Bestevenner!

[Anonym bruker]

Min samboer er bestevenner med eksen sin,de prater på telefonen hverdag,besøker henne hver gang hun har datteren(de har 50/50),hun kommer også hit når jeg ikke er hjemme for å tilbringe tid med datteren når det er hans uke og han sier han fortsatt elsker henne,bare ikke på samme måte som før!

 

Hvordan skal jeg tolke dette?

Vet ikke om jeg skal være glad for at de har så godt forhold eller om jeg burde være nervøs!? føler liksom at jeg og han aldri kommer til å få det samme forholdet som de har!

 

Hadde dere godtatt dette? Noen som har vært i samme situasjon?

[*-*]

Njeei, det hadde jeg nok ikke godtatt. Min mann har god tone med sin eks, og jeg har også et godt forhold til henne. Men det er slutt, og ekser er ekser. Han er ikke venner med henne i den forstand, men foreldre sammen med henne. De, som vi alle, kan omgåes hyggelig og greit når det gjelder barnekoordinering og arrangementer, men de oppsøker ikke hverandres selskap hvis det ikke har med ungene å gjøre. Jeg tror nok at jeg ville blitt usikker og sjalu hvis min mann brukte sin eks som bestevenn og iblant prioriterte hennes selskap framfor mitt. For å rydde litt plass til nye forhold så må man begrense rommet til ekser på fysisk og mentalt.

 

Det er utfordrende nok å bo sammen med barn man ikke har laget selv og koordinere store deler av hverdagen sin i forhold til et annet hushold, om man ikke skal bruke tiden til å engste seg over mannens interesse for ekskona også. Man kan ikke få både pose og sekk, mannen din må skjønne at han må ta hensyn til deg og velge bort noe hvis han skal få dette til å fungere. Jeg mener det er grenser for hvor mye du skal klare å tilpasse deg og for hvor mye av det gamle livet han kan regne med eller i det hele tatt burde ønske å beholde.

[Anonym bruker]

Dette innlegget må seriøst være et fantasiinnlegg fra en biomor. (som lever i sine drømmer om hvordan hun ønsker det skal være)

 

Aldri i verden om jeg tror en mann kan være så teit at han gjør noe sånn, eller sier slikt. Så dum tror jeg ikke noen kan bli.

[DolphinGirl]

Jeg hadde ikke kunnet være sammen med en mann som elsker sin eks, uansett hvilken måte han elsker henne på. Det er ikke normalt.

[~~DoraDora~~]

Helt enig DolphinGirl

 

....i tillegg så tror jeg ikke en kan elske en eks på noen som helst annen måte, enn i ordets rette forstand. En kan bare elske en person skikkelig, og hadde det vært eksen, så hadde jeg iallfall styrt unna.

[Anonym bruker]

Har du egne barn? Elsker du dem? hvordan er det da mulig hvis man bare kan elske 1 menneske, og du i tillegg har en mann? Mange måter å være glad i noen på. Elsker både mannen min, og barnet!!! Og har x'er jeg fremdeles er veldig (kjempe) glad i, venner med, treffer sosialt, osv. Noe som er ok for alle!! At dere stemødre føler dere truet av mannens X (som i FORTID)er jo bare trist!! Som han sa: elsker henne på en annen måte!

[Anonym bruker]

Hehe jeg er en såkalt biomor, og har to barn med faren deres. Jeg verken elsker ham (på noen som helst måte), er ikke glad i ham (på noen som helst måte), men så er jeg da også ferdig med ham. Har heller ingen følelser for de andre av eksene mine heller. Føler bare likegyldighet overfor de. Jeg er helt over de.

 

Jeg elsker mannen min, og er utrolig glad i barna mine.

[1stor1liten =)]

dette hadde jeg ikke godtatt! det må selvfølgelig gå ann å ha en fin og vennlig tone mellom partene for et godt sammarbeid,men det er grenser.

[Anonym bruker]

Jeg blir utrolig provosert og lei meg når noen sier ,

at de ELSKER mannen sin , men er bare GLAD I barna sine....

 

Det er ikke sånn det skal være.

Du kan miste en mann , dra fra en mann , skille deg fra en mann.

Men du kan aldri gjøre noen av delene med barna dine.

