blir ikke fornøyd uansett hvor mye man prøver å legge ting til rette for de, spesielt når det er knapt snakk om barn lenger. En 15-åring er voksen nok, til å vite bedre og kunne utøve vanlig folkeskikk hjemme hos far. Jeg synes det er helt naturlig å stille andre krav til en ungdom enn et barn. Dessuten har dere også et fellesbarn og det fortjener også å bli tatt hensyn til, det kan neppe være så hyggelig for h*n heller å få storesøster/storebror på besøk, når sistnevnte oppfører seg slik..

 

Jeg mener at dere må slutte å tilpasse dere hans/hennes urimelige krav om hvor dere sitter og ser på tv, spiser, hvem som skal få lov til å bli med noen steder, sitte på i bilen o.s.v. o.s.v. Så hvis ikke ungdommen vil bli med hvis du er i bilen, så får h*n ta bussen, eller bli hjemme hos mor. Hvis h*n ikke vil bli med ut å spise siden du blir med, så får h*n bli hjemme. Dårlig oppførsel skal ikke lønne seg! For ditt stebarn har sutre/klage/nekte å bli med teknikken fungert som bare det, så hvorfor slutte med det? Dere må slutte å gi h*n oppmerksomhet når h*n oppfører seg ufint, la h*n få furte inne på rommet sitt, hvis h*n kan ikke / vil ikke være hyggelig mot andre i familen. Jeg tror ikke noen ville latt sine fellesbarn få lov til å styre familien på denne måten og oppføre seg så respektløst, så det er ikke noe å ha dårlig samvittighet over!

 

Jeg tipper at mor har en del skylda her, det er ikke naturlig at en 15-åring har ikke ennå kommet over at mor og far skilte seg for 10 år siden, så det virker som h*n har tatt mors følelser innover seg som sine egne. H*n kan jo knapt nok huske hvordan det var, men likevel skal far og spesielt hans nye samboer straffes i det uendelige. Og hvis h*n tror at far og mor kunne funnet tilbake til hverandre, hvis bare du var ut av veien, så har h*n et seriøst problem med virkelighetsoppfatningen.. Det virker desverre som h*n er blitt ganske ødelagt av mors problemer med å komme seg videre.

 

Jeg håper dere etterhvert finner noen løsninger som alle kan leve med, fordi slik det er nå, er ingen lykkelige, sannsynligvis minst av alle stebarnet.

 

Lykke til!!

Helene

[Anonym bruker]

Viste dette innlegget til mannen min nå, og han ble helt sjokkert...

Han ble sjokkert over at din mann lar sin 15 åring ha totalt styring over dere. Han synes mannen din burde ha stoppet ungen i å sitte på tronen og ha all makt over sin far, og deg.

 

Å dra på turer etc med eksen og ungen alene,er med og styrker makten til denne tenåringen.(...og det er helt bak mål) Mannen min sier at her må faren reise ryggraden sin, og oppdra ungen skikkelig. Lære ham/henne at det er de voksne som bestemmer.

 

Mannen min sier at han hadde tatt en skikkelig alvorsprat med ungen, og sagt klart i fra at han/hun får endre oppførsel og at det er ditt og farens hjem han kommer til, og der er det dere begge to som styrer. Ønsker han/hun ikke å godta det, så får det være så som så. Men vil han/hun komme til dere, så får han/hun godta dette.

 

Og dette er jeg også helt enig i.

[Lassi83]

Du må rett og slett sette grenser for deg selv. Det har du full rett til.

Si ifra! Ikke godta alt. Når hun er i deres hus, er det dere som bestemmer. Med klare og faste "regler", vil hun også vite hvor hun har deg hen, og føle seg tryggere.

Forsøk å snakk ordentlig med henne, og si ifra at slik vil dere ikke ha det. La far også være med på denne samtalen, så det er begge som setter grenser.

 

Ønsker dere lykke til!