Noen som IKKE har det sånn...

[smeltpåtjukkaigjen]

Det har seg sånn at ei venninne av meg sa her om dagen da jeg fortalte hvordan mannen og jeg har det, at hun skjønte hvordan det var.

Hun mente at hun hadde vært slik selv; opptatt av å få barn osv. før mannen sin.

I følge henne var det kun en følelsesmessig greie, at hun ville ha familie, og det NÅ!

Men etter de fikk en liten skatt, kom alt det andre: bekymringer om praktiske løsninger, økonomi, fremtid osv. Hun sier at hun gjerne kunne ha venta, selv om hun er glad i ungen sin..

 

Poenget er; Jeg mener bestemt at det for meg er mer enn en følelsesgreie. Jeg har jo ALLTID ønsket dette, og er fullt klar over at det er ting man må forsake, og både minus og pluss med "foreldrelivet"..

Men hun har rett i én ting: det har blitt en VEEEELDIG følsom greie.

det opptar hvert ledige øyeblikk i tankene mine, i våken og sovende tilstand.

Jeg planlegger, drømmer, håper, krangler med mannen, sjekker babyutstyr, mammaklær, ja, opppsøker alt som har med det å gjøre - for så å bli knust når det ringer på døra, og TR står utafor!! Jeg griner i to dager, og lover meg selv at nå skal jeg våkne, godta at dette ikke vil skje med det første.

Men - også denne måneden blir en følelsesmessig berg-og-dalbane.

 

Noen som skjønte noe av dette?

 

Det jeg lurer på, nemlig... er det noen som IKKE har det slik?!!? Som virkelig ønsker seg barn, men som klarer å holde det på distanse følelsesmessig?

Som ikke blir lei seg, som ikke sjekker symptomer osv.

 

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker flere år på denne måten..

Kanskje noen syns det høres dumt ut, men det er vanskelig å slutte å håpe...

Jeg mener, mannen sa her om dagen: "Du.. det er ikke enmenneskerett å få barn, altså! Klar over det?!" Men for meg føles det i hvert fall som det viktigste målet i livet!

 

Noen TIPS for å få dette såre emnet på avstand?:S

[Ella-83]

Jeg mener at det faktisk ER en menneskerett å kunne få barn. De som av ulike årsaker ikke klarer å få det på den naturlige måten bør få all den hjelpen de kan for å få det til på andre måter. Og dette kan jeg spinne videre på... Akkurat dette forstår samboern min også. Han har alltid skjønt det at jeg vil ha barn og at jeg bør få det. Problemet er bare at han ikke vet når han blir klar..

 

Min venninne som har barn sier forøvrig det som din sier; hun kunne godt ha ventet. Hun nevner det samme som din venninne. Det praktiske og det økonomiske. Hun har ikke fast jobb og mannen jobber hele tiden. Hun tar kvelds og nattevakter der hun jobber som tilkallingsvakt. Ofte ser ikke mannen hennes barnet deres fordi han drar på jobb før de står opp og kommer hjem etter at barnet har lagt seg. Og det kan være sånn at venninnen min drar på jobb når mannen hennes kommer hjem. Siden hun jobber usystematisk og mannen ikke har noen særlig bra betalt jobb, så gir hun hvertfall utrykk for at økonomien ikke alltid er på topp. Men likevel er det jo det beste som har hendt dem da :-)

 

 

Om følelsene dine: Jeg har følt det sånn før, men det er faktisk ikke like sterkt nå. Selv om jeg ønsker meg barn over alt på jord, så lar jeg meg ikke bli like revet med lenger. Når følelsen først kom gikk jeg innom babyforretninger og lengtet sykt etter å få en egen baby å kjøpe til. Jeg meldte meg vel inn i bokklubben babyglede også når jeg tenker meg om. Jeg kjøpte "Gravid" bladene på både norsk og dansk. Jeg var bare så fascinert. Jeg var da ca. 20 år. Nå i ettertid skjønner jeg jo at det har vært veldig fornuftig å vente. Jeg er ferdig med utdannelsen, fått meg en greit betalt jobb like ved der jeg bor, kjøpt leilighet, bil, spart opp litt penger og i det hele tatt så har vi mer på plass. Å få barn er jo en kjempestor påkjenning for et parforhold. Da hjelper det å ha alle de andre tingene på plass.

