Hva gjør dere hvis..

[Mamma til rakkerunge]

Så en dame her inne som var så fortvilet over samboers reaksjon over at hun var gravid. Og krevde at hun tok abort.

 

Så da lurer jeg på hva dere andre ville gjort hvis d ere oppdager i morgen, at ooobs jeg er gravid.

 

Har selv sittet og tenkt på dette i noen dager, venter enda i spenning på tante rød jeg. Har litt uregelmessigheter på det området, men det har vært veldig stabilt de siste par mnd. Og nå er jeg da altså 4 dager over tid.. oi oi oi.

 

Vet ikke helt hva jeg selv tenker om den saken, dersom det skulle vise seg at det er bolle i ovnen jeg.(meget tvilsomt at det er det altså, men hva HVIS?)

 

Tror min samboer hadde blitt alvorlig deprimert med hans forhistorie og sånn. Så da hadde jo det tatt all gleden fra det hele.

 

Så hva gjør dere HVIS?

 

[-Mariposa-]

Ja, det der er et dilemma! Prinsipielt er jeg imot abort (for min egen del), og hadde det skjedd for et år siden eller om det skjer om et år så er saken klar: jeg tar ikke abort og det er samboeren min veldig klar over (kanskje derfor han er nervevrak hver gang jeg er litt sein med mensen).

Men... nå er jeg ferdig med skolen til våren og skal i tillegg til Tanzania og et evt svangerskap ville gjort at alt kom på tverke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har nok motivasjon i forhold til skolen å skulle ta pause for å fortsette etter permisjonen, eller om jeg ville klart både å få baby og ta ferdig skolen. Uansett ville Tanzaniaoppholdet blitt spolert og det er en once in a lifetime ting så...

Men skjer det om et års tid så kan jeg med 99,99 % sikkerhet si at jeg ville beholdt barnet. Om sambo da ville dratt sin kos så, ja så ville det skjedd og så hadde jeg håpet inderlig på at han bare trengte å ta en tenkepause og så komme tilbake. Vi er tross alt voksne mennesker som vet risikoen ved å ha sex, og det er ingen ting som tilsier at vi ikke skulle klart å ta vare på et barn.

[Gjest]

Hei!

 

Hadde kommet som et lite sjokk her i gården vil jeg si.. vet ikke helt hva jeg hadde gjort... regner med at BabyCompen ville slå ut "graviditet" før jeg tok en test for å virkelig fått bekreftet det. Egentlig hadde jeg blitt glad, men likevel ville jeg jo at min kjære skulle være klar og ønsket kom fra hans side: "Ine, skal vi lage barn?" Å.. det hadde vært koselig,

 

Om det nå viser seg da ved neste "IKM" om jeg skulle være gravid, slik du forespeiler det, hva hadde jeg gjort?

Jeg hadde blitt litt satt ut, og sikkert stappet noen folat i meg med en gang, sånn i tilfelle.. hehe... og fått i meg vitaminbjørner og omega 3 - kaplser...

 

Hadde nok tatt en test mens han var ute av huset, sikkert mens han var på jobb.. Hva jeg hadde gjort før han kom hjem, ville nok være uvisst, men jeg hadde kanskje kjøpt en lite søtt plagg og skrevet et kort til ham - kanskje fortalt det på den måten?

 

Tror det ville vært et veldig sjokk for ham, men han hadde nok begynt å glede seg etterhvert... jeg ville uansett beholdt barnet.. og neste dag ville jeg nok handlet inn en del babyklær, hihihihi

[smeltpåtjukkaigjen]

Godt spørsmål! Syns egentlig synd på hun som skrev det der.. det er jo alltid best når man er to som ønsker det sammen fra starten av!

Men det er ikke alltid sånn likevel. "Skjebnen" tar ikke alltid hensyn til planlegginga vår; )

 

Jeg ville personlig aldri tatt abort, og er veldig overbevist på det.

Jeg er jo gift, og er veldig sikker på at det ikke hadde blitt brudd mellom oss, selv om han ikke ønsker barn nå.

 

Men han er litt stressa på det, så her om dagen, f.eks., sa jeg at jeg hadde tre nyheter å fortelle. Fortalte en og to, og sa at nå kom det største. Han brøt ut:

"Er du graviiid??!!" (Ikke positiv i stemmen..) Jeg sa: "Nei, jeg har handla klær for mer enn vi ble enige om"..hehe.. han antar det med en gang.. ligger liksom i bakhue, tror jeg..

 

Tror det ville blitt en kjip og skuffende start på svangerskapet, med lange diskusjoner om praktiske ting som økonomi osv. Men jeg tror at han ville bestemt seg for å bli innstilt på det etterhvert, han er også prinipielt ikke for abort når man har mulighet til å ta imot et barn..Heldig sånn sett!

