Lufting av tanker.. :)

[Anonym bruker]

I perioder føler jeg at stebarna snakker så mye om biomor og om hvordan ting var før da foreldrene bodde sammen, at jeg kjenner meg skikkelig utenfor!

F.eks:

-Pappa, husker du når vi gjorde det? Husker du da du og mamma...?

-Mamma har gjort det.. Ordnet det.. Endret på det.. Osv.

De er ikke uhøflige mot meg, vi har et godt forhold. Jeg tror heller ikke de gjør det for å såre meg.. Det er vel kansje bare naturlig å snakke om det.. Men noen ganger føles det skikkelig sårende! Jeg blir så utenfor, og føler at fokuset blir så mye på det som var, at det vi har nå blir ingenting..

Er jeg unormal som reagerer litt på dette? Har aldri sagt noe om det, og jeg prøver å delta i samtalene der det er mulig, for å sjule at jeg reagerer.. Har nevnt det for mannen min en gang, men han mente det var overdrivelse å føle noe pga det..

[Anonym bruker]

At du føler som du gjør kan du jo ikke noe for. Men jeg tror ikke så skal legge så mye i det. Alle sier jo sånt. Når dere er hjemme hos dine foreldre, og dere snakker om minner om deg da du var liten, så er jo ikke det noe din mann var med på. Men jo lenger tid dere tilbringer sammen, jo flere minner får dere sammen.

 

 

[Helene Harepus]

Jeg tror ikke heller du skal legge så mye i det. Jeg tror barn generelt snakker mye om de som er viktige for dem. De har tross alt ikke skilt seg fra mor, så for dem er det naturlig å snakke om mor og hvordan ting er/var. For mor er ikke en avsluttet kapittel i fortiden for dem, selvom hun er det for far. Og det har sikkert ikke noe å gjøre med hva de føler for deg ellers, de snakker sikkert om deg og far når de er hos mor. Når barnet til min samboer er hos oss, så snakker h*n i ett om mor og mormor & morfar og onkel og søskenbarna på den siden, men jeg kan tenke meg at når h*n er hos mor, så er det pappa og Helene og farmor & farfar etc..etc.. som det blir snakket om.

 

Helene

[Anonym bruker]

Jeg slipper heldigvis å høre om mannen min sin fortid, for han og barnemoren gikk fra hverandre da jenta var baby. Så stedatteren min husker ikke foreldrene sammen i det hele tatt. Begrenset bilder og alt fra den tiden. Men jeg kan allikevel forstå hvordan det må føles for deg.

 

Men jeg er totalt enig i det Helene over her sier. Spesielt det med at barnemoren sikkert stadig får høre om deg og mannen din fra barnet. Det vet jeg skjer hos stebarnet mitt. (Dessverre sliter vi med at det fører til at barnemoren vet mer om oss enn hva vi liker. Men det er et annet tema)

 

Jeg har en venninne som er stemor til to, og hun sliter med det samme som deg. Men mannen hennes har full forståelse for at hun sliter med dette, så han løser problemet for henne. Måten han gjør det på, er at når barna begynner å mimre, så leder han de innpå noe annet i stedet. (Han sier også selv at han ikke orker å høre om fortiden. For det var absolutt ikke så rosenrødt som ungene har "vrengt" det til å bli. Han blir kvalm av å tenke tilbake sier han).

[DolphinGirl]

Unger takler verden på sin egen måte, så dette er sikkert bare deres måte å takle bruddet og det nye livet på. Min stesønn kom av og til med slike kommentarer i begynnelsen, men han var så liten at han glemte fort. I begynnelsen syntes jeg det var ekkelt, men jeg bare lot han prate om det han trengte og holdt meg utenfor. Jeg vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men jeg tror med tiden vil det bli bedre. :-)

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntring:)

Tror nok også det blir bedre med tiden, når vi får enda flere minner sammen, også med stebarna.. Og ja, jeg vet at barna snakker mye om oss til deres mor. Den eldste dattera har fått med seg via moren hvilke dårlige sider min mann har, og jeg pleier å være bevisst på å bare si fint om mannen min når de hører på.. Spesielt om de tingene jeg vet at mannen min og xen slet med, for da går barna til mor og forteller at vi har det så bra i forholdet vårt (selv om vi ikke alltid har det da...) Å da vet jeg at biomor ergrer seg ganske kraftig, noe som gjør at jeg godter meg litt....

 

Vi har vært sammen i 4 år. Gift i 2:-)