biomor vil vite alt om meg

[Anonym bruker]

Jeg har tre stebarn. Jeg er kjempeglad i stebarna, og har et godt forhold til de (iallefall var dette hva jeg trodde.) Sammen med deres far, har jeg en baby.

 

for en stund tilbake, kom jeg tilfeldigvis til å overhøre en telefonsamtale mellom et av stebarna og hennes mor. Stebarnet som til vanlig er en kjempe snill og søt unge, satt og snakket stygt om meg til sin mor. Hun snakket om meg på en kjempe negativ måte, og mye av det som ble sagt om meg, var sterkt overdrevet. F.eks sa hun at jeg kunn satt på pc'n dagene lang, noe som er sterkt overdrevet i og med at jeg har 5 barn å ta meg av. Uansett, jeg ble sittende en stund og høre på, og det var tydelig at biomor spurte og grov om meg og min gjøren og laden. Jeg sa aldri til noen at jeg hadde tyvlyttet, selv om dette såret meg.

 

Denne episoden gjentok seg for et par dager siden. Barnet satt og snakket kjempe negativt om meg. Jeg var på tur inn til henne på lekerommet da dette skjedde, men fikk med meg en del. Denne gangen var det også biomor som spurte og grov, og barnet fortalte villig om meg. Jeg sa at jeg gjerne ville snakke med henne, med det resultatet at barnet gjemte seg på do og satt og gråt utrøstelig, og ringte sin far. Vi fikk ordnet opp, det viste seg nemlig at barnet var sjalu på babyen, at jeg var for streng, og at jeg var urettferdig. Kanskje har hun litt rett i dette, men jeg kan ikke fatte og begripe at jeg er urettferdig. uansett..... spørsmålet mitt til dere er: Skal jeg godta at biomor spørr og graver om meg på denne måten? Jeg vet ærlig talt ikke om jeg gidde det, fordi jeg vil ha privatlivet mitt i fred! Mannen min tørr ikke å snakke med henne, han er livredd exen sin. Skal jeg forlange at han tar tak i dette? Skal jeg snakke med henne selv? Jeg kan da ikke bare sitte å godta at biomor skal gjøre slik? Eller skal jeg det?

[Anonym bruker]

jeg vet ikke helt. Vanskelig situasjon egentlig. Det er kanskje ikke verdt å begynne noe bråk om dette?

 

 

heidi

[Anonym bruker]

Synes biomor har rett til å vite alt om deg jeg

[Travelmor]

Det virker som barnet kanskje forteller det mor vil høre! Siden det ellers virker som et kjekt barn overfor deg. Jeg ville snakket med barnet om det, spurt hvorfor og sagt at du hørte litt av hva det sa til moren. Jeg ville sagt at jeg ble lei meg når h*n sier slikt.

 

Dersom moren trigger slike ting er hun kanskje heller ikke den beste å ta opp slike ting med. Det kan bli ennå verre. Det beste er at dere får ryddet opp hjemme hos dere og at dere har det OK med barnet når det er der, uavhengig av hva mor ønsker å vite av negative ting. Barnet må lære seg å ikke lyve og ikke sladre videre om løgner til mor.

 

Når det gjeldre sjalusi er det viktig at storesøsken også føler at de blir elsket, får sin del av voksne sin oppmerksomhet. Det har i alle fall jeg erfart. Dette gjelder også veldig store barn!

[Anonym bruker]

Jeg gidder iallfall ikke å la biomor vite lat om meg. her skjer det fint lite når det er samværshelg. Da sitter faktisk jeg ved pcen hele dagen/ettermiddagene og kveldene. Ellers så benytter jeg meg av å besøke venninner, dra på shoppingtur alene og bare kose meg. Nyter faktisk de helgene.

 

Alt i huset overlater jeg til mannen min den helgen. Alle våre tre unger, samt stebarnet. Hun er såpass stor at hun hjelper faren med de små vi har,og de finner alle fem på ting uten meg. Jeg deltok kjempeivrig før,men etter bare å få slengt dritt av biomor, så trakk jeg meg tilbake. Bokstavelig talt.

 

Travelt og mye stress for mannen min,men men ... ellers så samarbeider vi kjempebra og har det helt topp sammen.

[Anonym bruker]

Dette må jo bare mannen din si seg i mot, både i forhold til barnet først og fremst og så deretter ta for seg eksen sin. Både om at hun ikke har rett til å spørre ut barnet på den måten om deg, av hensyn til barnet, og av hensyn til deg og ditt privatliv.

Hun må også få klar beskjed om at slike negative undertoner ikke blir akseptert. Dette er det faren sin oppgave å gjøre, for det er jo pga han og hans barn og hans eks at du faktisk blir utsattt for denne overvåkningen i ditt eget hjem. Det kan han da ikke forvente at du skal tåle.

Men det er jo tilfelle, privatlivet går rett vest når en har samværsunger, det er jo derfor det er så slitsomt med samvær. Det er som om man har gjester, noen som er litt utenforstående inne i hjemmet, og da må en passe seg litt hele tiden.

 

Det andre er at faren og du må snakke med barnet om at har hun problemer med deg så kan hun komme til dere og ikke sitt på telefonen og slenge dritt til mamma, en fordi det ikke løser noe særlig, mamma kan joikke endre deg, mamma kommer jo ikke til å fortelle deg noenting, og to fordi det er slik en løser konflikter, ikke ved åsitte å preike dritt, ta tyren ved horrnet, slik at itng kan bli bedre. Dessuten kan hun også få vite hvor skuffet du ble, ettersom du tenkte dere faktisk var gode venner, og spørre henne hvorfor hun har gått rundt å latet som.

