Det er jammen ikke greit...

[jenta fra havet]

Nå er jeg ganske nede...trenger trøst...

 

Har bare fått så utrolig mye gravid/babylykke rett i fjeset i det siste at jeg snart går på veggen...

 

- Først så er det et vennepar av broren min som venter tvillinger, (dobbel lykke og max forventning..)

- så forteller en barndomsvenninne at hun er gravid,

- og så treffer jeg en venninne som jeg ikke har snakket med på over et halvt år..og hun er seks måneder på vei..

- og så får jeg vite, etter at barndomsvenninna mi hadde vært på ultralyd, at hun også skal ha tvillinger!!!

- I tillegg har jeg har vært på besøk hos ei venninne som har en sønn på et halvt år, som er superduperskjønn..hun hadde også en mann som ikke var klar, men hun overtalte ham...(visstnok med å si at hun kunne ikke være sammen med ham, hvis han ikke ble klar..!)...

 

Er det bare meg eller har jeg lov å synes litt synd på meg selv nå??

 

I dag har det og vært en helt fantastisk dag, klart vær, sol og fantastiske farger... en perfekt dag å trille lang tur, eller gå en liten tur i skogen med minsten og finne masse rare greiner, og fine blader og bare kose seg glugg...!!

 

Det er tungt å være meg idag.. skal egentlig skrive på en eksamen, men med en gang jeg setter meg ned, så flyyyr tankene i heelt andre retninger...

 

Høstklem fra meg..

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg sitter litt i andre enden, men håper det ordner set fort for dere og.

Da jeg tok en test som ble positiv hadde jeg masse planer med én venninde om fyll og fanteri som vi skulle gjøre. Fant ut at det var mest redelig å fortelle hvorfor jeg plutselig måtte ligge unna alkoholen, og hun er følgelig den eneste jeg har fortalt dette til. Jeg snakker likevel minst mulig om dette, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg vet at hun og mannen har prøvd LEEEENGE på å bli gravide. Jeg ble derimot smelt på tjukken med en gang jeg sluttet med prev. Selv om hun ikke sier noe så ser jeg at det innimellom er litt sårt for henne.

 

Nå håper jeg bare at hun skal bli gravid så fort som mulig, litt for hennes egen skyld, og litt fordi det hadde vært hyggelig å være paralell med noen du kjenner.

 

Håper det ordner seg for dere og.

[-Mariposa-]

Hei jenta fra havet. Først: STOR klem til deg.

Jeg skjønner deg så godt. Har ikke vært noen fler som er blitt gravide i min omgangskrets, men jeg har sittet og sett på Jordmødrene og "Helene og Atles svangerskap". I går var vi på tur og jeg så en familie på fire som var ute og koste seg og hadde tydeligvis gått god tur på fjellet. Jente på ca 4 og mannen med en mindre gutt i bæremeis på ryggen. Så så koselig ut.

Sambo har endel problemer med ryggen, han er skeiv i beina og kan ikke bære så tung sekk. Jeg spurte hvor tung sekk som var for tung. Han lurte på hva jeg mente, og jeg spurte: Hva med en bæremeis? Sambo svarte: Joda, det skal jeg klare. Jeg ble så glad, helt til han la til: så lenge den er tom så...

Helt sikkert bare en "tom" kommentar, men jeg ble ganske lei meg (viste det ikke, orker ikke ta opp dette nå).

 

Venninna di er "heldig" som klarte å få mannen sin med på laget selv om han i utgangspunktet ikke var klar. Her i gården er slike "trusler" noe som kommer til å gjøre ting værre, det er jeg ganske sikker på.

 

Du har helt klart lov til å føle litt synd på deg selv nå. Lurer litt på om jeg skal skrive til sambo og si jeg ble lei meg av den kommentaren hans, men at jeg ikke orker si det ansikt-til-ansikt for har ikke ork til å krangle om dette nå.

 

Håper du føler deg bedre etter hvert!

[smeltpåtjukkaigjen]

Me, too, jenta fra havet!!

Har regna på det, og har kommet til at fem av mine venninner venter barn nå, og tre andre har småttiser allerede.. Ellers masse bekjente; barndomsvenner, slektninger o.l. som forteller at de venter.. Det kan være temmelig sårt.