 

Tror jeg også ville testa, som bare Ine, og så ville jeg ha prøvd å "servere" nyheten på en positiv måte, og lagt opp til at dette skulle bli BRA!!: )

 

Tihi, har nå skrevet meg inn i drømmeverden.. : )

 

PS; spennende med 4 dg over, da.. iiiik.. håper så at det blir som du ønsker!! : )

[Ella-83]

Det tror jeg ikke man kan svare på før man er i den situasjoen. Jeg har nemlig vært der. (Her kommer det frem, hadde ikke tenkt til å si noe om det..).

 

Som jeg har sagt tidligere, så har jeg ønsket meg barn i over 4 år. Sambo har ikke vært klar og det har vært like greit siden jeg har gått på et krevende studie. For snart 2 år siden, i den verste eksamenstiden gikk jeg tom for minipilla. Jeg hadde heller ingen ny resept og av en eller annen grunn fikk jeg ikke tak i legen da jeg oppdaget av det var tomt for piller (dagen jeg skulle begynne på de igjen etter mensen). Jeg fikk derfor ikke tak i piller før etter en uke at jeg skulle ha begynt å ta de igjen. Da tenkte jeg at da får jeg bare begynne på de igjen ved neste mens og så får vi være forsiktige (la være å ha sex) akkurat den måneden. Sambo klarte ikke ikke å holde fingre av fatet ved juletider. Uheldigvis var visst dette akkurat ved eggløsning. Jeg hadde jo egentlig heeelt ustabile sykluser, men akkurat denne skulle vise seg å være helt etter boka. Vi var forsiktige. Jeg hadde mye vondt i ettertid og trodde at mensen skulle komme når som helst fordi jeg kjente alle symptomene. Jeg hadde en venninne som hadde vært litt uforsiktig og trodde at hun var gravid. Jeg ble med henne på apoteket og trøstet henne mens hun ventet på resultatet og snakket med henne om alle følelsene (og faktisk skuffelsen) da testen viste seg å være negativ. Midt oppi det hele begynte jeg å tenke litt selv.. Det var da litt lenge siden forrige mens nå... Nei.. mine sykluser var jo så ustabile og dessuten hadde vi jo vært forsiktige. Men da jeg så en reklame om en dame som hadde KOLS og jeg begynte å strigråte av den, forstod jeg at noe var galt. I tillegg hadde jeg så mye luft i magen og det er ganske uvanlig til å være meg. Jeg tok en Clearblue digitaltest. Etter ca. 30 sekunder måtte jeg lese av resultatet og det lyste GRAVID. Hmm... når skal "IKKE" skriften også komme tenkte jeg. Men etter fem minutter gikk det opp for meg at den ville komme. Jeg var gravid! Herregud. Jeg hylte og fikk hysterisk anfall. Det passet så utrolig dårlig. Jeg hadde bare et semester igjen av studiene. Ingen deltidsjobb. Ingenting på plass. Jeg ringte til min kjære som da befant seg i utlandet. Han ble hysterisk og sa at han ikke vil høre noe mer og at jeg måtte fjerne det på mandag. Jeg var like hysterisk og jeg husker faktisk ikke så mye mer av det hele bortsett fra kaos. Og jeg som alltid hadde sagt at jeg aldri ville ta abort. Jeg som ønsket meg barn mer enn noe annet. Jeg klarte ikke tenke klart. Tenkte at abort var eneste mulighet. Hadde ingen å snakke med. Fortalte det etterhvert til samme venninne som jeg hadde støttet da hun trodde hun var gravid. Hun visste ikke hva hun skulle si, men hun holdt rundt meg og tørket tårer. Det var vel det jeg trengte. Fortalte det til en god venninne til som selv var gravid på dette tidspunktet. Hun prøvde jo å få meg til å se mulighetene, men jeg så bare alt det negative. En kjæreste som mest sannsynlig ville forlate meg, ingen penger, ingen jobb, ikke noe å tilby et barn. Skulle jeg virkelig begynne karrieren min som fattig alenemor? Hvordan ville vi ha fått det? Jeg så for meg at jeg ville bo sammen med faren min og leve på han. En baby som hyler. At vi aldri ville ha råd til noen ting.. Konstant dårlig samvittighet. Men jeg ville jo beholde... Det var bare kaos i hodet mitt. Kjærsten min var bare negativ. Jeg tror jeg aldri har opplevd noe såå jævlig i hele mitt liv. Det endte med en lite gjennomtenkt abort og et følelsesmessig helvete i over et år etterpå. Følte meg som et mislykket menneske. Amathea hjalp meg med å komme videre i livet mitt. Før jeg var der, gråt jeg flere ganger om dagen.

 

Nå hørtes min samboer (vi var ikke det da) ut som et monster, men han hadde sine grunner til å være som han var. Men dette blir fryktelig langt allerede, så jeg orker ikke å forklare alt nå..

 

Jeg ville bare poengtere det at man reagerer ikke nødvendigvis slik man tror at man vil reagere.

 

Jeg er aldri uforsiktig med prevensjon igjen. Skal jeg bli gravid, så skal det være planlagt!