[Anonym bruker]

Sånn oppfører ikke familiemedlem seg mot hverandre. Ved å oppføre seg sånn, helt uten lojalitet, distanserer pikebarnet seg fra dere, hun vil ikke være del av deres enhet. Muligens kanskje det hadde vært best om hun fikk slippe. Hennes mor har tvunget henne til å velge, nektet henne muligheten til å ha begge deler ved å legge dette presset på henne, faren har valgt å ikke gripe inn, og da er det intet du som stemor kan gjøre med saken. Ingen av foreldrene hennes vil at hun skal være del av deres familie, så da er det jo bare å gi etter. Det er vel ikke du som skal straffes for deres valg, de er voksne mennesker som velger på vegne av sitt barn. Det må de og dem og hun ta konsekvensen av, ikke du.

[*-*]

Jeg ville forsøkt å sette meg ned meg jenta og snakket med henne, kanskje hun har masse kjipe følelser inni seg for tiden, da er det greit å føle at hun blir sett. Du sier du har et godt forhold til henne og det syns jeg du skal stole på at du har. Jenta er bare et barn, er kanskje litt sjalu og sier kanskje det hun tror mor vil høre. Ikke at moren nødvendigvis er ond, men hun har kanskje begynt å spørre jenta mye hvordan hun har i forbindelse med nytt søsken feks og så har jenta fått mye oppmerksomhet på negative ting og forsterket dette. Kanskje sier jenta det hun tror mor vil høre eller det hun får mest feedback og oppmerksomhet av å fortelle.

 

Dere må konsentrere dere om forholdet hjemme hos dere, snakke litt sammen og jobbe med å bygge en fin familie dere fire. Gi jenta litt ekstra oppmerksomhet og finn ut hva hun tenker på. Far kan feks snakke med henne først og så kan du snakke med henne etterpå. Hvis hun har judg om deg til moren så bør faren ta opp det, gjøre det klart at dere skjønner at hun syns ting er vanskelig og at det er normale følelser, men at man ikke kan si sånne ting. Gjør det trygt for henne å ta opp ting med dere også. Så bør mannen din snakke med barnets mor og forklare situasjonen. Si at dere har det veldig fint hjemme, og at dere opplever at barnet finner på ting og smører på negativt når hun snakker med mor. Si at dere jobber med det, snakker med jenta og tar henne på alvor og at moren må hjelpe til ved å ikke oppmuntre til negativt prat. Man kan håpe at moren er såpass voksen at hun skjønner at barn ofte sier det foreldre vil høre. Kanskje har jenta begynt med dette også fordi hun syns synd på moren etter at du og faren fikk barn, og prøver å trøste moren ved å si at hun ikke har det noe bra hos dere.

 

Som sagt, syns du skal stole på dine følelser om at du og stebarnet har et godt forhold. Og så vil det vel kanskje også være en god ide å begrense telefonkontakt med mor når jenta er hos dere? Avtal med moren at hun bare sender sms til far og ellers lar være å ringe mens jenta er hos dere, gi barnet sjanse til å falle til ro hos dere. Så får heller jenta be om å få ringe hvis det er noe spesielt. Har hun mobil så er det noe annet, men det går også an å bestemme at mobilen skal ligge i sekken eller på rommer og bare sjekkes om kvelden eller noe. Barna hos oss ringer faktisk aldri til mor eller oss de ukene de er hos den andre, med mindre det er noe helt spesielt.

[Anonym bruker]

Sånn har vi det her også :-) Og det må igrunn bare være sånn. Begge barna her har uttalt at mamma er sjalu på oss. Og dermed er forsyåelsen for at barna snakker stygt om oss til mamma veldgi foratåelig. De har vært mindre før, og ikke klart å være veldig empatiske med mor. Mennå har de opplevd sur mamma hver gang de sier noe fint om oss. Og de vil ikke ha sur mamma, så da sier de det mamma ønsker å vite.

 

Det viktigste for barn er å bli likt, spesielt av mamma og pappa. I lengden vil mødre som spør ut barna sine, selv få det tilbake. Alle ungdom blir rett og slett dritt lei foreldre som maser for mye, og distanserer seg veldig fra masemødre og -fedre.

 

Vi har snakket med barna her. Fortalt dem at det er kun dem som kan bestemme hva de vil fortelle mamma, at vi vet mamma er sjalu, at vi er veldig glade i dem, og at vi vet de er glade i oss. Uansett hva de sier til mamma eller gjør "mot" oss, så forstår vi, og vi er fortsatt glade i dem.

 

Etter denne samtalen har det løsnet veldig for barna. For det er jo dem som lider. Jeg liker jo ikke at biomor vet nesten alt om meg. Men det er verst for barna. For de er jo glade i både oss og mamma. Men de vet at mamma ikke er glad i oss.

 

Vi er jo også nysgjerrig på hva biomor gjør innimellom. Men vi passer oss for å spørre ut for mye.

 

Men at det er trist for barna skal være visst. I påsken hadde de ikke snakket med mamma på 4 dager, og det første mamman sa da vi ringte en morgen var: "Hvilken dag skal dere reise hjem?" Ikke "Hei vennen, så var det lenge siden jeg hadde snakket med deg. Har du hatt det fint?"

 

Og dette er ei mor som unnskylder sin utspørring med at det er barnas beste.