8-åringer og psykisk terror

[Anonym bruker]

Sønnen min har fått en stygg uvane med å skjære samvittigheten min i småbiter noen ganger når han ikke får viljen sin. Her om dagen kom han å sa at han hadde prøvd å hoppe ut av vinduet sitt etter en krangel. Jeg spurte ham: Var det vanskelig?

 

Er det feil av meg?

[Gjest]

Vil nok ikke si psykisk terror, for det ordet har en litt annen definisjon vil jeg si. Men jeg vil nok si gutten er ekstremt kontaktsøkende, ute etter oppmerksomhet og helt klart se hvor langt han kan gå.

Dette er heller ikke noe som er ukjent i norges hjem, men stikker det dypere enn kun dette ville jeg nok anbefalt å gå til bup for å bli hendvist til en barnepsykolog.

 

Om det er feil av deg er vel ingen som kan si, Har du dårlig samvittighet for det du sa er vel heller spm? Har du det bør du kanskje finne en mellomvei eller evt ta kontakt med noen/lege som kan hendvise deg til noen som evt kan ha løsning på slike ting. Eller være behjelpelig for å møte deres behov.

 

 

[Anonym bruker]

Hele historien:

 

Vi har en avtale om at han skal gå på trening en gang i uken. Han mente selv at han var syk, og kunne følgelig ikke trene (forkjølelse). Jeg sa det var greit. Et minutt etterpå er han i gangen og tar på seg sko fordi han vil besøke en kompis. Jeg sa at det kunne han ikke, for han var syk.

 

Dermed er jeg ikke glad i ham, jeg bryr meg bare om søsteren hans, det er ingen som er glad i ham, jeg bryr meg bare om meg selv osv. Smelling med dører, roping, hamring i gipsvegger. Jeg valgte å ignorere ham. La ham endelig banke hull i veggen, tenkte jeg, meg jeg vil ikke gi ham oppmerksomhet når han oppfører seg på den måten for å få den.

 

Etterpå når det var stilnet og vi hadde hatt en prat og blitt enige (han hadde da lyst til å gå på trening likevel, men det var for sent), sier han at han hadde prøvd å hoppe ut av vinduet. Jeg mener det er tøys, men å svare ham på den måten, er kanskje ikke den mest pedagogiske. Jeg vil bare ikke belønne ham for oppførselen.

 

[Gjest]

Jeg tenker litt rundt dette med trening, han er 8 år, kanskje la han få trene som han selv ønsker?

 

Når et barn havner i slik utbrudd mener noen at enten bør man holde fast barna til de roer seg, eller som du gjør la de få roe seg og ta en prat senere.

Begge to har vel virkning.

 

Det er ikke lett med barn som søker ekstra oppmerksomhet og noen barn tyr til desperate forsøk, men jeg tror de fleste barn vil en gang eller flere sier slike ting for å få mer reaksjon fra mor eller far. Seinest i går ønsket gutten her å rømme.

 

Er disse utbruddene vanlig ville jeg kanskje henvendt meg til lege/ppt for evt undersøkt om han sliter med noe.

[Anonym bruker]

Er det noen grunn til at han kan føle at du er mere glad i søsteren hans? Eller at du er mere opptatt av deg selv? Er det noe av det han sier du burde tenke litt igjennom?

 

Ikke meningen å være ekkel, men det er jo kanskje en grunn til at han sier disse tingene Et sterkt signal om at han vil bli sett...

[Tally]

Barn er ikke gamle før de finner ut hva som "svir" hos foreldrene, og det å påstå at mor/far bare er glad i de andre søsknene er et "gammelt triks".

I allefall når det er noe barnet blir nektet å gjøre eller få.

Millimeterrettferdighet mellom søsken er dessuten omtrent umulig å gjennomføre (og burde heller ikke være ønskelig all den tid at barn er forskjellige (men det er en annen diskusjon)), men i kampens hete vil alt bli brukt mot foreldrene.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner til lignende oppførsel hos en gutt jeg kjenner, og der er det helt klart at mor svikter sønnen sin. Derfor spår jeg som jeg gjør, og man bør ikke avfeie sånne utbrudd med at barn blir ekstreme i kampens hete - mange barn blir ikke det. Selvfølgelig er det forskjell på barn, og noen har større behov for å rase enn andre, men jeg synes allikevel denne moren skal tenke litt igjennom hva sønnen sier, og kjenne etter om det kan være noe i det.

 

 

[Anonym bruker]

Og noen barn finner fort ut hva som virker for å få igjenom sin vilje.

 

Manipulering.

 

Koste hva det koste vil.

 

 

[Anonym bruker]

Han hadde tidligere en tøff periode pga diverse endringer i hverdagen hvor han syns det var vanskelig å tilpasse seg. Da brukte vi mye tid sammen pga det. Jeg tror han har funnet ut av at dette også er noe som kan brukes for å få det sånn som han vil. Tidligere har jeg vært litt svak for det, men denne gangen var det så opplagt noe jeg ikke burde gi etter for. Rent utspekulert utbrudd. Men hva svarer man til sånt?

 

HI

[Huldretuss]

Jeg mener det er helt feil å fastslå at en på åtte er utspekulert og manipulerende - det er dårlig gjort å avfeie han på den måten.

 

Jeg ville spurt hvorfor han sier det han sier, og hva som var grunnen til at han prøvde å hoppe ut av vinduet. Vet du at han har kommet over den tøffe perioden forresten?

[Anonym bruker]

Hvor mange 8-åringer har du forresten?

[Gjest]

Man er nødt til å være sterk å holde på ting som er sagt.

Min 8 åring kommer å spør om ting han vet ikke er lov. Når han får svar av meg sier han" jeg måtte bare prøve".

Det kan ta tid å få barn til å forstå hvilke regler som gjelder hvis man ikke har vært det tidliggere, men ikke gi opp.

Sier du nei og gutten din slår seg vran kan du bare la han gjøre det, gi beskje til han at dere kan prate om det når han har roet seg ned.

Når man forklarer barn hvorfor man sier nei med en begrunnet forklaring forstår barn ofte dette. Men det kan ta tid, men det nytter ikke å gi etter for barn kjenner oss foreldre likemye som vi kjenner de og de vet det å få viljen sin.

Lykke til

[Huldretuss]

Hvis det er meg du spør så har jeg to barn son har vært åtte.

[Frk. Vable]

Barn prøver ofte å få oppmerksomhet på den gale måten. Som å teste grenser, gjøre ting de vet ikke er lov osv. Kanskje du burde snakket med sønnen din om at du ikke foretrekker søsteren osv? Vet selv at det ikke er lett å gi like mye oppmerksomhet til det eldste barnet når det yngste er baby. Men når min datter slår seg vrang (hun er 4) så hjelper det faktisk å prate med henne og gi henne litt ekstra oppmerksomhet, om det bare er for 15 min.