De skal elskes uten grenser .

Hvertfall av sin mor.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er flott at to personer som har gått hver for seg,strekker seg så langt for å gjøre det mest mulig skånsomt for barnet!

 

Er det ikke bedre at barnet får treffe sin far ofte og se foreldrene trives i hverandres nærvær og fortsatt er glade i hverandre fordi om de bor fra hverandre?

 

Er IKKE dere stemødre det handler om,men barna!

Synes dere er egoistiske om dere ikke unner et barn så mye kontakt med pappan som mulig! DERE burde holde dere unna menn som har barn fra før ihvertfall!

[Anonym bruker]

Ja, det var vel barna de tenkte på foreldrene også da de gikk fra hverandre for å finne lykken med andre. Det var vel på ingen måte seg selv, de hadde i tankene da?

[Anonym bruker]

Det kan være mange grunner til at foreldrene går fra hverandre!

Mulig de passer bedre som venner kansje.

Er det ikke bedre at man går hver for seg hvis man f.eks bare krangler? Er ikke bedre for barna at man holder sammen hvis man bare krangler når man bor sammen,barn merker sånt!

[Gjest]

Enig med deg at barn ikke har godt av å bo i et hus med foreldre som bare krangler, MEN kanskje foreldrene skal søke profesjonell hjelp slik at de får slutt på krangelen av hensyn til barna? Fysisk og psykisk vold er selvsagt gyldig grunn til brudd for barnas skyld.

 

Jeg skjønner ikke at argumentet "tenk på barna" skal være viktigere ETTER samlivsbruddet enn FØR. Ja, folk forandrer seg/forandrer seg ikke - kjærligheten kan ta slutt osv.... men i de samlivsbruddene jeg vet om er det foreldrenes egoisme som stått sentralt - tanken på barnas beste har vært ganske fjern i bruddsituasjonen. Kanskje det er derfor så mange foreldre har så dårlig samvittighet for særkullsbarna sine? De vet at de kanskje burde ha jobbet mer mer forholdet?

 

Noen foreldre velger bevisst lykken med en ny fremfor barnas lykke for det er letteste utvei. Syns det er rart at noen kan bli bestevenner etter bruddet når de er som hund og katt i forholdet. Det er ikke stemødrene som er egoistiske - det er de skilte foreldrene - Hele verden skal jo tilpasse seg deres gode og dårlige valg!

 

Jeg har mine opp og nedturer i forholdet med hans barn og X - vårt forhold påvirkes også av hans fortid, men jeg har bestemt meg for å bli for jeg vil ikke lage nye pendlerbarn av våre felles barn. Det er selvsagt mange nyanser i en familien, men jeg tror det handler om å leve i nuet og bite sammen tennene og holde ut. Tror det er ganske mange steforeldre rundt om i landet her som HOLDER UT.

[Anonym bruker]

Vel tigermamma, jeg synes det er utrolig at du kan sette deg til dommer over de som har valgt å bryte ut av et forhold/ekteskap.

 

 

Det er mange grunner til at folg velger å bryte opp,og det er IKKE et enkelt valg.

Følelsen av å svikte sine barn,ved å bryte opp deres hjem, ta fra dem muligheten til å vokse opp med mor og far i samme hus, er vond og tung.

 

Godt at du da kan se på disse foreldrene som egoister som tydeligvis er dårligere mennesker enn deg,for du skal jo holde ut.......

Spørs bare hva du holder ut...i forhold til hva andre har måttet holde ut da!

 

 

 

 

 

 

 

[Kreoline]

Stakkars unger, noe så forvirrende for de. Meningsløst å gå fra hverandre når man har et så tydelig behov for å omgås med hverandre. Man kan gjerne skjule seg bak, for barnas skyld for at man ønsker å bruke tid med hverandre, men da er det ikke barna som er i høysete. Barna kan ha problemer med å forstå hvorfor foreldrene ikke bor i sammen, og enda vanskeligere kan det være når de er så gode venner. Hvorfor kunne ikke ting være slik det var før, mor og far er kanskje enda mer venner enn det barna husker fra da foreldre bodde sammen. Det er vanskelig nok for barna at foreldrene ikke bor sammen enn at man skal legge sten til byrden hos barna.

