Depresjon og barn

[Anonym bruker]

Kan noen være så snill å svare meg på noen spørsmål, om dere har vært i lignende situasjon selv??

 

Har slitt med depresjon bl.a før.

På sykehuset satt de tvil til meg om jeg kom til å bli en god mor, nettop pga dette. Og fordi jeg var på rommet hele tiden, gikk å forsynte meg med mat når alle andre var ferdig. Det er fordi jeg sliter med sosialangst og..

 

Depresjoner har jeg holdt i sjakk og ikke merket noe spesiellt mye til siden jeg var 7-8måneder på vei (barnet mitt er snart 2 år).

Men nå føler jeg at jeg faller mer og mer ned i en tung depresjon.

Jeg klarer å ta vare på barnet mitt, h*n er ingen last. Er andre personer jeg sliter med. Bl. a blir jeg fortere irritert på venner og familie. Gråter fort, men aldri foran barnet mitt.

 

Spørsmålet mitt er:

Har du vært i lignende situasjon og gått til psykolog?

Er så redd de skal sette tvil på om jeg takler omsorgen for barnet mitt. For det gjør jeg. men jeg har følt meg overkjørt og truet før..

Så nå tørr jeg ikke be om hjelp.

 

Selfølgelig har jeg ikke noe å skjule, men det hjelper ikke på depresjonen min om de skal komme å overvåke meg, fordi de kanskje tviler på omsorgsevnen min... '

 

knotete skrevet.. men håper dere skjønner hva jeg mener...

[Anonym bruker]

 

INGEN??

-hi

[Gjest -<<-]

Ingen blir fratatt barna sine fordi de er deprimerte.

 

Men det kan høres ut som du behøver hjelp til å komme ut av depresjonen. Jeg tror et barn på nesten to vil merke at du er deprimert og strever i forhold til andre, selv om du oppfører deg som før overfor barnet, og jeg vil anbefale deg å begynne med å ta en prat med fastlegen din om dette er en lege du kommer overens med, eventuelt helsesøster eller annet helsepersonale. Depresjoner kan avhjelpes, selv om ting ofte fremstår som veldig håpløse når du er i den.

[Anonym bruker]

takk for svar.

Jeg vet jo på en måte at de ikke tar fra noen barna pga depresjon.

Men blei jo skremt på sykehuset pga denne episoden jeg nevnte i første inlegg.

Det ga meg stor angst for å søke hjelp. men jeg får "manne" meg opp og be om hjelp... skummelt!

[chula]

Helt riktig som den over sier, ingen blir fratatt barnet pga depresjon. Dersom det skulle komme til det at feks barnevernet koples inn, vil det nok vøre for å ordne en type avlastning for deg. Vet jo ikke om du er alene, og er du det med lite avlastning kan du bli sliten av det og trenge avlastning.

Få hjelp sånn at du slipper å ha det sånn fremover!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk.

Må ta meg selv i nakken nå... uff...

[Anonym bruker]

Jeg sliter selv med depresjon (nå:fødselsdepresjon) som utarter seg slik at jeg har enormt behov for søvn, kort lunte, tåler ikke stress, kan til tider være stygg med min samboer og sint på barnet mitt. Jeg prøver så godt jeg kan å tolme med overfor mitt barn. Men min tolleranseevne er svekket etter depr og angst.

 

Det er ikke så mange så vet om min situasjon bortsett fra min beste venninne, samboer og min mor. Det er tabulagt å ha det slik. Jeg gikk på antidep før jeg ble gravid. Men det har gått greit. Har aldri før presset om at noen skulle ta babyen min, men jeg vurderer sterkt å ta kontakt med en privatpsykolog. Da trenger ingen vite det, selv ikke fastlegen. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme. Vi skal no komme ut av dette også!!

 

 

[Mogop fikk augustgutt]

Jeg skjønner hva du mener. Jobber i psykiatrien og vi er pålagt å kartlegge alle som har barn under 18 år. Det innebærer ikke noe mer enn at vi vurderer om barna har en tilfredsstillende livssituasjon, og det er jo i alles interesse. Kartleggingen foregår ved hjelp av et skjema. Bakgrunnen for dette er at det finnes omlag15000 barn av psykisk syke i Norge, og ikke alle får den hjelpen de trenger.

 

I noen få tilfeller kontakter vi barnevernet, da i 90% av tilfellene i samarbeidd med foreldrene -noen ganger MÅ vi bare gjøre det uten samtykke.

 

Du må huske at barnevernet først og fremst er en hjelpeinstans. Det skal ekstremt mye til for at de overtar omsorg, ofte kan de tilby støtte -f.eks hjelp til å ta med barnet på fritidsaktiviteter, barnehageplass etc (siden du har kjennskap til depresjon, så vet du at man ikke alltid orker å følge opp slike ting selv når man er syk) Lykke til!