Selv om jeg også mener at det er det viktigste i livet mitt å få barn, så må det ikke skje i dag. Jeg er ennå ung og har god tid. Jeg har lært masse av å ha vært så fascinert så lenge da. Kan en del om graviditet, spedbarn mm. :-) Kjekt å vite. Når det faktisk hender meg, så trenger jeg ikke stresse like mye som de som fikk barn med en gang de fikk lyst.

Jeg henger jo her på BIM nå da, men jeg gråter meg ikke i søvn om natten fordi jeg lenger sånn. Og jeg er bare GLAD når mensen kommer for da slipper jeg å bli uplanlagt gravid. Jeg ønsker meg et planlagt barn som både min samboer og jeg kan glede oss over fra unnfangelse til fødsel og resten av livet. :-)

[Ella-83]

Selv om jeg skrev mye, så må jeg bare legge til en ting til:

Hvis jeg får et innfall hvor jeg bare må kjøpe f.eks. et nusselig antrekk til baby så er jeg så glad for at jeg har tantebarn og venninners barn å kjøpe til. De synes ikke at det er rart, men veldig koselig. Venninnen min sier jo at det er så kjekt å ha venninner som ikke har barn selv, for de har råd til å kjøpe alle de kule, dyre klærne som mor og far ikke kan bruke penger på. Også passer jeg på å kose masse med disse barna når jeg er på besøk. Jeg er alltid skikkelig sliten når jeg kommer hjem ;-) Og da er det faktisk litt deilig å kunne dra hjem til litt fred og ro.

 

Det var mine tanker..

[smeltpåtjukkaigjen]

Jeg glemte å svare deg, jeg..men ville bare si takk for svar!!

Fint å høre dine tanker rundt saken..

 

Det høres jo fint ut å være mer avslappa på det..Vet bare ikke helt hvordan jeg kan klare å få det på avstand..

Når jeg fikk TR denne gangen, like etter dette innlegget - klarte jeg å holde tårene tilbake, som er fremgang!

Skulle gjerne ha skrudd ned intensiteten noen hakk på meg selv..

kanskje du egentlig sier at det er tida som gjør under? At jeg er for ung, muligens..?

jaja... må jo prøve å leve livet, og ikke stå på vent, liksom..

 

 

[-Mariposa-]

Hmmm, jeg må vel si at jeg nesten aldri har blitt skuffa når mensen ikke kommer. Et par ganger litt småspent på om mensen kommer når den skal, men ettersom jeg ikke har lyst til å bli gravid før sambo er mer klar så er det egentlig like greit. Men nå skal det sies at jeg har gått på pilla i alle år så sjansen er nok veldig liten så derfor er forhåpningene ikke særlig store heller.

Men når jeg slutter på pilla etter hvert (kanskje til våren) så kommer jeg nok til å være ganske spent hver måned selv om sambo fortsatt ikke er klar, så jeg skjønner godt hva du mener. For meg er det litt godt å fortsatt gå på pilla for da slipper jeg "skuffelsen" hver måned. Gruer meg litt til det du forteller om, for jeg kan godt se for meg at jeg blir sånn jeg og.

 

Når det gjelder det å få barn så synes jeg mannen din var veldig kjip mot deg når han sa det med menneskerett! Han vet jo hvor viktig dette er for deg. Om det er en menneskerett eller ikke, det er jo en diskusjon, men hva en kjæreste skal si til kjæresten sin om det hun ønsker seg aller mest her i verden, DET er noe annet!

 

Lykke til

[Gjest]

Jeg føler at jeg har det akkurat sånn som deg, Dreamy. Jeg tenker på det hele tiden, dag og natt. Og jeg ønsker å snakke om det hele tiden også... Noe jeg dessverre ikke kan, ettersom gubben er i ferd med å bli smågal av det. Jeg ser babyer over alt, ser på babyklær (har til og med kjøpt noen plagg), planlegger osv... Saken blir ikke lettere av at det nå ventes 6 babyer i omgangskretsen vår... Dette gjør meg glad, men også så inderlig lei meg. Jeg føler meg nesten omringet til tider. Til og med når jeg virkelig prøver å få tankene over på noe annet, blir det liksom dyttet på meg likevel. Også er jeg i gang igjen...