 

Og når det er nære venner, ønsker man jo å glede seg på deres vegne..

Men jeg har tatt meg selv i å unngå mine gravide venninner litt i det siste, for jeg gråter så bittert etter hver gang jeg har truffet dem igjen, og de diskuterer UL , navn på barn og mammaklær..

 

Sender noen trøsteklemmer - for det ER tungt å være deg idag, og du HAR lov å synes litt synd på deg selv!

Men, det er vel sånn for mange av oss, at vi må vel prøve å ikke grave oss selv så innmari ned.. :S

 

Håper du vil klare å skrive på eksamenen din, da!! Du får skrive fra deg her i ny og ne, for å få det ut av systemet, da, vettu; )

 

Klemmer

[Ella-83]

Jeg vet akkuat hvordan det føles. Det føles litt urettferdig samtidig som man selvfølgelig unner de andre å være gravide. Jeg har faktisk vært så misunnelig at jeg holdt på å bare løpe av gårde da søstern min fortalte at hun var gravid. OG jeg begynte å gråte og fikk skikkelig angst da jeg skulle besøke henne og barnet første gangen. Jeg klarte ikke å besøke henne da hun var gravid og glede meg over svangerskapet hennes. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for det nå. Årsaken til at jeg følte det så sterkt da var ikke bare det at jeg ville ha barn selv, men noe jeg ikke ønsker å gå inn på her. Uansett er følelsen den samme. Heldigvis har mye bedret seg for min del. Nå har nok en venninne blitt gravid og jeg klarer å takle det mye bedre samt å følge opp de som har fått barn.

[jenta fra havet]

Hei..

 

Takk for støtten.. og alle kommentarer..! Jeg skjønner at jeg ikke er alene. Det er så bra med dette forumet!! Så brrra!

Har det fortsatt ganske tungt, men må prøve å skyve tankene til siden så jeg får gjort noe med eksamenen min... Men straks jeg har en pause går tankene mot mammaklær, permisjon med lønn, bil, barnehageplass elller dagmamma, er jeg kaaaanskje gravid sånn helt uten å vite det (slår aaldri til...) osv.osv.

 

*stort sukk fra langt ned i magen..*

[Tweak]

6 av venninnene mine har allerede fått barn, (og da er det ikke så utrolig mange venninner igjen, så la oss si at halvparten har fått barn)

 

Min eldste svigerinne fikk barn i sommer, min yngste svigerinne har to fra før, og jeg fikk nettopp vite at hun er gravid igjen.

 

På jobb er det så mange graviditeter at det er smittsomt! To som jobber tett ved meg har allerede fått, og den ene er gravid igjen. En annen er gravid, og venter barn neste vår. På de andre avdelingene er det flere som er i permisjon eller akkurat har kommet tilbake fra permisjon.

 

Jeg er utrolig glad på de andre sine vegne! Jeg unner alle babylykke! Men jeg har så lyst på barn selv... Så, spesielt etter beskjeden fra svigerinnen min, så synes jeg også litt synd på meg selv...

 

Tankene som går opp i hodet mitt nå er mange... Hva om jeg har pcos (har mange symptomer) og må bruke lang tid på å bli gravid. Jeg er jo "gammel" med mine femogtyve i mine øyne, men alle andre ler! Men hva hvis jeg må bruke mange år på å bli gravid da? Jeg vil ha barn før jeg blir 30...

 

Jeg vil at mamma skal oppleve å bli bestemor før hun blir for skrøpelig.

 

Jeg vil at barna mine skal ha lekekamerater på sin alder blant mine venner, slik at jeg ikke sklir fra vennene mine...

 

Jeg vil at barna mine skal ha søskenbarn på sin alder! Det hadde nemlig ikke jeg... Alle var 4 år eldre eller yngre, og jeg falt mellom to stoler i familiesammenkomster.

 

Og jeg vil være ung og ha energi til overs til å løpe rundt og leke med barna mine!

 

Jeg synes at jeg har mange argumenter som kan stille opp mot min kjæres ønsker om å vente fordi han vil reise og oppleve ting. Det kan man jo tross alt gjøre med barn også, selv om det blirr mer planlegging og mindre fleksibelt... (siden når ble vi spontane da egentlig...?)