 

Jeg snakker ikke om et fint samarbeid som gagner ungene, men når grensene mellom familiene flyter over i hverandre. Det er greit å ta en kafekopp hos hverandre og prate om barna og ting som omhandler de, men å ha et forhold som ligner bigami bli vanskelig for både stemor og barn, selv om far har det som plommen i egget.

[Gjest]

Alle her inne på forumet snakker ut fra sin egen situasjon. Vi kjenner ikke hverandre og har uansett ikke mulighet til å sammenligne livssituasjonen med hverandre fordi vi er så forskjellige. Noe som er helt forJ for en person kan bare være en liten nedtur for en annen alt er relativt.

 

Hvis du leser innlegget mitt en gang til så skriver jeg jo at det er mange grunner til brudd - jeg er fullt klar over det, og det er helt sikkert mange brudd som er nødvendig for at barna skal ha en god oppvekst. Jeg er selv et slikt barn som har lidd fordi foreldrene holdt sammen pga. barna.

 

Dessverre er det slik i vår tid at folk er mer redd for å gifte seg enn å få barn sammen - da blir jeg bekymret. Det å få barn sammen er jo den største forpliktelsen man kan ta i livet. Et ekteskap kan annuleres, men barna vil være der resten av livet.

 

Og ja, jeg fordømmer foreldre som setter sine egne behov foran barnas dvs. finner seg en ny mens de er i forholdet når de har barn sammen. Sikkert noen som vil føle seg truffet nå, men det får stå sin prøve.

 

Når man har fått barn så er ikke ens egne behov viktigst - det er foreldrenes ansvar å sørge for at barna får en lykkelig oppvekst. Jeg ser hvordan stebarna sliter med delt bosted, og unner ikke fellesbarna den samme sjebnen. Og som jeg sier; det er oppturer og nedturer i livet - det er om å gjøre å holde ut nedturen for oppturen kan være like rundt hjørnet. Tror mange steforeldre holder ut i en krevende familiesammensetning av mine, dine og våre barn med innpåslitne X-er på alle kanter ved å tenke slik.

[Anonym bruker]

Men Tigermamma!Er det bedre for barna å vokse opp i et forhold der foreldrene er sammen BARE for barnas skyld?Vil de ikke få et helt feil bilde av et ekteskap da?Det viktigste et barn kan lære, er at et parforhold er bygd på gjennsidig kjærlighet og respekt!Ikke to foreldre som bare "bor" sammen..

[Anonym bruker]

Tigermamma:

Jeg har lest innlegget ditt igjen,men finner ingen andre "gode" grunner enn vold.Og det ER faktisk flere andre grunner til at et forhold ikke er bra, hverken for de voksne eller barna.

 

Når det er sagt så er jeg HELT enig i at mange ser ut til å tro at det er et mer alvorlig skritt å gifte seg enn å få barn sammen.Har selv hørt folk si at det å gifte seg er liksom så forpliktende...men å få barn sammen- ja det går helt greit.En merkelig holdning spør du meg.

 

Når det gjelder å finne seg noen andre mens man fremdeles er i et forhold så må jeg først av alt si: Jeg føler meg ikke truffet...:-)

Var alenemamma i 3 år før jeg traff mannen min.OG man bør vel alltid være voksen nok til å avslutte ET forhold før man innleder et nytt?

 

Du virker å fordømme flere enn de som setter egne behov foran barnas.For hva vet du egentlig om par som går fra hverandre?

Har du inngående kunnskap om hvordan de har det sammen?HVilke grunner til at de velger å bryte opp?

"MEN kanskje foreldrene skal søke profesjonell hjelp slik at de får slutt på krangelen av hensyn til barna? Fysisk og psykisk vold er selvsagt gyldig grunn til brudd for barnas skyld."

 

Det er ikke alltid så enkelt som å bare få profesjonell hjelp.....desverre.

 

Er også klar over at livet ikke alltid er en dans på roser,men synes du kanskje skal være litt mer nyansert i dine uttalelser når det gjelder folks grunner til å bryte ut.

 

Samliv er komplisert,det er det ingen tvil om.Og barn kan til tider slite mye med delt bosted.

Men noen ganger får faktisk barna en lykkeligere oppvekst ved å ha delt bosted.