 

Jeg merker at jeg er i ferd med å bli skikkelig nedfor. Jeg gråter nesten hver dag, og ofte flere ganger hver dag. Jeg blir fryktelig lei meg når mensen kommer, selv om det ikke burde være noen overraskelse, siden vi ikke prøver. Og sambo kommer ikke på gli i det hele tatt. Hvor lenge skal man holde ut dette? Hvordan kommer man seg gjennom tiden frem til man endelig kan begynne å prøve?

[smeltpåtjukkaigjen]

Ja, det er som du sier.. Jeg har også 2 i nær familie som venter, 3 med nylige fødte barn og 5 nære venner som venter - så man blir påminnet det hele tiden..

Og har de baby i magen, så er jo det noe de har behov for å snakke om, og venner er der for hverandre, Jeg snakker med dem om hvordan de har det, men det gjør jo vondt, også.

 

I vårt tilfelle har vi nylig hatt besøk av noen venner vi ser sjelden, som spurte om vi ikke hadde tenkt på barn snart..? Så vi sa kort at det var et litt "ømt" tema..

Da oppfordra de mannen min til å sette en tid for når vi skal begynne å prøve. Noe vi kan jobbe mot, begge to. Og de mente at de merka at det lå noe under fasaden og gnagde litt, litt sinne..merka det på måten vi snakka til hverandre.

Så vi ble enige om å ta en prat og sette en tid (aner ikke hvor langt frem den datoen kan bli!! ) Men i ettertid har han trukket seg litt på den praten, og sa på et visst punkt at "Vi kan si om 10 år! Fornøyd?" Hm. Så jeg er fortsatt på stedet hvil. Men, jeg prøver nå å begrense antall ganger jeg går inn her og andre baby-steder osv.

Kan ikke orke å holde på sånn her i mange år, så må prøve (sukk) å kontrollere det til å ikke få så enormt stort fokus.. puh..ikke så lett, nei; )

 

Hyggelig å høre at det er andre som også opplever det sånn, selv om det ikke er en hyggelig situasjon, da; ) Takk for det du skrev! Ønsker deg masse lykke og styrke i den tida du venter!

Ble alt for langt, dette her!Sorry! :S

Klemmer

 

[LittleL]

Dette er jo som å lese sine egne tanker...

har ofte lurt på samme spørsmålet selv.... mannen i huset begynner rett og slett å bli gal av all babypraten..

[Gjest]

Nå er det noen dager siden jeg var på forumet sist. Merker at det hjelper veldig å holde seg litt unna... Hmm.

 

De siste dagene har det gått mye bedre. Forrige helg hadde sambo og jeg noen lange samtaler. På søndagen ble jeg liggende og tenke, og plutselig, med et kjempepang, gikk følgende opp før meg:

- For det første: Jeg ikke kan rett og slett ikke fortsette sånn. Jeg bare må innse at jeg ikke kan mase meg til en baby.

- Det passer ikke nå. For mange av dere andre er ikke dette tilfelle i det hele tatt, og da er saken en helt annen. Men uansett: Sambo sa han føler seg klar fysisk og psykisk, men ikke økonomisk og materielt. Leiligheten er for liten (det er jo så vidt plass til oss to), og vi har ikke råd til en større enda. Jeg har fortsatt 8 måneder igjen på skolen, og ønsker ikke å være kjempegravid mot slutten av utdanningen. Dessuten har jeg svært få rettigheter som gravid student. Dessverre... :-( I tillegg er jeg jo 22 år, og det gjør jo ikke noe å vente til jeg for eksempel er 23. :-) 23 er et bra år. :-)

. Og sist, men ikke minst: Jeg vil at den gangen jeg ENDELIG bærer på en liten spire, skal det barnet være ønsket at begge to! Barnet vårt fortjener å være planlagt, ønsket og elsket helt fra det er et lite frø. :-)

 

Etter at jeg innså alt dette, har alt blitt så mye lettere for meg. Jeg tenker fortsatt mye på det, men har nå klart å slå meg til ro med tanken om at vi får vente litt til.

 

Tror også sambo er sjeleglad for at jeg har roet ned eggstokkene litt. :-)