 

Kanskje han blir mer villig til å prøve, dersom jeg kommer hjem fra legen og sier at jeg har pcos, og det vil bli vanskelig å bli gravid.

Jeg fortalte om mine bekymringer ang. dette, og at jeg hadde tatt pillepause for å se om kroppen faktisk fungerer. Han sa at dette med pcos måtte jeg se å få sjekket asap! Men jeg svarte at jeg burde være pillefri i flere måneder før jeg ville bli tatt seriøst hos legen... han sa ikke noe mer da...

 

Så, nei, du er ikke alene! Jeg synes også synd på meg selv! :-(

[Ella-83]

Tweak:

Jeg fikk time hos gynekolog (henvisning fra fastlegen) for utredning av PCOS uten å ha vært pillefri i det hele tatt. Jeg har hatt problemer med cyster på den ene eggstokken i et par-tre år og ganske uregelmessige sykluser (alt fra 14 dager til 8 uker). Det holdt for min fastlege.

 

Gynekologen sjekket cystene som ikke var så ille akkurat da og stilte litt spørsmål og tok prøver. Hun mente at jeg ikke hadde PCOS.

[Jumpy]

huff, hvordan opptager man at man har cyster på eggstokkene egentlig? Kanskje dumt spørsmål, men man SER det jo liksom ikke...

[-Mariposa-]

Fastlegen min trodde jeg hadde cyste på eggstokken for noen år siden. Hun oppdaga det ved en rutinesjekk for p-piller. Hun hadde liksom fingeren inne og hånda utenpå og så gjorde det j---- vondt da hun trykket. Ble sendt til gyn, men da så hun ingen ting og det gjorde ikke vondt heller. Hun mente den hadde falt av av seg selv. Ikke vet jeg, men tviler på at det er noe du kan sjekke på egenhånd.

[Gjest]

Så skummelt da Frøkna! Men godt at alt ordnet seg! Jeg var med på vaksineprosjektet HpV kreftvaksinen på KK.. og fikk jo gratis GU (og gravitester når jeg var der..måtte jo ta det også, men når jeg var med på det prosjektet hadde jeg ingen store ønsker om å bli gravid på lenge..)

Nuvel, jeg fikk iallefall sjekket meg ofte, det var bra! Fryktet ingenting, men godt å få sjekket seg!

Hvor ofte er dere til Gu, jenter? Og går dere til fastlegen eller til privat gyn?

[-Mariposa-]

Jeg har bare vært til gyn den ene gangen. Fikk tatt sånn celleprøve hos fastlegen da jeg flytta til Bergen, det er vel snart 2 år siden jeg tok den testen og den var helt fin. Tok initiativ til den testen selv, er ikke noe automatikk i det.

Sist gang jeg fikk p-pilleresept så måtte JEG minne legen på at hun måtte ta blodtrykk, spørre om sykdommer i familien osv (jeg hadde jo stått på Yasmin i flere år, men hadde ikke fått resept av denne legen før). Men alt står bra til bortsett fra hodepinen. Men vi ble enige om at vi skulle se det an til etter jeg har slutta på pillene.

[Ella-83]

Nei det er ikke noe man ser, men når de sprekker så gjør det j*vlig vondt. Vanskelig å forklare hvordan det føles ut.. Jeg hadde veldig vondt og gikk til fastlegen min. Han kjente litt etter og så sendte han meg umiddelbart opp til sykehuset for innvendig ultralyd. Dette pga det er samme symptomer som kreft i eggstokken. Der fant de årsaken til smertene. Ikke kreft, men heller mange cyster. Størrelsen og antallet ble målt og de mente at det ikke var noe farlig. Så et par år senere ble jeg henvist av en annen fastlege til gynekolog. Hun fant også cyster ved innvendig ultralyd, men nå så jeg at det var langt færre og mindre enn sist. Men det regnet jeg med fordi jeg ikke har hatt noe særlig vondt på lenge.

 

Tok også celleprøve av livmorhalsen. Denne viste et ustabilt cellebilde, så jeg skal til ny sjekk nå om et par måneder. Litt ekkelt egentlig...

 

Man skal automatisk bli kalt inn etter man har fylt 24 eller 25 år. Nå tror jeg det har kommet vaksine mot livmorhalskreft også. Den var ikke langt unna da jeg tok første celleprøven hvertfall.

 

.