Nedprioritere min jobb? (samme som 1-2)

[firemerkersmør]

Vi er i en situsajon der jeg misstrives på jobben. Min sjef er fortsatt sur (selv om han ikke sier noe) på at jeg var gravid når jeg begynt i jobben. Jeg får ikke avspasere opptjent tid, jeg henger etter lønnsmessig, jeg blir holdt utenfor når ting skal avgjøres. I det hele tatt, grenser til mobbing. personalpolitikk på jobben finnes ikke. ingen goder, jobben bare krever, og gir lite tilbake. Mannen min har en jobb der han har masse mulighter, goder og bra lønn. Hvis vi prioriterer hans jobb har han mulighet til forfremmelser, bedre lønn, mer bonus og goder. Da er det snakk om at jeg henter/bringer mest, lite overtid, mest hjemme når han er syk mm.

 

jeg har lang utdannelse, og sliter med å aktivt prioitere mannen min sin jobb av prinsipp. Men jeg tviler på at det blir noe bedre på jobben min selv om jeg prioriterer den(men hvis jeg ikke prioriterer den blir det i hvertfall ikke bedre). Jeg søker jobber, men vasnkelig å få noe bedre. Jeg tenker også at det aknskej er vanskeligere for meg å få ny jobb hvis jeg ikke prioriterer denne (rykter går fort). Så, hva gjør vi fram til jeg får ny jobb? hva ville dere gjort.

 

[Summer-girl&Luna-boys]

Vanskelig situasjon (er litt der selv med to unger i 80% stilling). Det blir lett slik at jeg tilbyr meg å være hjemme ved sykdom, pluss at jeg alltid leverer og stort sett henter. Men likevel prøver vi å få en balansegang også. Jeg har noen dager innimellom da jeg MÅ være tilstede. Da har vi en ordning om at hvis ungen er syke/blir syke de dagene, må mannen min ta de. Tilsvarende har han slike dager og da er det mitt ansvar å ha ungene. Ellers tar vi litt annenvher omgang syke barn osv. Men ikke lett.

 

Tror nok jeg ville prøvd å prioritere din jobb også. Du har god utdannelse, men har bare vært litt uheldig på denne jobben. Mulighetene ligger der ute, og det er dumt hvis du tar på deg rollen som den "oppofrende" hele tiden. Prøv å få en balaansegang.

[-Hengebuksvinet-]

om du begynner å ofre deg. Da vil etterhvert mannen din, for ikke å snakke om jobben hans, forvente at det er du som tar deg av sykt barn dagene. Og selv om det på kort sikt kan virke lurt å prioritere hans jobb, så er vel ikke dette en ordning som er særlig familievennlig i lengden? I og med at dere bare har ett barn (?), er det vel også begrenset hvor mange sykt barn dager dere trenger å bruke? Om dere rettferdig deler dem på to?

 

Ønsker dere egentlig forfremmelse basert på å ikke ta ut sykt barn dager? Jeg synes at hele tanken virker merkelig, om du ikke ønsker å nedprioritere egen karriere også senere.

 

Hva angår din jobb, synes jeg det er utrolig trist når det blir sånn. Hva er bakgrunnen? Søkte du jobben uten å fortelle at du var gravid? I så fall er det jo forståelig at de ble litt irriterte, siden det aldri gir noe godt førsteinntrykk å skjule noe sånt. (Selv om det i og for seg er forståelig at du valgte å gjøre det sånn også). Om det ikke er mulig å rette opp i jobbsituasjonen din, synes jeg du aktivt bør søke noe annet. For det er utrolig destruktivt å gå i en sånn jobbsituasjon.

 

Lykke til.