Det er opp til foreldrene og evt.steforeldrene å hjelpe til at det skal bli så bra som mulig.

 

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med foreldre som har et lignende forhold. De er kanskje ikke bestevenner, men har alltid vært flinke til å holde en god tone. De har også kunnet omgås hverandre sosialt selv om de har hatt nye ektefeller.

 

Min far har aldri sluttet å elske mamma, selv om de ikke har noe forhold lenger. Jeg tror dette alltid har vært sårt for hans nye kjærester. Selv nå, 15 år etter skilsmissen, og med en fantastisk ny kone han er gift med på 6. året, så er det fremdeles mamma som er den utopiske ungdomsforelskelsen. Kjæresten alle andre blir målt opp mot, men ingen kan måle seg med. Selv om mamma og hans nye kone er gode venninner, tror jeg dette er et veldig ømt punkt.

 

For oss barna har det alltid vært godt at foreldrene våre har vært så gode venner, og at mamma har fått så fint forhold med pappas nye kone. Men om jeg skulle satt meg selv i den nye konas sted, så kjenner jeg at jeg ikke hadde klart å leve med det i lengden.

[Gjest]

Nå får jeg sikkert pepper for at jeg forenkler et samliv, men jeg mener at når man har valgt å få barn sammen (teller ikke med graviditeter etter "uhell" tidlig i forholdet eller one-night) så skylder man barna sine å ta vare på kjærligheten. Kjærlighet er ikke noe som kommer av seg selv, det må jobbes med og pleies på lik linje med vennskap.

 

Ja, følelser kan ta slutt, men da har man kanskje også på ett eller annet tidspunkt gitt opp? Det trengs to mennesker for å bygge og ødelegge et forhold - jeg lever etter en overbevisning om at det nytter å få profesjonell hjelp før man bestemmer seg for å bryte. Det er ikke sikkert at det passer for alle, men for meg.

 

Klart at barn skal lære at et ekteskap/forhold er bygd på gjensidig kjærlighet og respekt. Og det er vi foreldre som må gå foran som et godt eksemplar. Vi må vise barna våre at det nytter å jobbe/ta opp ting som er vanskelig. Få det opp i dagen i stedet for å tie det ihjæl og gi opp. Med det sier jeg IKKE at "alle" som er skilt ikke har prøvd.

 

Det arrangeres samlivskurs for førstegangsforeldre i regi av myndighetene - det er jo et tegn på at noe forferdelig galt fatt med samfunnet når folk "gir opp" for lett. Disse kursene skal vise foreldre hvordan de kan ta vare på hverandre i en travel hverdag med små barn og jobb. Det er helt normalt å slite litt i småbarnsperioden og følelsene kan ta en pause, men man må gjøre noe selv for å finne tilbake som kjærester.

 

Dagens samfunn bærer preg av seriemonogami. Man finner kjærligheten, får kanskje barn sammen, finner ut etter en stund at man ikke passet så godt sammen likevel, skilles, finner en ny partner, får nye barn og så går det rundt i en evig runddans..... Taperne i alt dette er barna som må tilpasse seg foreldrenes valg. Eller kanskje enda verre - vi gir barna våre en forestilling om at det er helt ok å vandre fra den ene til den andre når "følelsene tar slutt", selv om det er barn med i bildet.

 

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg mener at det forplikter å få barn sammen og love hverandre evig troskap. Men så ser jeg også hver dag hvor mye sorg og elendighet et brudd fører med seg mange år senere....

 

Jeg tror ikke på "lykkelige" skilsmisser - det går alltid ut over noen - som innleggeren over har svart. I hennes tilfelle er det kanskje fars nye kone som "betaler" prisen og ikke nødvendigvis barna. Den nye konen er selvsagt en voksen person og har valgt dette selv, men for meg virker hele situasjonen som rått spill fra farens side. Hvorfor gifte seg med en person hvis man fremdeles er forelsket i X-en? Skruppelløs oppførsel spør du meg.

 

Hørte nylig følgende fra en nyskilt person med felles barn: "Vi har like mye mer med hverandre å gjøre som da vi var gift pga. barna - skjønner egentlig ikke vitsen med å skilles - jeg som trodde jeg skulle få fri fra h......Det hele har bare blitt mer komplekst!"